Du vil ikke tro hva denne fisken kan gjøre...

DinSides reporter reiste på dyphavsfiske i Costa Rica - noe som viste seg å ikke være problemfritt.

«... han forventer også at de hopper i havet for å fjerne kroken ut av kjeften på en hai om det blir nødvendig.»


Skal jeg gi ett godt tips til deg som skal på dyphavsfiske i tropiske strøk, så må det være å ta med nok øl. Masse, og veldig kaldt øl.

Når dette aller viktigste tipset er gitt, så skal det sies at dette er en sannhet med modifikasjoner. Det er viktig å fortelle at alt ølet ikke bør drikkes på en gang - eller altfor tidlig på dagen.

Hvis du tror jeg sier dette fordi jeg er en pekefingerjournalist som si det for å danse skitten tango med norsk alkoholmoral, tar du feil.

Å foreslå noe annet enn at det å drikke øl på formiddagen, er fullstendig bingo på en fisketur med gutta, ville være ren spikke løgn. Det er likevel en hake ved å tømme i seg for mye gull fra boks på morgenslengen - sånn rent sportslig sett.

Rådet har så klart en dyrkjøpt fiskehistorie i ryggen.

En durado på vei opp i båten. Legg merke til fargen som forandrer seg i løpet av minutter når du ser på neste bilde. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
Dette bildet er tatt bare noen minutter senere... Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
...og dette noen minutter etter det. Fantastiske farger på en velsmakende fisk. Durado har hvit kjøtt og smaker litt som kylling.
Jigger tilegnet forskjellig fisk legges utover, klare for bruk. Foto: Hnas Kristian Krogh-Hanssen
Dekksguttene syr fast agn rundt kroken for at det ikke skal bli borte når fisken biter og "svømme" riktig i vannet.
Mario er en kløpper med kleppen. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
Det er skikkelig utstyr du bruker for å fiske dyphavsfisk. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
Vi møter en annen fiskebåt ute på havet, i samme ærend som oss. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
På vei ut fra Playa de Coco på morgenen. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
Fiskene vi fanger er på langt nær på størrelse med de største som finnes langs kysten i Costa Rica, men kraften er overveldende. Spesielt når du får tre på rad og har varmet opp med kaldt øl.
Dagens minste dorado.

Se store bilder fra fisketuren ved å trykke på bildespesialen under:

700 kilo muskel på kroken

Solen har knapt begynt å dra sitt sløve blikk over lagunen i Playa del Coco, nord på Stillehavskysten i Costa Rica, da jeg møter kaptein Martin på stranden. Han er en tettbygget tico, som de lokale i landet kalles, og minner litt om en smilende sjørøver.

Med seg har han to dekksgutter, som er de stakkars sjelene som faktisk jobber på en charterbåt som denne. For å være ærlig, så står ikke bare kapteinen og skriker militærkommandoer ned til dekksguttene sine fra broen, men han forventer også at de hopper i havet for å fjerne kroken ut av kjeften på en hai om det blir nødvendig.

Martin er likevel en sporadisk godlynt type, spesielt når jeg spør om de største fiskene han har fanget i farvannet vi skal tråle oss gjennom i løpet av dagen.

- Svart Marlin på 700 kilo, blue stripped marlin 250 kilo, seilfisk rundt 130 kilo, durado på 35 kilo.., rekordene triller ut av ham tettere enn makrell i tomat, og alt er fanget på stang. Dette er et av de beste stedene i verden for dyphavsfiske.

Jeg må jo innrømme at det ikke høres så realistisk ut med fisk på denne størrelsen når du er vant med å sprette i taket for en laks på 10 kilo du hadde på kroken i Drammenselva. Men det skal vise seg...

Lite visste jeg om at dette var en av fiskene som skulle bite midt i øl-hvilen min... Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen Vis mer


Drømmen om barnestolen

Jeg får høre at vi er litt utenfor sesong for de helt store beistene, såkalt bill fish. Fiske etter marlin, sverdfisk og seilfisk er best ved Costa Ricas kyst i mai og juli, når havstrømmene bringer denne typen dyphavsfisk lengre nord og nærmere land.

- Men er vi heldig, så biter den i dag også. Det handler om fiske-suerte kombinert med erfaring, sier Martin samtidig som det piper ordre ut fra munnviken hans om at stengene skal opp og snørene settes.

