De overlevde skrekkangrepene

Det er ikke alle ferier som er like trygge. Les historiene om fem som fikk nokså ublide møter med diverse skapninger.

Denne saken ble første gang publisert i mai 2006.

Det er den britiske avisa The Sunday Times som har samlet sammen de fantastiske historiene fra fem personer som har hatt ublide møter med klodens ville dyr. Skikkelig uheldige kan man kanskje si at de har vært - men egentlig har de vært griseheldige, som har kommet fra det med livet i behold. Les bare her:

Møte med hvithai

Å treffe en hvithai på badeturen er manges store skrekk. Foto: Shark Watch South Africa Foto: Shark Watch South Africa Vis mer

Julaften 2002 snorkler Craig Bovim rundt utenfor Scarborough beach sør for Cape Town i Sør-Afrika. Han har snorklet cirka 70 meter fra stranda og har
begynt å svømme tilbake mot land da han ser ryggfinnen komme mot seg. "Jeg kan ikke beskrive redselen som jog gjennom meg. Det var alles verste mareritt, og nå skjedde det meg," sier han.

Før han vet ordet av det, har hvithaien bitt over begge armene hans så beina knaser, og så treffer haikroppen ham med voldsom fart. "Jeg var sikker på at jeg skulle dø og ga rett og slett opp." Haien begynner å svømme utover mot det åpne havet med Craig hengende under magen. Det tar en stund før han reagerer på det som skjer, og han sier det er tanken på å ikke få tatt farvel med barna som får ham til å begynne å kjempe for livet sitt. Han drar til alt han kan med høyre arm, og kommer seg løs, men ser ikke hånden sin, og tror den ligger i haiens mage. Hovedpulsåren henger og slenger og blodet spruter.

Adrenalinfrykten gir ham krefter til å rive løs den venstre armen også, og han skjønner at han må komme seg opp på stranda før han blør i hjel. Han forventer at haien vil angripe igjen, men merkelig nok gjør den ikke det, og han kommer seg opp på stranda. Da har han mistet nesten 2,5 liter blod. Når helikopteret kommer er Craig i sjokktilstand. Helikopteret tar ham til Cape Town, der legene bruker fire timer på å redde armene hans. "I motsetning til det jeg trodde hang faktisk høyre hånd fortsatt fast i armen, men den fungerer ikke like godt etter ulykken," sier Craig til The Sunday Times.

Han tror at hvithaien kommer til å angripe flere og flere mennesker fordi de assosierer mennesker med mat. Craig mener grunnen er all haidykkingen der folk dykker i bur og haien blir lokket med blodig kjøtt.

Elefantene er ikke alltid i godt humør. Foto: Annika Mörch Vis mer


Elefantangrep og en feig amerikaner

Colin Bristow jobbet en periode som safariguide i Botswana, og fulgte sporene til en ensom hannelefant sammen med fire amerikanske turister. Han hadde forklart turistene at de måtte være stille, og gå på rekke etter ham. Det var også viktig at de fulgte hans kommandoer i alle situasjoner.

Plutselig kommer hannelefanten brasende mot gruppen fra venstre. Colin rekker ikke mer enn å vende seg mot den angripende elefanten før Jeff, en stor kar fra Texas, hyler "løp, løp" og i vill panikk begynner å løpe. Han løper rett og slett guiden Colin ned, og etterlater seg et stort fotavtrykk på t-skjorten til Colin som bevis.

Colin lander på ryggen mellom noen trerøtter, og sitter bom fast fordi ryggsekken har viklet seg inn i røttene. Riflen hadde han mistet da Jeff løp over ham. Elefanten knelter over ham og prøver å spidde ham med støttennene. Colin klarer å vri seg ut av ryggsekken og setter avgårde vekk fra elefanten. Elefanten fortsetter å spidde ryggsekken, og da den anser seg som ferdig, kommer et dypt brøl før den forsvinner igjen.

Tilbake i leiren henger Colin opp den istykkerrevne ryggsekken sin ved siden av t-skjorten som har et tydelig fotavtrykk fra Jeffs store støvel. Som en liten påminnelse for den "tøffe" karen fra Texas.

Skorpionen kan være en skikkelig kriger. Vis mer


Stukket av skorpion

Chris Haslam var på telttur med noen kamerater ved Sea of Cortez på Stillehavssiden av Mexico. Teltet var slått opp på en strand, og Chris var ute for å samle brensel til bålet. Han hadde blitt advart mot alle slangene, edderkoppene og skorpionene som bodde i området, men hadde ikke sett noen i løpet av oppholdet, og var derfor ikke så påpasselig.

Han så en død kaktus, og tenkte at den var perfekt som brensel. Han sparket den løs, og kastet den over skulderen. Plutselig kjente han kribling nedover ryggen og beina, og så ned på en armé av skorpioner som løp avgårde. "Jeg slapp kaktusen ganske hurtig, og trodde jeg hadde sluppet unna med å få en skorpiondusj. Jeg tenkte at jeg hadde flaks som ikke var blitt bitt."

