- Den hemmelige kyststripen...

DinSide reiste til Costa Rica på jakt etter den perfekte bølgen. Den var ikke lett å finne, men se under hvor vi havnet på vår surfesafari...

Drømmen til enhver surfer er å finne en strand med perfekte bølger, helt for seg selv eller sammen med sine beste kompiser. Et sted langt fra hordene av utøvere som ofte befinner seg der bølgene brekker til perfeksjon. Costa Rica er et sted det hvor akkurat denne drømmen kan gå i oppfyllelse. Det gjorde den for oss...

Det beste er nesten utilgjengelig...

- De beste bølgene finner du helt i nord. På en strand ved noe som kalles Witches Rock, ute i en nasjonalpark på grensen til Nicaragua. Men nå som det er regntid er det umulig å komme seg dit med bil, veiene blir til elver.

Jeg er akkurat på vei ut på min første padletur etter å ha kjørt de to timene fra San Jose og ut til den lille kystbyen Jacó på Stillehavskysten. De vage rådene kommer fra to amerikanere med navn Shawn og Brett. De bosatte seg her for 2,5 år siden, forelsket seg i landet og bølgene, og reiste aldri tilbake til USA etter spring break.

De har ikke surfet ved den sagnomsuste "hekseklippen" i nord, men kan likevel fortelle at jeg begynner surfesafarien min på det rette stedet.

- Her på Playa de Hermosa finner du de mest hyppige og sterke bølgene i Costa Rica og Latin-Amerika. Men på akkurat denne delen av stranden er det ikke noe særlig å lære seg å surfe. Bølgene her er heavy og brekker på grunne sandbanker, men du kan få bra tube rides...

Se bilder fra surfesafarien under:



Surf, høye hæler og crack

Jeg finner ut at de har rett når det gjelder denne bølgen. Den er "tung". Etter å ha småhoppet over den 485 grader varme vulkanske sanden for å få hodet drillet ned i sandbanken av den første bølgen jeg prøver å dukke under, våkner jeg endelig opp fra en jetleg som har plaget meg.

Bølgene er kjappe, hule og har masse av havets krefter i seg. Noen små timer senere går solen ned og jeg vender tilbake til hotellet. Etter å ha spist en førsteklasses tunfiskbiff inne i den lille hippigaten full av surfebutikker og hemp-utsalg i Jacó, skjønner jeg likevel fort at dette ikke er noe blivende sted.

Byen har vokst mye de siste 10 årene på grunn av turisme, og trafikken har snudd det som en gang var et lite surfeparadis helt på hodet. Den søtaktige eimen av crack som røykes kjennes på et hvert gatehjørne, og alt du ser på høye hæler er til salgs.

Selv om bølgene er bra, velger jeg å legge kursen nordover dagen etter.

Helvetesveien til himmelen


Hvis du er fra distriktsnorge og forbanner deg over dårlige veier, så skal du ta deg en tur til Costa Rica. Det vil være balsam for sinnet. Her har de ikke veier - bare tre meter breie striper uten jungel. Disse stripene går opp og ned i skogen, og du følger dem med livet som innsats. Det hadde vært fint om bare 50 prosent av bilistene var fulle, men det er ikke det eneste. De fleste kjører lastebil i tillegg. Hvis de ikke har samlet tre generasjoner i noe med hjul bak en okse.

Jeg legger veien mot Mal País, et lite sted på enden av denne såkalte "veien" som går ut på Nicoya-halvøyen på veskysten. Etter fem timer med det som kan sammenlignes med å være i Fred Flintstones vaskehall, eller bistå som testsjåfør i siste utgave av Super Mario Bross, når jeg målet.

Mal País er ingen landsby, det er bare en kilometer gyllen sandstrand krydret med små surfebutikker og gjestehus. Videre mot de store turistresortene i nordenden av den lange halvøya, strekker det seg milevis med nesten urørte strender.

Mal País er et lite paradis for surfere. Med små hoteller og surfebutikker langs strandkanten. Du må likevel lengre nord for å få bølgene for deg selv. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen Vis mer


Surfevibben kommer raskt tilbake etter den dårlige erfaringen i Jacó. Spesielt når jeg ser bølgene dagen etter å ha kommet frem i mørket. Passe store og rene trekanter som folder seg mot høyre og venstre nedover stranden foran hotellet. Den typiske frokosten bestående av svarte bønner, ris og egg, blir svelget ned hyperaktivt før det bærer ut i havet.

Dette er livet…

Bølger hele året

Det er september og regntid, men solen glimter likevel til. Temperaturen i det knallblå vannet ligger på rundt 26 grader. Den beste tiden å surfe langs Costa Ricas vestkyst på, er fra desember til mars. Men du vil likevel finne bølger her hele året. Noen ganger kan et skikkelig grunnsvell komme inn også i september.