Med én meter stålfortom foran det blekksprutlignende plastikkagnet, som minner mest om overdreven julepynt, skjønner jeg at vi ikke skal fiske makrell og sei, men noe som er langt fra så lett på tråden.

Snøret i seg selv minner mer om skolisser i plastikk, men det er likevel plass til rundt 400 meter av det på de massive fiskesnellene.

Midt på akterdekket står også den klassiske "fiskestolen". Stolen du settes i om noe stort biter på. Den ligner litt på - og er - en barnestol for store gutter. Med sikkerhetssele til deg selv og en kopp til bakenden av fiskestangen strategisk plassert mellom bena dine.

For det skal ikke stikkes bak en stol, det at det er lett for Hemingway-spirer å tenke med det lille hodet hvis en 700 kilos proteinbombe fester seg i andre enden av snøret.

Da kan det være greit å være bundet fast, så entusiasmen og testosteronet ikke får deg til å glemme at byttet er på størrelse med en småbil. En torpedo som kan nå 110 kilometer i timen og tar deg over ripa og ned i det store blå fortere enn du rekker å smile av fiskelykke.

Sjekk disse videoene av hvordan ting virkelig kan gå galt når du får de riktig store på kroken...

Jeg sitter og ser på stenger som settes opp med militær rutine og presisjon, rigger som vippes ut på siden med vekter til å synke snøret for å få fiskeagnet og juletrepynten(jiggene) til å følge båten under vannoverflaten og se ut som en fiskestim.

Jeg kan heller ikke la være å tenke på hva som kommer til å skje om jeg havner i barnestolen, men for ikke å jekke forhåpningene for høyt, prøver jeg å lette på arbeidsbyrden nede på dekk.

- Kan jeg gjøre noe?, spør jeg øverstkommanderende, som speider havet etter sin neste 700-kiloer.

- Drikk cerveza, roper han.

Hmm, greit nok...

Sjeldent har journalisten opplevd så intens varme som på en vindstille dag på åpent hav. Vis mer


Seks knop = seks øl

Vi er 11 nautiske mil ute på åpent hav, der kysten begynner å ligne skum på horisonten. Solen har tatt tatt et skikkelig skippertak den siste timen, og den eneste vinden vi kjenner er den lunkne ølfisen som kommer hver gang jeg eller en av fotsoldatene åpner en ny boks med Imperial.

Vi holder seks knop marsjfart og varmen er nesten uutholdelig - til og med for los ticos. Og med den relativt tilbakelente innstillingen de lokale i Costa Rica har til livet, kommer det ikke som en stor overraskelse at vi har med oss tre ganger så mye øl som vann.

Og sjenerøse kundebehandlere som Martin og de to dekkmarskalkene Mario og Erik er, drikker de så klart opp vannet først, så kunden skal få ølet.

Ved middag er jeg på den sjette boksen uten så mye som en tilnærming mot å være et snev av tissetrengt. Hodet svirrer en smule og svetten fosser. Det er åpenbart et ventespill, det å fiske dyphavsfisk. Så skal det også sies at det finnes ingen mer bedagelig måte å fiske på, enn nettopp å sitte på en 35 fots båt og drikke øl i solen mens du venter på at noe skal bite. Om det ikke er for varmt... bading er liksom ikke del av timeplanen.

På et tidspunkt, gud forby, søler jeg nesten en slant fordi kapteinen ser en seilfisk hoppe i horisonten og en av guttene hopper i giv akt. Men den forsvinner like fort som den dukket opp. Jeg bestemmer meg for krype til korset og ikke sitte på dekk for å vente lenger.

Jeg setter sjøbein innvendig i baugen, rydder unna noe fiskeutstyr og krøller meg sammen som et slips på nachspiel.

Mens jeg ligger der, kikker i glassfibertaket og tikker mot kokepunktet, funderer jeg på hvor dum egentlig denne fisken kan være;

Her putrer vi rundt i en båt som som er minst dobbelt så stor som dem, lager en masse lyd og drar ett helt juletre av plastikk etter oss. Og denne pynten vil de spise? Akkurat som det ikke finnes millioner av krill og andre godsaker nede i dypet...

