Alle foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen.
Alle foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen. Vis mer

De siste ekte mannfolk...

Halvt mann, halvt jord, sies det om den argentinske gaucho. Machomannen som fortsatt har hest og kniv som sine viktigste redskaper, rir alene inn i solnedganger, sjarmerer dama di i senk og bare har kjøtt på menyen.

>>Se bildene av ekte mannfolk i action her...

- Che, oye, che, tienen ese en Noruega? Tienen la coca?

Den kraftige og høyreiste argentinske cowboyen ser spørrende ned på meg. De mørkebrune og blanke øynene hans skinner obskurt under den brede, sorte hattebremmen. Sammen med det lure smilet om munnen, tyder de likevel på at han allerede vet svaret.

- Que no, nei, ikke sant, sier han konfirmerende.

Kokablader er lovlig i Nord-Argentina, men smuglet med til lavlandet der vi befinner oss på festival. Vis mer


Og ja, han har helt rett - vi har ikke kokaplanter i Norge. Jeg sparer meg en fattig forklaring på hva snus er, og at norsk bondevett automatisk ville tro en dosering kokablader gir samme virkningen som det hvite pulveret.

Det virker likevel ikke som jeg har noe stort valg når han rekker frem posen med det grønne i. Jeg får et lynkurs i argentinsk porsjonering, det vil si fra kjake til kjake, og en liten dæsj med noe saltlignende på håndbakken. Det skal sleikes opp etter at munnen er fylt med dobbeltbrettede blader.

- Saltet produserer spytt og gir smak til de ellers så tørre bladene. Du trenger ikke bekymre deg, koka er lovlig i nord der jeg kommer fra. Det brukes mot høydesyke og døyver sultfølelse - pero che, denne helgen er alt lov, og sulten er det siste du vil være, ler den hardbarkede og presenterer seg høflig som Juan Carlos.

Han og kameraten hans Martín insisterer på at jeg tar et bilde av dem sammen med mitt kvinnelige følge, før de hopper stramt opp på hesteryggen, blunker, smiler og galopperer inn i flokken av ridende sjarmører.

Det er ingen tvil.

Jeg har blitt satt på plass av en argentinsk cowboy. Plassen min er bak gjerdet, på bakken, som hesteløs gringo på rodeo. Damen derimot, hun har fått øynene limt til et ekte mannfolk, en kugutt på verdens tøffeste catwalk.


Menn av ære

Det er en spesiell grunn til at Juan og andre gauchoer fra alle deler av det vidstrakte Argentina befinner seg i nordøst akkurat denne helgen. I november hvert år samles nemlig cowboyer fra hele nasjonen seg i denne lille landsbyen San Antonio de Areco, bare to timers kjøring fra storbyen Buenos Aires. De kommer for å feire El día de tradición, tradisjonenes dag. En festival hvor 400 år gamle skikker blir holdt i hevd, muskler blir målt, hesteoppdrett bedømt, kjøttet grillet og ungguttene hardkokt.

Men el machismo er elegant innpakket...

For Juan Carlos har ikke bare et spanskaristokratisk og velklingende navn, men rir også sin hest og bærer sitt tradisjonelle kostyme som en tilbakelent konge. Som en marlboromann i toxito. Det å bli forvekslet med en spanjol derimot, det vil nok ikke Juan Carlos de Salta, Argentina, like for godt. For ære det har han flusst av. Argentinsk ære.

Som det prektige nasjonalsymbolet han er for landet sitt, glemmer han ikke fortiden og røttene til sine forfedre. Mye av kampen for et uavhengig Argentina lå i deres hender og spilte deres blod, svette og tårer.

For helt siden conquistadorene vandret over den argentinske pampasen på 1500-tallet, har den legendariske gauchoen levd av og med kveget og jorden han har ferdes på. Ikke bare i Argentina, men også i de sørlige slettene av Brasil og Uruguay.

Det var spanjolen Pedro de Mendoza som i 1538 introduserte kveg til pampasen. Ikke på grunn av kjøttet som i dag er så berømt, men fordi skinn og lær var noen av de mest ettersøkte varene på kolonimarkedet.