Til tross for årstiden og den øde plasseringen, er det en del mennesker i Mal País. Jeg treffer mange amerikanere og andre nasjonaliteter som har bosatt seg i strandparadiset kun for å surfe over kortere eller lengre tid.

Og når bølgene er på sitt beste, må du ha fart i armene for å padle deg forbi disse surfebomsene. I hvert fall hvis du ønsker å plukke de beste bølgene. Armene mine føles som grillpølser etter en flat sommer med mye mat i det norske innlandet, så jeg vil helst være et sted uten for mye konkurranse.

Jeg rekker likevel å bli kjent med Brett, som driver en av de mer respektable surfeskolene og leier ut bungalower på stedet. Vi blir kjent etter at han helt uten overraskelse drar leiebilen min ut av et meter dypt gjørmehull i hovedgaten…

- Det finnes mange bra steder å surfe mellom her og Tamarindo, men på denne tiden av året skal du være veldig forsiktig med å kjøre kystveiene her. De blir til fosser og stryk i løpet av minutter, og det er ikke mye folk der ute. Det er bedre å ta innlandsveien oppover, sier han.

Så sånn blir det.

Mannen med hemmeligheten

Jeg kjører flere timer i sikksakk mellom kyr og cowboyer i det indre av den utrolig vakre Nicoya-halvøyen, før jeg kommer frem til Playa del Coco. Detter er enden av kystveien nordover mot Nicaragua. Herfra er det kun nasjonalparker mot grensen.

Etter en grensesprengende dag med dyphavsfiske, bestemmer jeg meg for å nå målet med turen nordover - Witches Rock. Jeg kommer i snakk med nok en amerikaner på den lokale baren. Over en velfortjent Imperial, forteller denne gringoen meg at han har en båt og kan ta meg med til en enda bedre surfespot enn den ved hekseklippen. Den er bare noen timers båttur mot Nicaragua. Og bølgevarselet ser bra ut for dagen derpå...

Det er bedre å ferdes med båt enn bil i Costa Rica. Her på vei ut til en liten hemmelighet med John Clarke. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen Vis mer


Klokken fem om morgenen dagen etter, tørker jeg gårsdagen smertefullt ut av øynene. Dette bør være bra...

John Clarke heter mannen som eier båten. En kraftig fyr i 40-årene med lang erfaring med surfing i Costa Rica.


- Bølgen ved hekseklippen ble kjent i surfeverden etter den legendariske surfefilmen Endless Summer 2 fra 1994 ble vist. I filmen reiser de to surferne Pat O'Connell and Robert "Wingnut" Weaver til blant annet Costa Rica for å finne verdens beste og mest eksotiske bølger.

- De krysser vill jungel og sumper fulle av kaimaner, før de til slutt når frem til stranden ved klippen. Der finner de perfekte bølger, forteller John.

Etter en og en halv time på full gass og speiding etter havskillepadder, ser vi hekseklippen blant de øde grønne åsene i det fjerne. Den ligger noen hundre meter fra stranden.

- Den blir kalt hekseklippen fordi den pleide å lage en hylende lyd i vinden som kunne høres flere mil unna. Fløyten har imidlertid erodert av klippen, så nå har den bare navnet igjen. Stedet ble først surfet på slutten av 60-tallet, men forble mer eller mindre en hemmelighet til filmen kom i 1994, sier John.

Men det virker ikke som det er vår dag i dag likevel. Bølgene treffer stranden med litt feil vinkel. Tidevannet gjør også sitt til at de ikke brekker som de skal.

En ukjent surfer koser seg med bølgene i det vi forlater Johns lille hemmelighet. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen Vis mer


- Hva nå...?, spør jeg.

Det er ikke kult å stå opp klokken fem om morgenen for å sitte i båt i flere timer og ikke bli våt en gang.

- Det er nå mange reiser hjem igjen eller ankrer opp og venter på det rette tidevannet, men vi har fortsatt noen hemmeligheter langs kyststripen, smiler John lurt.

Kapteinen starter påhengsmotorene og vi kjører en halvtime lengre oppover i nasjonalparken. Det ser ut som havet er fullstendig flatt, før vi svinger inn i en av de mange buktene langs klippekysten.

Synet er fantastisk.

Perfekte bølger som brekker innover i bukten langs en bratt fjellvegg.

- Fornøyd...?

Jeg hører John roper etter meg i det jeg padler mot dønningene i total ekstase.

Resten av dagen er personlig historie. Ord blir fattige. Fire timer på noen av de beste bølgene jeg noen gang har opplevd - alene...

Når vi er klare til å reise tilbake, kommer en båt med noen lokale surfere inn i bukten.

Vi vinker dem velkommen til paradis!