Han bøyde seg ned for å løfte opp kaktusen igjen, og kjente et lite stikk i langfingeren, som om han hadde stukket seg på kaktusen. Så kjente han enda et stikk. En av skorpionene hadde blitt for å forsvare hjemmet sitt. "Smerten var like intens som den var plutselig. Forestill deg det å spidde fingeren din med en ishakke, så klubbe den med en hammer før du dypper hele hånda i etsende væske," beskriver Chris. Da han kom tilbake til teltet hadde han begynt å miste følelsen i leppene og sikkelet rant. Det var ingen lege i følget, og de amerikanske turkameratene til Chris mente at den beste medisinen var tequila og røyk. Deretter fortsatte de å spille poker.

Chris kastet opp noen ganger, måtte tisse hvert femte minutt, og følte at dersom han sluttet å tenke at han måtte puste, ville han kveles. Etter noen timer merket Chris at hånden han var blitt bitt i var helt nummen og veldig varm. Det gjorde ikke vondt lenger, og det var lettere å puste. Han hadde stått den av.

Flott, men farlig. Foto: Hans Wolkers/Norsk Polarinstitutt Foto: Hans Wolkers/Norsk Polarinstitutt Vis mer

Neste morgen viste han stikket til en mexikaner. "Spilte du kort med de andre gringoene i går kveld?," spurte han. "Selvsagt ikke, jeg var veldig dårlig," svarte Chris. "Det var synd, for skorpionstikk bringer lykke," svarte mexikaneren.


Isbjørn går til angrep

Mars 2006: Baz Roberts er på ekspedisjon på Grønland sammen med tre kamerater. De har besteget Gunnbjørn Fjeld, et 3.694 meter høyt fjell, og det er nestsiste natt i leiren før de skal vende hjemover. Klokka er halv tolv på natta da teltet begynner å riste. "Gutter, det er en bjørn i leiren vår," utbryter Paul, en i følget. Baz åpner glidelåsinngangen til teltet og kikker ut. Der ser han en stor isbjørn stå utenfor to av de andres telt. Den hører glidelåsen, og snur seg og ser rett på Baz - før den kommer mot ham.

"Jeg begynte å banne og sverte og veive med armene. Da han var 1,5 meter unna kastet vi kokekarene våre i ansiktet hans," forteller Baz. Isbjørnen rygger litt, men kommer mot dem igjen.

"Heldigvis står det en mugge med drikkepulver rett ved siden av meg, og jeg klarer å kaste pulveret i øynene på bjørnen. Da snur han og går. Etterpå ser vi at han har slått til teltet med labben, for siden er helt revnet."

I mellomtiden har Paul fått tent et nødbluss, som gjør at bjørnen forsvinner ut av syne. Resten av natten sitter guttene vakt på skift for å passe på at isbjørnen ikke kommer tilbake. Ti minutter etter at isbjørnen har angrepet, ser de den seksti meter unna leiren. Et nytt nødbluss gjør at han forsvinner for godt. Men gutta sitter vakt helt til flyet kommer og henter dem morgenen etter.

Pytonslangen er ikke giftig, men kan glefse til. Foto: Bushveld Foto: Bushveld Vis mer


Slangekyss

Vi er tilbake i Botswana, der Charlotte Hunt-Grubbe jobbet som guide en periode. En dag henter hun en gjest ved den humpete flystripen som virker noe hysterisk. Det første hun sier er: "Bare forsikre meg om at det ikke er noen slanger her."

"Jeg har ikke sett noen på fire måneder," svarer Charlotte, som sant er. Det hadde vært ekstremt tørt, så tørt at få slanger eller andre dyr viste seg.

På vei tilbake i leiren ser de fire av mennene som har jobbet med å grave ut en gammel avløpsrenne bære på en stor stamme. Bortsett fra at det slett ikke er noen stamme, men en 4,5 meter lang pytonslange. Den er så stor og sterk at den har overlevd tørken, og lagt seg godt til rette i avløpet i påvente av regnet. Nå er den ganske sint fordi den ikke fikk ligge der i fred.

Den amerikanske damen er fra seg av skrekk og skynder seg inn på rommet sitt. Sammen med de andre guidene skal Charlotte ta slangen fra arbeidskarene og fjerne den fra leiren. Charlotte må holde hodet til slangen, men klarer ikke å ha kontroll på monsteret, som plutselig hveser, vrir seg løs og angriper henne.

Den biter seg fast i kinnet og kjeven hennes med store huggtenner som er flere centimeter lange. Slanger klarer i 90 prosent av alle tilfeller å låse seg fast i byttet. For å få dem løs må man enten brekke tennene, eller rive dem ut av byttet. Heldigvis for Charlotte har den ikke bitt seg fast, men slipper taket og forbereder seg på et nytt bitt og bedre tak. Da er sjefen hennes snar og kaster hatten sin over hodet på slangen for å forvirre den.

Igjen står Charlotte med et firepunkts sår som silblør. Det tar fire timer å få stoppet blødningen. "Merkelig nok gjorde det ikke vondt i det hele tatt, og det hele skjedde så raskt at jeg ikke fikk sjokk, engang. Nå kan jeg fortelle alle om den gangen jeg ble kysset av en 4,5 meter lang pytonslange."

Pytonslangen ble ikke tatt livet av, men fjernet fra leiren.

Flere artikler om ville dyr:
>>TEST: Skumle dyr
>>På safari i Kenya
>>Spekkhoggersafari i Nord-Norge
>>Galapagos: Fortidens paradis