Et kalssisk belte med den lange kniven, facón som alle gauchoer bærer Vis mer




Røffe jegere

Gauchoene ble på denne tiden sett på som et utøy som skapte mer problemer enn nytte. Nomadefolket som har sine aner fra spanske utbrytere, urinnvånere eller en blanding av de to, levde av det samme kveget som de store koloniherrene. Praktisk talt født på hesten, reiste gauchoene rundt på kvegjakt bevæpnet med boleadoras, tre steiner kledd i lær og knytt til et tau, samt lasso og kniv.

Boleadoras ble brukt til å kaste rundt bena på kveget for å stoppe dem fra å løpe sin vei. Deretter kuttet gauchoen senene i bakbena på dyret med en halvmåneformet kniv på en stang. Noe som sikret at de ikke kom seg unna før den lange kniven, facón, satt i strupen. En praksis som ble sett på som uakseptert og røff av eliten i Buenos Aires.

Menyen holdes i hevd og kjøtt er fortsatt den viktigste ingrediensen. Vis mer


Det virkelige problemet oppstod likevel i 1620. Da bestemte regjeringen seg for at denne type aktivitet ikke ville være økonomisk for landet i det lange løp. Ting ble ikke bedre da bestanden av kveg begynte å synke på 1700-tallet på grunn av Europas store etterspørsel etter nettopp lær og skinn. Regjeringen gikk i kamp mot gauchoene og underestimerte kraftig hva menn som gauchoer er laget av. Gauchoene viste at de kunne mer enn å jakte kveg. Noe resten av befolkningen likevel skulle sette pris på.

Fra kvegtjuv til heltestatus

- Akkurat som cowboyer i Nord Amerika, blir den stereotypiske argentinske gaucho betraktet som en sterk, ærlig og stillfaren type, men stolt og kampklar når han blir utfordret. For oss er det nok likevel noe mer melankolsk i luften når vi snakker om den klassiske gaucho enn en yankee, forklarer Andreves Gonzales

Han er dyrlege i San Antonio de Areco og en av få uten lokalt kostyme på festivalområdet denne dagen. Draktene til gauchoene er regionsbestemte akkurat som vår egen bunad, men blir brukt året rundt og kan like greit slaktes med, som danses i. Andreves forteller oss hvorfor gauchoene gikk fra å være enkle barbarer til nasjonale superstjerner.

- Når los criollos, de emigrerte spanjolene som styrte Agentina, ville fri seg fra det spanske kongedømme, ble gauchoene viktige. Mange av dem ble med og kjempet i kampen mot kronen. Gauchoene hadde en naturlig overlevelsesevne, kunnskap til landet, modighet og styrke som gjorde dem beryktet. De red inn i strid og ble etter hvert også fryktet for sine overlegne kampstrategier.

Stilen er gjenomført tross den høye macho-faktoren Vis mer


Litt senere i tid, med oppdagelsen av de store saltforekomstene i nord og ny teknologi som gjorde at kjøtt kunne oppbevares og eksporteres, ble det også stor etterspørsel etter hestekyndige kvegdrivere. De trengtes på de mange estancias, gårder, som vokste frem på pampasen. På det området var det så klart ingen som kunne måle seg, og gauchoene ble etterspurte, forteller dyrlegen.

Ilddåpen

En hest stritter vilt i mot de voksne karene som binder den til en stolpe midt inne på den store grassletta. Den legger seg protesterende ned på bakken og spiller død. Ved siden av meg sitter en ung gutt og strammer hesteskinnsstøvlene sine med skinnsnorer. Han famler mens svetten pipler ut under den typiske "alpeluen". Praten går høylytt og nervøst med gjengen av kammerater som omkranser han. Den unge cowboyen reiser seg, tenner og vakuumsuger nok en filtersigarett.

Vis mer

- Che, vamos, kom igjen, nå er vi klare, ropes det fra stolpen ute på grassvollen.


Villhesten er på beina og sigaretten stumpes. Dyret står i fullt muskelspenn med hodet bundet høyt på stolpen. De markerte bakbena skinner truende gjennom støvføyken i den varme ettermiddagssolen. Den unge gauchoen klatrer nervøst opp på det eksploderende beistet.

Absolutt stillhet regjerer ringside.

De røffe karene som henger på gjerdet rundt manndommens arena river seg litt i hatten, drikker øl og tygger koka. Så blir munnene deres stille og hengslet halvåpne av spenning.