Nok Imperial er et "must" på fisketur i Costa Rica... Vis mer


Fisken fra helvete


Jeg tror jeg er ute, svømmer og drømmer med fiskene, da jeg plutselig blir vekket at et hjerteskjærende hyl. Ikke fra noen av mannskapet, men fra en fiskesnelle.

- Venga, venga...durado....venga!!!

Kapteinens ordre smeller som en løpsk mitraljøse fra broen og ned på dekk, samtidig som snøret fortsetter å plystre av snellen.

Jeg snubler meg opp og akterut. Blir pekt ned i stolen, får stangen mellom beina og beskjed om å holde snøret stramt - nå har fisken endelig stoppet opp for å ta seg en pause i utraset.

- Det er en durado, roper kapteinen når fisken skyter seg ut av vannet noen hundre meter fra båten.

- De er på langt nær de største, men antakeligvis den forholdsmessig sterkeste av alle fiskene vi kan fange her. Den kan svømme i over 50 knop og er kjent som en utrolig utfordrende kampfisk, forteller Mario meg og gir en innføring i hvordan du takler en dorado, som også blir kalt mahimahi og dolphin fish på engelsk.

Durado, mahimahi eller dophin fish - tre navn på en fisk som ikke gir seg ikke uten en real kamp for livet. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen Vis mer


Teknikken med å dra inn fisken er i teorien ganske enkel; sveive stangtuppen ned til båtripen og pumpe den tilbake opp. Gjenta dette noen hundre ganger med brennende sol og stigende promille, og du vil fort forstå "haken" jeg siktet til med å drikke for mye øl for tidlig.

Jeg fikk beskjed om den beste tiden for fiske var tidlig på morgenen, og skjønner fort at jeg har skutt meg selv i beinet når fisken begynner å bite etter lunsj.

Bli med på en fluefiskers våte drøm i Mexico her...

Åndenøden er stigende når fisken etter en halvtime endelig begynner å nærme seg båten og virker litt slappere. Men til ingen nytte. Når Mario prøver å kleppe den, skyter duradoen seg i været som en rakett og reiser ut fra båten. Jeg er sikker på hvert sekund det hyler i snella, tilsvarer 1.000 kalorier for min del.

Mario klepper en fin durado, legg merke til fargen når den kommer ut av vannet. Se i bildespesialen for å se hvordan den forandrer seg totalt på minutter. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen Vis mer


En fargeklatt på 17 kilo

Noen veldig stive armer senere, får vi endelig dagens første fisk inn i båten. Det er tid for feiring. Hvordan gjør man det - jo, med en lunken øl.

Halvveis ned i boksen, sitter neste fisk på kroken. Samme slag, men større. Det er unødvendig å gå i detalj, men den er absolutt ikke noe lettere å sveive inn enn den første.

Så, minutter senere sitter den tredje duradoen på kroken. For å gjøre dagen til ett komplett slit og helvete, er den enda større. Den drar med en vannvittig kraft og utholdenhet, men må til slutt også bøte med livet.

Selv om det en stund midt inne i kampen føltes det som vi konkurrerte på lik linje om hvem som skulle akkurat det.

Se flere bilder fra vakre Costa Rica her...

- Cirka 17 kilo, det er en veldig fin og stor Durado, foklarer el capitan og er tydelig stolt av at han har fått slitt ut en turist som betalte 800 dollar for en dag på havet.

På vei hjem sitter jeg og ser på fangsten, ganske imponert over denne spesielle fisken vi har fanget. På bare minutter skifter den farger minst tre ganger. Fra lys blå, hvit og gul når vi drar den opp - til gullaktig gul og svart - for så til hvit med knall blå og gule prikker når den er død. Kanskje de ikke er så dumme likevel disse fiskene.

Jeg tør ikke tenke på hvor mye jobb det må være å få opp en Black Marlin. Visstnok bruker de båten til å slite den ut med også, men likevel...

Solen forsvinner på ettermiddagen og regnskyene kommer sigende etter oss på vei vekk fra de evige jaktmarker. Alle nede på dekk tror de har rodd i land en fantastisk og slitsom varm dag, da kapteinen plutselig og bryskt beordrer en avskjedsøl når vi nærmer oss land.

Men, woops - det er tomt...