Tauet kuttes og fryktens ekvipasje slippes løs mellom beina på unggutten. Det hele starter med et par lange byks, før det går over i noe som ligner en dans hvor rytteren henger som en filledokke i enden av en snor. Publikum brøler og gauchoen holder fast med livet. Det er stort sett hendene som er eneste kontakt med hesten, bortsett fra buksebaken nå og da. Etter noen seige sekunder i vill flukt, ringes det i bjeller fra dommerne. Det er tid for landing. To ryttere på tamme hester rir opp på siden av stormen uten bremser, og trekker gutten av til vill jubel fra publikum. Han holdt seg på hesteryggen de fem sekundene som skulle til.

Nå er han en mann i gauchoforstand.

Lassopopp og hesterokk

Etter gjentatte og halsbrekkende stunts med villhestene, flytter folkemassen seg ned til en innheining med et tjuetall av fargefulle villhester i. Det er tid for å fange hestene med lasso, for så å ri dem videre. Ridningen vi nettopp har sett er kronprinsessestoff i forhold.

Vis mer


Åtte mannfolk former små lag fra de forskjellige gauchostatene. I baktroppen står noen unggutter klare til å ri villdyrene når de er i bakken. Første laget fanger en hest på spektakulært vis. Det er som den fryser i luften, før den deiser i bakken. Kampen er likevel ikke over der. Etter å ha blitt overrumplet av gauchoene, rir gauchoitene hesten videre. Når andre lag kommer ut, forandrer likevel hest - mann forholdet seg en hel del.

Andremenn ut er nemlig våre casanovaer fra Salta. Med svette, koka og øl i skjegget, holdes lassoen i moment, svingende over hodet. Tross stilfull sving, fester lassoen seg feil rundt hesten. Noe som ender med en saftig hestehaling av våre kammerater fra nord.

Publikum skratter, ler og hiver cowboyhatter i luften. Disse gampene er ikke av typen som bærer sin skjenkede herre hjem fra fiesta.

...Men det vet Juan Carlos også.

Han reiser seg, børster støv og gir publikum et bredt glis. Han gir også dama mi et vink med hatten i det han forlater arenaen. Det ser fortsatt ut som han vet hvilke hopper det er mest moro å stramme lassoen rundt.

Nyregrill og gauchostil


Siden det var skinnet som var av interesse i kolonihandelen som startet på 1500-tallet, og resten av skrotten på kveget ble gitt null verdi av crillos, ble det gauchoenes tradisjon å bruke så mye av dyret som mulig og så fort som mulig. Uten muligheter for frysing og oppbevaring, måtte kjøttet grilles med en gang dyret var drept for ikke å bli fordervet. Det ble kalt asado. Noe som ble sett på som usunt og barbarisk blant mange criollos.

Men etter hvert som gauchoene gikk fra å være dårlig beryktede banditter til å være et nasjonalsymbol, ble også asado en nasjonalsport. Dietten til en gaucho bestod hovedsakelig av kjøtt og yerba maté, som er en vitamin- og mineralrik grønn te. Noe den til stor grad også gjør i dag.

Derfor er det med stor spenning vi setter oss ned på den lokale restauranten etter å ha rømt fra støvføyken i hesteringen. Mixed grill høres ut som en god start for en smak av ekte Argentina.

Etter å ha spist det smørmøre og smakfulle kjøttet i Buenos Aires før ankomst, er forventingene høye. Skuffelsen blir derfor stor når det viser seg at mixed grill kun består av innvoller fra ei seig ku.

- Saboroso..?, smakfullt, spør servitøren.

- Si, si, sier jeg halvhjertet og svelger en lymfekjertel av høflighet mens jeg ser ut av vinduet.

Der kommer Juan Carlos ridende. Etter en musserende og muskelspent dag i pampassolen, skal han og resten av "casanova cowboys" spise på samme asado som oss..

Jeg saler opp hoppen min i håp om å kunne forlate både innmat og manneprat før det er for sent. Men det er for sent.

- Quieren ir a la fiesta anoche?

Så er det gjort. Første spatak i min maskuline grav er gravd. Vi er på vei inn i solnedgangen med en gaucho på hesterygg - kanskje verdens siste ekte mannfolk.

>>Se de flotte bildene fra gachofestivalen her...

Gauchoer skal tidlig trenes opp for sterke kroker å bli... Vis mer


Mer fra Argentina: