VELKOMMEN TIL NORD-NORGE: Landskapet kan ta pusten fra enhver. Det ble mange stopp for å fotografere på siste tredjedelen av turen.
VELKOMMEN TIL NORD-NORGE: Landskapet kan ta pusten fra enhver. Det ble mange stopp for å fotografere på siste tredjedelen av turen.Vis mer

Sykkelbloggen del III:

Dag 15 til 22

Da jeg kom til Bodø, var jeg overbevist om at dette skulle jeg klare. Sjekk historiene og bildene fra ferden gjennom ville og vakre Nord-Norge.

DinSides teknologiredaktør Bjørn Eirik Loftås vant over elementene - og kondisen. På 22 dager tilbakela han de 180 milene fra Jessheim til Tromsø, på en billig sykkel fra Coop Obs.

Les også:
Del I: Dag 1-6
Del II: Dag 7-22

29. mai (dag 15): Fra Sandnessjøen til Jektvik

Jeg sov ikke så godt i natt som jeg pleier. Våknet i 0530-tiden og var helt tett i nesen og tørr i halsen. Jeg hadde satt på panelovnen for å få tørket klærne mine før jeg la meg, og det var rett og slett fryktelig varmt på motellrommet. Alt var knusktørt, inkludert luften, så her gjaldt det å skru av varmen og få opp vinduene.

Ute skinte solen, og jeg vurderte om jeg bare skulle kle på meg og sykle i vei. Det ville imidlertid ikke ha noen stor hensikt, for jeg skulle ta en hurtigbåt fra Nesna til Stokkvågen kl 17 på ettermiddagen (eneste avgang i dag), og til Nesna var det bare 3,3 mil. Jeg dro derfor dyna godt oppunder nesa og sloknet relativt kjapt igjen - takket være at temperaturen begynte å normalisere seg litt.

Spiste fin frokost på motellet, tre brødskiver med meierismør og røkelaks. Deretter gikk jeg på rommet og slappet av litt igjen. Var ikke på veien før kl 11.

Noe av det første som møter en syklist som er på vei nordover fra Sandnessjøen er den flotte Helgelandsbrua. Den er imidlertid bratt, og bar på mange måter bud om hva jeg hadde i vente i dag. I motsetning til i går, da det var stort sett flatt og jeg hadde medvind, ble det kupert i dag - med mye motvind.

TOPPEN AV BRUA: Utsikt fra Helgelandsbrua mot Sandnessjøen (midt i bildet) Vis mer

Men været var blitt fint, det ble færre og færre skyer på himmelen, men det var ikke varmere enn at jeg beholdt både lue og hansker på.

Da jeg etter 2,5 time begynte å nærme meg ferjeleiet i Levang, kunne jeg se ferja på vei inn mot kaien. Denne gangen skulle jeg ikke la den gå fra meg, så jeg begynte å sprengsykle. Men den dumme avkjøringen var jo alt for langt borte! Snart kom bilene fra fergen susende i mot meg på rekke og rad, mens jeg pustet og peste.

Jeg holdt flere ganger på å gi opp, av fysiske årsaker, men bet tenna sammen og tråkket på alt jeg maktet. Inn på avkjøringen til fergekaien og ned mot kaien - og til min store fortvilelse ser jeg at bommen er nede. Jeg veiver med armene og hoier for å fange lettmatrosens oppmerksomhet, men til ingen nytte.

Da jeg omsider bråbremser foran bommen ser jeg at det ikke er en eneste bil om bord. Når jeg ser meg tilbake, ser jeg at det står en fire-fem biler og venter. Så tar jeg en titt på rutetabellen på oppslagstavlen, og ser at fergen ikke går før om en halvtime...

GOD TID: Jeg kunne ha spart meg for spurtingen. Heretter skal jeg sjekke rutetidene i god tid i forveien. Vis mer

Så får jeg plutselig øye på noe jeg ikke har sett særlig mye av tidligere på turen, nemlig en sykkelturist. Hun skjønte at vi var ute i samme ærend, og straks var samtalen i gang.

Britt Pedersen er opprinnelig fra Søgne utenfor Kristiansand, men bor nå i Gøteborg. I begynnelsen av mai startet hun på årets langtur, fra Gøteborg til Nordkapp. Og i motsetning til meg tar hun seg god tid. De to siste dagene hadde hun tilbrakt på Vega, en øy ved Helgelandskysten.

Britt jobber som studieveileder på Universitetet i Gøteborg, men ikke full tid. Det gir henne muligheten til å dyrke sykkelhobbyen sin. Det viste seg at hun var en ordentlig sykkelveteran, som blant annet har syklet Lindesnes - Nordkapp tidligere.

To syklister som har syklet langt har mye å prate om. Vi diskuterte ruter, overnattinger, utstyr, kosthold - ja, alle de tingene som opptar oss som tilbringere dagene på veien. Nyttig!

LANGTUR: Britt Pedersen har syklet helt fra Gøteborg, og gir seg ikke før hun når Nordkapp Vis mer

Det ble et par timer venting på hurtigbåten i Nesna, og jeg fikk muligheten til å gjøre meg litt kjent i området. Jeg var en tur innom det lokale butikksenteret, og kjøpte meg et brød, bananer og sjokolade. Utenfor stod en rekke sykler. Ingen var låst. I min hverdag er slikt helt utenkelig. Så sent som i fjor ble både min sønn og jeg frastjålet syklene våre på Jessheim. Det må være godt for nesnaværingene å slippe å bekymre seg for slikt.

Hurtigbåten var langt større enn jeg hadde sett for meg, og i følge GPSen min holdt den en fart på over 50 km i timen. Den lille svippturen til Stokkvågen var unnagjort på et øyeblikk, men sparte meg for et strekk med mange tunneler.

Å sykle videre nå ble tidkrevende. Ikke fordi terrenget var umulig, men fordi det var så vakkert, at jeg var nødt til å stoppe hele tiden for å ta bilder. Jeg er glad det ikke var mye trafikk på strekningen, for jeg var mer opptatt av å kikke rundt meg enn på veien. Bildene under er bare noen eksempler på den storslåtte naturen som møter deg mellom Stokkvågen og Kilboghamn.

Det ble en del opp og ned før jeg omsider var framme i Kilboghamn kl 20. Og her sitter jeg fortsatt, på venterommet på fergekaien og venter på fergen som skal ta meg over til Jektvik kl 2130. Midt ute i fjorden går polarsirkelen, og med dette nydelige været ser jeg ikke bort fra at jeg snart får se midnattsol også.

Jeg har bestilt overnatting i et hus på Jektvik, og der er jeg ikke før 2230. Da har jeg vært på veien i 11 og en halv time i dag og tilbakelagt rundt 8 mil. Jeg kjenner det godt i ansiktet, skulle muligens ha brukt solkrem. Uansett regner jeg med at det skal gå greit å finne søvnen i natt :-)

30. mai (dag 16): Fra Jektvik til Kjellingstraumen

Det er ganske fantastisk at man kan få overnatting for 250 kroner, inkludert sengetøy og håndkle, og tilgang til fasiliteter som dusj, kjøkken, stue med TV osv i 2008. Det får du hvis du gjør som meg, tar inn på Sjåvik Overnatting like ved Jektvik. Stue, kjøkken og dusj må du dele med andre beboere, men jeg var eneste gjest og hadde hele huset for meg selv.

BILLIG: 250 kroner for å ligge her på Sjåvik i natt. Og standarden er langt bedre enn på Namsen Motor Hotell, der jeg betalte 850... Vis mer

Jeg sov som en stein i natt, og våknet uthvilt og fin kl 0730. Fantastisk.

Jeg hadde lagt en ferge-kabal før jeg la meg, og hadde regnet meg fram til at jeg ville klare å nå fergen fra Ågskardet til Forøya kl 1110, hvis jeg kom meg av gårde rundt 0830. Det ville videre gi meg en god sjanse å nå neste ferge, fra Vassdalsvik til Ørnes kl 1425. Hva jeg skulle foreta meg videre etter det, hadde jeg ikke tenkt så mye over.

Opp- og nedpakking går som en lek nå. I starten tømte jeg alt av vesker og bagger på hvert sted, men nå har jeg alt jeg trenger for kvelden i én bag: håndkle, "rene" klær, sovepose, toalettsaker og PC. Man lærer så lenge man sykler.

Jeg spiste fire skiver av det elendige brødet jeg kjøpte i Nesna, sammen med to bananer. Brødet smakte rett og slett ingenting, så dette var ingen gastronomisk nytelse, her gjaldt det bare å ha noe i magen før jeg startet på dagens etappe.

Jeg var på veien kl 0820, og det viste seg at terrenget var relativt flatt og greit å sykle i. Det førte til at jeg ankom fergeleiet en time før jeg hadde regnet med, noe som igjen førte til at jeg rakk en tidligere ferge.

To av fergemannskapet, to unge gutter, hadde pause og satt og solte seg på en benk da jeg ankom fergeleiet. Det var to ordentlig pratsomme lokale karer. De fortalt meg litt om livet på Helgeland, om ungdommer som ønsker seg bort fordi tilbudene mangler, men også om hvor fantastisk fint det var her.

- Hadde du hatt litt bedre tid, så skulle du ha leid deg båt og fisket der borte. Der går det stor fisk, fortalte Hans-Thomas, mens han geleidet biler, turbusser og trailere inn på fergen med erfaren mimikk og håndbevegelser.

KJENTMANN: Hans-Thomas er stolt av hva Helgeland har å by på. Og i dette været er det deilig å være fergemannskap. Turnusjobbing på fergen gir ham en uke fri etter fjorten arbeidsdager. Vis mer

Turen over fjorden var unnagjort på ti minutter. På andre siden, Forøya, møtte jeg to tyske sykkelturister. Godt voksne karer. Ansiktshuden deres bar preg av å ha vært ute i vær og vind lenge. De skulle sykle helt hjem til Tyskland, fortalte de, før de trillet inn på fergen.

Nærmeste nabo til Forøya er tettstedet Halsa. Moren til en kollega i DinSide jobber på Joker-butikken i Halsa, og jeg hadde lovet å overbringe hilsen. Uheldigvis hadde Petra fridagen sin i dag, men den unge ekspeditøren skulle sørge for at hilsenen kom fram. Jeg benyttet anledningen til å kjøpe fire grove rundstykker, tre bananer, drikke til turen og noen poser med nøtteblanding.

Etter å ha spist litt satte jeg meg på sykkelen igjen. Det var begynt å bli ordentlig varmt nå, og jeg tok av lua - og la den i baggen. Der ble den liggende resten av denne fantastiske dagen.

Som syklist har man fra Halsa to alternativer. Man kan sykle til Vassdalsvik og ta ferge til Ørnes, eller man kan sykle langs rv 17 og ta buss gjennom Svartistunnelen. Der er det nemlig ikke lov å sykle. Siden det ikke gikk noen buss før klokka 19, var valget enkelt. Det ble sykling til Vassdalsvik, som ligger 29 km fra Halsa.

SYKT VAKKERT: Når man leser kart og finner steder som heter "Breivik" eller "Reppen", forventer man ikke at det ser slik ut på stedet. Nordlendinger er altfor nøysomme. Hadde dette landskapet ligget utenfor Bergen hadde det garantert hatt navn a la "Paradisbukten", "Himmelfjorden" eller "Eventyrvågen". Vis mer

Nok en gang hadde jeg beregnet fryktelig god tid. Det er vanskelig å beregne når man ikke kjenner landskapet, men det skal også sies at kroppen tåler mer og mer juling. De letteste girene brukes sjeldnere og sjeldnere - og det skyldes ikke bare snilt landskap.

IDYLL: Noe sier meg at disse båtplassene ikke koster like mye som i indre oslofjord. Vis mer

Det ble faktisk halvannen time å vente i Vassdalsvik, men jeg brukte tiden godt. Fikk fotografert en del, spist litt mer mat, tatt noen telefoner, og etterpå ble jeg bare sittende på en stein og se utover det fantastiske landskapet. Jeg var helt mutters alene, det bor noen mennesker i Vassdalsvik, men den eneste lyden jeg hørte kom fra totaktsmotoren til en snekke ute på den blikkstille fjorden. Snakk om eventyr!

VARMT: En bustete Loftås - en av de få gangene noen har klart å ta bilde av ham uten lue og hjelm. Her på fergekaien i Vassdalsvik. Vis mer

Jeg hadde kun en tynn ulljumper under jakka, og jeg var god og svett. Det fine med ull er at selv om du er våt, skal det litt til før du fryser - spesielt når du har vindtett jakke utenpå. Jeg åpnet jakken og lot jumperen tørke på kroppen, uten at jeg frøs. Jeg tipper det var rundt 20 varmegrader i skyggen.

Fergen brukte 35 minutter fra Vassdalsvik til Ørnes, og jeg benyttet anledningen til å drikke en kopp varm kakao og ta en lyndupp i en stol på dekk. Vel i land i Ørnes bestemte jeg meg rett og slett for å sykle så lenge jeg orket. Det var ca 13 mil igjen til Bodø, og jeg ville i hvert fall sykle så langt at det ikke ville by på noen problemer å nå Bodø i morgen.

Landskapet var fortsatt fantastisk. En mil fra Ørnes får du norskehavet rett forut, og den blå himmelen forsvant i havet der ute.

De første to milene tilbakela jeg fort, men deretter ble terrenget langt mer bulkete.

UVANE: Jeg kjenner noen som hadde en hund som dreiv på med det der. Vis mer

Jeg begynte å se etter overnatting da det var 10 mil igjen til Bodø. Det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Jeg var nesten tom for mat, hadde bare nøtter igjen, samt en lunken cola. Jeg har forresten funnet ut at ingenting gir meg like mye pang-energi som cola, og jeg har prøvd det meste av lovlige midler på denne turen. Såkalte power-drikker funker for eksempel ekstremt dårlig på meg, men cola fungerer rett og slett som direkteinnsprøytning.

Vann var jeg ikke redd for å gå tom for, over alt rant bekker fra fjellet med tindrende klart fjellvann.

HERLIGHET: Det er når sola titter fram her i nord at det blir veldig enkelt å skjønne at folk velger å leve her. Vis mer

Jeg ankom Kjøpstad i Gildeskål klokka 1900, stoppet på kafeen på stedet, og kjøpte meg middag (hamburger-tallerken). Da hadde jeg syklet over 12 mil, og begynte å bli mektig klar for å avslutte etappen. Damen i kafeen mente at det ikke var noen overnattingsmuligheter før Saltstraumen, og "dit må du forsere mange bratte bakka først". Sola skinte, og det var fortsatt varmt. Og med mat i magen tenkte jeg at det skulle nok gå bra.

Om damen i kafeen har et horn i siden til innehaveren av Kjellingstraumen fjordcamping, vet jeg ikke. Men faktum er at denne campingplassen ligger bare noen kilometer fra Kjøpstad-kafeen. Her har jeg fått meg en liten stue for natten, med en døråpning som er knapt 120 cm høy. Men riktig koselig er det her, og prisen behagelig: 300 kroner.

Da jeg fortalte innehaveren om kafé-damen, ble han ordentlig paff, og ville gjerne finne ut "kæm det der va for nokka kvinnfolkmenneske som hadde sagt nokka sånt"

LAV DØR, PEN UTSIKT: Upåklagelig utsikt fra den lille stua jeg skal sove i i natt. Vis mer

I morgen vil jeg nå Bodø, etter 16 effektive sykkeldager. Jeg har bare hatt én hviledag, og er faktisk helt i rute. Det går ikke noen båt til Moskenes fra Bodø på lørdager, men hurtigruta skal visstnok gå til Stamsund i Lofoten klokka 15. Jeg har også et annet alternativ, nemlig å ta hurtigbåt til Svolvær kl 1715.

Mest sannsynlig tar jeg inn ett eller annet sted i Bodø i morgen, og koser meg i byen til søndag kl 1500. Etter 135 mil har jeg vel fortjent det :-)

31. mai (dag 17): Fra Kjellingstraumen til Gravdal i Lofoten

Våknet tidlig av at jeg hadde - av alle ting - mareritt. Jeg drømte at jeg holdt på å bygge et Frankenstein-vesen, med tilhørende sammensying av kroppsdeler og andre uhyggeligheter. Det gikk heldigvis ikke mange sekundene etter at jeg slo opp øynene før jeg skjønte at det hele bare var tøv.

Klokka var ikke mer enn 0700, men jeg hadde en liten tanke i bakhodet om at jeg kanskje skulle hoppe over den planlagte fridagen i Bodø, og ta hurtigruta til Stamsund i stedet på ettermiddagen. I så fall hadde jeg ingen tid å miste - jeg var forberedt på at det lå en del krevende stigninger foran meg, det var 6,5 mil til Bodø og hurtigruta forlot byen kl 1500.

Jeg er ikke alltid like flink til å planlegge, og noe av det første jeg oppdaget var at jeg ikke hadde noe å spise, annet enn en nøttesjokolade. I starten spiste jeg en del sjokolade for å få opp piffen, men nå er jeg lei, og velger andre alternativer hvis jeg kan. I bunnen av baggen fant jeg en liten nøtteblanding, den gikk ned på høykant, og snart var jeg på sykkelsetet igjen - den 17. dagen på tur.

Uten mat i magen må man ta det rolig i stigningene for å ikke brenne av de siste restene med krutt. Det ble som ventet en god del av dem mellom Kjellingstraumen og Saltstraumen, en distanse på 3,5 mil. På veien passerte jeg kun én bensinstasjon, men den åpnet ikke før 1100 på lørdager. Uflaks.

FJELL OG FJORD: Et av de utallige vakre skuene langs rv 17 i Bodø kommune. Vis mer

Jeg leide sykkelen i den verste bratta, og på toppen kunne jeg skimte et kommuneskilt. "Bodø" stod det på det, og da jeg kom nærmere fikk jeg en uventet, spontan følelsesmessig reaksjon. Jeg ble rett og slett veldig glad. Så glad at jeg felte en liten tåre. Det hadde tydeligvis bygd seg opp en ubevisst spenning i meg, og kanskje ikke helt tilfeldig.

For det var nemlig en tanke som hadde streifet meg mer enn en gang, for eksempel da jeg strevde i motvinden og snødrevet ved Elverum på selveste 17. mai: Tanken om at jeg kunne kaste inn håndkledet med god samvittighet, bare jeg kom meg til Bodø.

Men i dag var det en utenkelig tanke. Målet var Tromsø, og målet skulle nås!

RØRT: Litt rød i øynene, og veldig, veldig glad. Vis mer

Det var en meget sulten syklist som ankom Coop'en i Saltstraumen i 11-tiden. Der kjøpte jeg det vanlige; grove rundstykker, bananer, fruktvann og sjokolademelk. Jeg ble stående utenfor butikken mens jeg inntok frokosten. Plutselig hørte jeg en stemme som sa "du har ikke langt igjen nå".

Foran meg stod en ekte syklist i trikot og sykkelbriller. Han hadde kjent meg igjen fra bloggen min.

Det har vært en del biler som har tutet og folk som har vinket til meg underveis, og det kan jo for så vidt være mange årsaker til det (vinglete sykling, for eksempel), men her var det altså en vaskekte og genuint interessert leser. Vi utvekslet noen ord om været, om sår setemuskulatur og veien videre, før han suste av gårde på raceren sin. En artig opplevelse.

Spektakulære Saltstraumen Vis mer

Nå var det bare tre mil igjen til Bodø sentrum, og dessuten skulle det verste være unnagjort med tanke på bratte bakker. Det stemte, men det ble likevel noen tunge mil. Der riksvei 17 møter riksvei 80, går veien rett nordover mot Bodø sentrum. Denne rette veien er rundt et par mil lang, og den føles som det tredobbelte når du sykler i motvind. Jeg følte at jeg stod på stedet hvil.

Det hadde vært sol hele veien, men da jeg nærmet meg Bodø sentrum begynte det å skye over. Temperaturen var fortsatt behagelig, kanskje 16-17 grader i skyggen.

KJENDISBOBLE: Norges nest mest omtalte bil gjennom alle tider, Pelle Politibil, står parkert utenfor politihuset i Bodø. Vis mer

Jeg ankom Bodø kl 1410, fullstendig utmattet, og fulgte skiltene mot båthavna på direkten. I går vurderte jeg jo å legge meg til i byen for natten, men nå hadde jeg fått en invitasjon fra Lasse Hanssen, en kamerat fra studietiden, om kost og losji på Gravdal i Lofoten. Hurtigruta hadde avgang Bodø klokka 1500, og første stopp ville være Stamsund klokka 1900. Lasse, som jeg ikke hadde sett på 12 år, skulle møte meg der - på sykkel, og så skulle vi sykle sammen til Gravdal.

TIL LOFOTEN: Hurtigruta MS Polarlys er 106,42 meter lang og tar 737 passasjerer. Båten var ny i 1995. Vis mer

Sykkelen ble trillet under dekk, og billett ble kjøpt i resepsjonen på båten. 430 kroner kostet overfarten, og det lille måltidet jeg kjøpte om bord kostet 137 kroner (avis inkludert vel og merke):

Været ble nå gråere og gråere, og tåka lå lavt mot fjellene i Lofoten. Snart regnet det. Jeg benyttet anledningen til å finne meg en krok om bord for meg selv. Jeg var helt borte så snart jeg hadde lukket øynene.

Vel framme i Stamsund hadde været begynt å lette litt. Det var litt kjøligere her enn på fastlandet, og store sølepytter vitnet om at det nettopp hadde regnet godt. Lasse stod parat på kaien, og sammen syklet vi de 2,5 milene til Gravdal på halvannen time, mens skravla gikk i ett.

Naturen og bebyggelsen var ganske annerledes enn på fastlandet. Jeg synes det minnet sterkt om bilder jeg har sett fra Island. Det er noe villt og vakkert, og helt spesielt, over det jeg har fått sett foreløpig. Jeg fikk dessverre ikke tatt noen bilder i ettermiddag, men lover å ta mange i morgen.

Jeg sjekket GPSen da vi ankom Gravdal. I løpet av de to siste dagene har den totale stigningen vært på over 2.000 meter! Men, som det sies, fysikken synes å glatte ut terrenget etter hvert.

Live, Lasse og Guro har tatt seg godt av den langveisfarne syklisten. Vis mer

Lasse er forresten lærer på en videregående skole i Leknes, noen kilometer fra Gravdal. Etter studietiden flyttet han hjem til barndomsstedet, og har siden stiftet familie her, med kone og tre barn på 10, 4 og 1 år. Familien bor i en stor enebolig sentralt i Gravdal, og her har jeg fått hele kjellerstua for meg selv i natt. Og senga jeg skal sove i i natt er minst like bred som den er lang. Det kommer til å bli en god natt.

I morgen går turen videre mot Svolvær, og dit er det rundt 7 mil. En passe dagsetappe med andre ord. Et ektepar som følger med på bloggen har tilbudt meg overnatting der. Er ikke det helt fantastisk?

1. juni (dag 18): Fra Gravdal til Svolvær

En av grunnene til at kroppen har fungert så fint på denne turen, er utvilsomt at jeg forkastet teltet og satset på ordentlige senge-overnattinger. Når jeg i tillegg kan la soveposen ligge igjen i baggen, er det som regel alltid duket for dyp søvn gjennom hele natten. Natten på Gravdal ble en slik god natt, og frokosten ble servert 0830. Snakk om å bli båret fram mot målet!

Kvelden og morgenen ble ordentlig sosial (til en forandring), og med utelukkende nyvaskede klær i bagasjen var jeg klar for ny dyst på sykkelsetet kl 1000. Hvor langt jeg kom til å sykle hadde jeg ikke bestemt meg for. Jeg hadde fått en invitasjon om gratis overnatting fra et ektepar i Svolvær. Jeg kunne tenke meg å sykle en del lengre, for eksempel til Stokmarknes, hvis terrenget tillot det. Jeg ville likevel stikke innom og hilse på det gjestfrie ekteparet, siden jeg uansett skulle sykle forbi.

Været var grått, tåka lå lavt, det var relativt kjølig, men oppholdsvær. Jeg syklet gjennom Leknes, og tok av på rv 815 mot Stamsund - samme vei vi hadde kommet kvelden i forveien. Rett etter Fygle kom en kraftig stigning, men deretter var det stort sett flatt. Beina tråkket i vei som om de aldri skulle gjort annet. Jeg fantaserte om å sykle hele dagen og kanskje deler av den lyse nordnorske natten.

VÆRBITT: Utsikt mot Leknes i Lofoten Vis mer

Etter at jeg hadde passert avkjøringen til Stamsund, åpnet det seg et fantastisk kystlandskap. Den smale veien snirklet seg mellom store steinblokker, og den passet perfekt inn her. Rundt en sving var det kanskje en vik med kritthvit sand, og det karakteristiske bassenggrønne sjøvannet vitnet om at sandbunnen strakte seg langt utover.

Husene lå spredt, mange av dem små og koselige med sterke farger på veggene. Ett og annet hus var fraflyttet, noen steder var det kun en grunnmur igjen, gjerne mosegrodd stein som vitnet om at her hadde det vært bosetning langt tilbake.

Jeg møtte knapt en bil, men etter hvert ganske mange syklister. Nesten ingen syklet min vei. En kanadier som syklet motsatt vei hadde en kjekk tralle med ett hjul, med det kanadiske flagget stikkende opp fra veska. Syklister hilser på hverandre. Omtrent som motorsyklister, men vi støyer mindre.

KILEBUKKER: Ved Moland møtte jeg en bøling med geiter som stod midt i veibanen. Vis mer

Det var morsomt å betrakte dem - det var stanging og knuffing, omtrent som på en vellykket norsk bygdefest. De flyttet seg motvillig da jeg kom plingende.

Et par hundre meter lengre framme møtte jeg en ung gutt med en gjeterhund. Han hadde vrengt av seg jakka og var tydelig svett og sliten. Hunden lå parat i veikanten og et fast blikk på herren tydet på at den ventet på et signal.

HAR KONTROLL: Geitebonden Thom Vis mer

I det jeg er på vei forbi spør gutten meg om jeg tilhørte en gjeng med syklister som nylig hadde passert. Nei, hvordan det, undret jeg. Jo, de hadde snakket med geitene hans, og et par av dem hadde fulgt etter syklistene, og nå hadde de kommet bort fra bølingen. Det er viktig at man ikke snakker med geitene, sa gutten, og i hvert fall ikke gir dem mat, for da kan slikt skje.

LYDIG: Gjeterhunden Java venter på signal Vis mer

- Det ligg ei geit der borte, og ei anna der. De er livredde, men Java skal nok få dem tilbake til dem andre, sa han. Java var navnet på gjeterhunden. - Ho Java er lydig, men ho var meir lydig før, forteller gutten. - Det er nesten rart ho ikkje spreng allerede.

Gutten het Thom, og han hadde 60 geiter. Det er mer lønnsomt å være geitebonde enn sauebonde, fortalte han, men han ønsket seg dobbelt så mange. Det var han og mora som sørget for geitene, etter at far hans hadde blitt 90% ufør.

Jeg ønsket gutten lykke til med jobben, og cruiset videre på den flate, smale veien i 18-20 km/t, da det plutselig sa PANG. Da jeg tittet ned så jeg at bakhjulet var blitt skjevt - igjen. En ny eike hadde røket.

Det var ikke mer kast i hjulet enn at jeg kunne fortsette, men å sykle noe lengre enn til Svolvær ville være galematias i dag. Svolvær er en by, og der burde det gå an å finne en ny sykkeldoktor.

Jeg hadde ikke tenkt tanken fullt ut, før det sa PANG igjen. Denne gangen var det ille. Hjulet gikk nesten ikke rundt lenger. Det lugget kraftig, med tilhørende stygge lyder. Jeg turte ikke annet enn å gå av sykkelen og leie den videre.

I følge GPSen var det 20 km til Svolvær. Å leie sykkelen dit ville ta rundt 5 timer. Jeg bestemte meg for å leke sykkelreparatør.

Jeg fant en avkjørsel, demonterte alle vesker og snudde sykkelen på hodet.

DET ER BARE ÉN FEIL VED DETTE BILDET: sykkelen. Vis mer

Jeg lokaliserte de to eikene som hadde knekt, de stod naturligvis ved siden av hverandre. Jeg bestemte meg for å prøve å flytte en eike fra motsatt side over til denne siden. Det skulle vel gå greit, jeg som hadde kjøpt verktøy for slikt.

Ved hjelp av eikestrammeren skrudde jeg i vei, men det var litt teori rundt dette jeg tydeligvis ikke hadde helt inne. For mens jeg skrur, forsvinner den lille mutteren lengre og lenge inn i hjulet, og plutselig: Sssssssssssssssssssssssssss. Punktering.

Er det mulig, tenkte jeg, mens jeg begynte å endevende veskene på leting etter lappesakene.

Hullet er lokalisert, men det hjelper ikke. Jeg har strøket på Reodor-eksamen. Vis mer

Dem fant jeg heldigvis, og lappejobben klarte jeg utrolig nok uten å klusse til noe mer. Jeg fiklet litt med eikene, men fant ut at her hadde jeg ingenting å stille opp med. Jeg pumpet opp slangen, den var i det minste tett.

Jeg sendte en SMS til "vertskapet" i Svolvær, der jeg forklarte situasjonen, og at jeg takket ja til overnatting men at det ville ta litt tid. Mens jeg setter veskene på sykkelen ringer Jorunn Hilmo fra Svolvær, og spør om jeg vil bli hentet. Det hadde begynt å regne, jeg var kald, og det var veldig enkelt å svare ja. Snakk om service!

Jeg begynner å leie sykkelen i retning Svolvær, og etter 20 minutter kommer ektemannen Per Mikal kjørende i en svart Saab. Han har med sykkelstativ, og etter få minutter kjører vi av gårde - med bagasjen i bilen og sykkelen på stativet. Jeg merker fort at her var det snakk om ekte nordnorsk gjestfrihet. Per Mikal var imidlertid opprinnelig trønder, med iboende skepsis til bergensere, skulle bare mangle. Jeg håper imidlertid jeg har klart å myke opp litt i den skepsisen.

Per Mikal og Jorunn bor midt i Svolvær, i et stort gult hus. I første-etasjen er det to hybler. En er utleid, den andre stod til min disposisjon. Jorunn og Per Mikal tok i mot meg med en raushet som om jeg var en del av familien. På senga lå det håndklær. Det var bare å ta seg en dusj, snart var det middag.

Etter en god dusj var det duket for deilig tradisjonsrik nordnorsk middag med næringsrik kjøttmat, potetbåter og grønnsaker.

GJESTFRIHETEN SELV: Jorunn, Jon Kristian og Per Mikal Hilmo. Vis mer

Etterpå var det multer, krem, blåbærkake og sjokoladekake. Jeg fikk nøkkel til huset, slik at jeg kunne låse meg ut når jeg dro i morgen tidlig. De hadde allerede snakket med en sykkelreparatør, det var bare å melde seg i butikken hans i morgen klokka 9. Men før jeg forlot huset til familien Hilmo, måtte jeg huske på å få med meg et nytt, hjembakt brød.

Jorunn fortalte historier om folk som hadde kommet langveisfra og fått overnatte her, og om rådville turister som hadde fått slå opp telt i hagen. Jeg har aldri opplevd maken til gjestfrihet. Verden trenger langt flere familier som Hilmoene i Svolvær!

Siden det er litt usikkert når jeg kommer meg av gårde i morgen, er jeg også usikker på hvor langt jeg skal sykle. Kanskje blir det Sortland. En ting er i hvert fall sikkert: Før jeg sykler skal jeg få sendt hjem alt som ikke er nødvendig for å fullføre turen, og klærne jeg skal reise tilbake i sender jeg til min bror i Tromsø. For nå orker jeg ikke mer eike-trøbbel som følge av for tung last!

2. juni (dag 19): Fra Svolvær til Sortland

Jeg hadde mange ting jeg skulle ordne om morgenen før jeg syklet fra familien Hilmo, og da jeg slo opp øynene i 0530-tiden var jeg sikker på at jeg hadde forsovet meg. Det var godt å snu seg rundt og slokne igjen, men plutselig raste 4-5 planker ut av sengebunnen, og reparasjonen gjorde meg litt for våken. Dermed ble det mest smådupping til jeg stod opp litt over klokka 0800.

TAKK FOR MEG: Pilen viser vinduet i hybelen min :-) Vis mer

Mens jeg kledde på meg ropte Jorunn at det var frokost. Hun vet virkelig hvordan hun skal få gjestene sine til å føle seg hjemme. Nå fikk jeg smake på Hilmos deilige hjemmebakte brød, med multe-syltetøy på. Energi de luxe!

Tåken hadde lettet, men det var fortsatt overskyet. Temperaturen lå på 6-7 grader.

Etter frokosten fylte jeg en stor pose med ting og tang fra bagasjen som skulle sendes hjem i postpakke.

Deretter gikk jeg i garasjen og løsnet bakhjulet på sykkelen, og spaserte de 10 minuttene inn til sentrum.

Parti fra Svolvær sentrum. Rent og pent var det. Vis mer

Jorunn hadde gjort en avtale for meg med Evald hos Skandinavisk Høyfjellsutstyr, som er en sportsbutikk i Svolvær sentrum. Han skulle visst vite det meste om sykler. Også kompisen min i Gravdal, Lasse, anbefalte meg å ta kontakt med ham for å få fikset hjulet. Det burde med andre ord være gode sjanser for at jeg snart ville være på veien igjen.

Da han fikk se hjulet ble han veldig betenkt. Det var rett og slett blitt så skjevt at han ikke trodde det lot seg reparere. Og selv om han skulle klare det, mente han det var stor fare for at det ville ryke igjen før jeg var framme. Det viste seg nemlig at felgen ikke var av den stive sorten som tålte tung last. Han anbefalte meg å kjøpe ny og stivere felg, og slik ble det.

Mens Evald gjorde hjulet klart, dro jeg på postkontoret og fikk sendt av gårde joggesko, en del data- og kamerautstyr, samt klær som jeg mest sannsynlig ikke kom til å få bruk for den siste uka.

Tilbake i butikken var hjulet klart. 600 kroner kostet det. Totalt hadde jeg nå reparert sykkelen for 800 kroner. Det er vel ikke så ille, etter 1450 km på veien med en syklist på over 100 kg og 30 kg med bagasje...

EKSPERT: Evald fikset nytt hjul i en fei. Vis mer

Jeg småsprang tilbake til Hilmo's, monterte hjulet i en fei, strammet bakbremsen litt, og deretter var det bare å sette veskene og baggen tilbake på sykkelen. I trappen stod Jorunn klar med hjembakt brød, en klem og lykkeønskninger for de siste etappene. Til høsten skal sønnen Jon Kristian starte på Romerike Folkehøgskole, og familien Hilmo er naturligvis velkommen hjem til oss når som helst.

Svolværgeita er et kjent landemerke. Jeg har sett noen gærninger som har hoppet og gjort verre ting, fra horn til horn. Foto: Magnar A. Kjeldsen/Dagbladet Vis mer

Klokka 1030 var jeg endelig på sykkelen igjen, og tråkket i vei på E10 mot Fiskebøl. Terrenget var utrolig lett å sykle i, stort sett ganske flatt. Det er egentlig utrolig, med tanke på at Lofoten ser ut som en haikjeft når du ser det fra norskehavet.

Men sykkelen var ikke helt frisk. Bakhjulet humpet litt for hver runde. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det skyldes lappingen min av slangen dagen før.

Utrolig irriterende var det, men det virket som om problemet avtok litt etter hvert, jeg tenkte i hvert fall mindre og mindre over det.

Det går en ferge fra Fiskebøl til Melbu - eller fra Lofoten til Vesterålen. Jeg brukte to og en halv time på denne 35 km lange turen dit, og tro det eller ei, men jeg kom 5 minutter for sent til fergen. Igjen. Jeg burde altså a) sjekket ruten på forhånd, b) ikke stoppet og spist nøtter bare 20 minutter tidligere.

Nå fikk jeg i hvert fall god tid på fergekaien, det var nesten halvannen time å vente på neste ferge.

Det blåste så mye nå at jeg måtte sette meg på baksiden av kai-kiosken for å ikke fryse. Etter hvert tittet sola fram, og selv om temperaturen i skyggen fortsatt neppe var mer enn 6-7 grader, ble det snart godt og varmt i solveggen.

Fergeturen tok vel en halvtime, og hadde det ikke vært flatt før, ble det i hvert fall det nå. Turen videre, først via Stokmarknes og siden helt til Sortland, kunne jeg tatt på sparkesykkel. Her kan man fint sykle uten å skifte gir, mil etter mil.

EVENTYRLIG: Utsikt fra broen over Børøysundet, like etter Stokmarknes sentrum Vis mer

Det var imidlertid stor forskjell på naturen. De taggete fjellene i Lofoten ble erstattet med litt rundere og mildere varianter her.

Noen kilometer før Sortland sentrum kan du ta gamleveien, på nedsiden av E10. Det var ingen trafikk, fin vei, flott natur, og de knapt 4 kilometrene bør du absolutt få med deg om du sykler mellom Stokmarknes og Sortland. Der kom jeg blant annet i kontakt med disse representantene for lokalbefolkningen. Vis mer

Solen fikk mer og mer tak, og da jeg ankom Sortland i 1730-tiden var det nesten helt blå himmel og riktig fin temperatur. Nå ser værutsiktene lyse ut for de neste dagene.

Natten tilbringes på Strand Hotell i Sortland sentrum, og etter at jeg hadde sjekket inn spaserte jeg over på ICA'en og kjøpte meg litt pålegg og drikke. Jeg har syklet nesten åtte mil i dag, men kroppen er like fin. Det er helt utrolig hvordan ting har forandret seg på bare 19 dager!

Nå skal jeg kose meg med Jorunns hjemmebakte brød på hotellrommet, og i morgen går turen videre. Målet er Andenes, som ligger ca 10 mil herfra. Og da begynner jeg faktisk å nærme meg målet med stormskritt!

3. juni (dag 20): Fra Sortland til Andenes

Sov til 0830 i dag, det er nesten rekord. Spiste en god frokost på hotellet bestående av to skiver med speilegg, og to med brunost. Det var kun jeg og et hollandsk par i spisesalen. Det er en av fordelene med å sykkelferiere såpass tidlig på året, at det ikke er kø noe sted, og ledig på nær sagt alle overnattingssteder.

Foran meg lå en etappe som mange jeg har snakket med har beskrevet som enkel, selv om den var lang - ca 10 mil. Været var strålende, og jeg gledet meg virkelig til en etappe med mye vakker natur - uten de voldsomme stigningene.

Mens jeg pakket fikk jeg plutselig en tullete idé om at jeg burde klare å nå siste ferge fra Andenes til Gryllefjord kl 17, i stedenfor å legge meg til på Andenes for natten. Da kunne jeg finne overnatting i Gryllefjord i stedet, og slippe å starte morgendagen med to timers fergetur.

Jeg kikket på klokka, og regnet ut at jeg hadde ca 7 1/2 time på meg. Hvis terrenget var flatt burde det gå helt fint å klare 10 mil på den tiden.

TROLSK: Et nydelig skue ved Forfjorden, et par mil nord for Sortland. Legg merke til at bjørka så vidt har begynt å bli lysegrønn 3. juni. Vis mer

Jeg hadde imidlertid ikke syklet mange metrene før jeg fikk en fornemmelse av at denne etappen kanskje ikke kom til å gå så glatt likevel. Det skyldtes ikke terrenget, men motvinden. Likevel tråkket jeg på alt jeg maktet. Den første milen ble tilbakelagt på 45 minutter, den andre på 35, og den tredje også på 35. Jeg skjønte at jeg lå godt an, men det hadde tæret på kreftene.

De neste to milene ble et mareritt. Sola skinte, men det var svinekaldt, og den kraftige vinden fra nord-øst ble mer og mer problematisk for en stakkars syklist.

Da jeg kom til veikrysset der man ta av mot vestsiden av Andøya, prøvde jeg meg på litt enkel logikk. Hvis vinden kom fra nord-øst, ville ikke da vestsiden ligge i le? En leser hadde dessuten tipset meg om at vestsiden var fin å sykle, så da ble det slik.

JØSS VED NØSS: Jeg tok en liten pause ved Nøss, og mens jeg skuet utover havet fikk jeg øye på en oter. Den kom gående rett mot meg, og smatt inn i et sementrør under veien - bare 10 meter fra der jeg stod. Vis mer

Jeg hadde ikke kommet særlig langt før vinden røsket ordentlig tak i både sykkelen og syklisten på vestsiden også, tårene rant vannrett fra øye til øre, og den logiske tenkningen min gikk dermed i tusen knas. Ingenting er så frustrerende som å se lange, flate strekninger foran seg, men være nødt til å sykle på 2. gir, og ikke klare å oppnå høyere hastighet enn 10 km i timen. Det er faktisk verre enn å sykle bratte bakker.

TREKKFULLT: Det var vel moder natur, og ikke dommeren, som bokstavelig talt blåste av fotballkampen på Nordmela stadion. Vis mer
SIKRING: På disse kanter av landet kan det være smart å forsikre seg mot at søppelbøtta ikke forsvinner i stormen. Vis mer

Da jeg hadde passert Nøss bestemte jeg meg for å glemme hele fergeturen. Deretter ble jeg ordentlig irritert på meg selv. Hvorfor i alle dager skulle jeg stresse for å rekke den fergen? Jeg var jo på mitt livs tur, jeg lå foran skjema, og nå hadde jeg syklet 5,5 mil nesten uten å tenke på alt det fantastiske rundt meg. Snakk om idioti!

Etter dette lille oppgjøret med meg selv ble resten av dagens etappe langt mer positiv, til tross for at motvinden ikke akkurat avtok etter hvert som jeg nærmet meg havgapet. Men sola skinte, og jeg fikk tatt en rekke fantastiske bilder. Å sykle vestsiden av Andøya var således et lykketreff!

HELT VILT: Mange steder på vestsiden av Andøya kan du finne kritthvite strender, som denne Vis mer
TROLSK: Hvem sa at Ringenes Herre ikke kunne ha blitt innspilt i Norge? Her en fjellkjede ved Bleik, Andøya Vis mer
HAVET: Fortsetter du rett ut fra dette fyrtårnet treffer du ikke land før Grønland! Vis mer

Det viste seg imidlertid at turen ble en mil lengre ved å sykle vestsiden, så da jeg trillet inn i Andenes sentrum klokka 1745 hadde jeg tilbakelagt 11 mil i dag. Samtlige av dem i motvind.

Tar man vestsiden av Andøya sykler man rett forbi rakettbasen, som ligger like ved Andenes. Vis mer

Jeg møtte kanskje 8-10 andre syklister på etappen, samtlige smilte og var SÅ opplagte, mens jeg hadde tunga på knærne. Grunnen var enkel: samtlige syklet andre veien. Det har begynt å demre for meg hvorfor de fleste velger å sykle fra nord til sør - etter å ha kjempet mot nordavinden i hele dag.

Men selv om dette kanskje har vært den fysisk mest anstrengende dagen, har den bydd på store doser ekstremt fantastisk natur. Det er først og fremst den jeg vil huske når jeg ser tilbake på etappen. Nå håper jeg bare at morgendagen blir like solfylt, og at vinden ikke er fullt så sterk på Senja som på Andøya.

Her ser du hvor jeg har syklet så langt. Helt øverst i høyre hjørne ligger Tromsø, og det gjenstår nå bare ca 15 mil. Hittil har jeg tilbakelagt ca 166 mil. Vis mer

Hvis du vil studere ruten i detalj ved hjelp av Google Maps, klikk her.

Jeg har gått over pengebeholdningen, og jeg har 2.237 kroner og 50 øre igjen. Jeg tror ikke det er så mange overnattinger til før jeg er framme, og derfor tok jeg meg råd til å sove på Hotell Andrikken i natt. Etter denne tøffe dagen trenger jeg en god natt, og sengen her virker lovende.

4. juni (dag 21): Fra Andøya til Botnhamn på Senja

Det var varmt på rommet i natt, så jeg var nødt å ha vinduet på vidt gap. Kombinasjonen midnattsol, vind, åpne vinduer og mørke gardiner er ikke veldig heldig med tanke på en stakkar som prøver å sove, og den stadig skiftningen mellom mørkt og lyst gjorde at det ble så som så med søvnen.

Jeg stod opp kl 0640, og var i frokostsalen på hotellet når den åpnet klokka 0700. Det var også en mann med en meget stram sideskill og ellers militant holdning. Jeg prøvde å hilse, men han fortrakk ikke en mine. Han antok nok jeg var en menig eller en annen person uten rang.

Men frokosten var fin den, det ble fire skiver med røkelaks og majones. Jeg elsker røkelaks, spesielt her i Nord-Norge der de vet hvordan den skal lages. Aldri vassen og smakløs her, nei.

Sykkelen hadde stått ute hele natten, stakkar, i bakgården til hotellet. Det er vel første natten vi har vært så langt fra hverandre, men det gikk heldigvis bra. Jeg hadde sjekket ut av hotellet, pakket på sykkelen og var av gårde til fergekaien 40 minutter før den skulle gå klokka 9.

OVER ÅPENT HAV: Senja-ferga står klar til å ta meg om bord kl 0820. Vis mer

Da jeg rullet inn på fergen hørte jeg den unge fergebillettøren rope "Nei, der har vi han syklisten fra Dinepenger. Vi såg dæg på TV. Vi har vænta på dæg!" Jeg måtte korrigere ham og si at jeg kom fra DinSide, og så ble det litt prat om vær og vind før jeg fikk beskjed om binde fast sykkelen i baugen på båten.

Binde fast sykkelen...

Det er første gang jeg har fått beskjed om å binde fast sykkelen om bord på en ferge. Nå oppdaget jeg at det hang taustumper langs hele P-dekket, sannsynligvis for å binde fast ting og tang. Jeg gjorde som mannen hadde sagt, og da jeg etterpå gikk opp i salongen, så jeg at det aller meste var bundet fast der også. På et bord lå et par spyposer, og jeg begynte å ane uråd. Jeg som hadde spist så god frokost og drukket flere glass med eplejuice.

GOD BEDRING: Noe sier meg at det kan være litt mye vær på denne strekningen. Vis mer

Og det ble ganske tøff sjø - men jeg klarte heldigvis å holde på maten. Om bord kom jeg i snakk med et amerikansk par som også syklet Norge på langs. Det viste seg at de hadde sett meg sykle forbi Bjørnskinn dagen i forveien, de hadde sittet i et busskur og spist maten sin, og siden hadde de sett sykkelen min utenfor hotellet i Andenes, sikkert da jeg skulle sjekke inn.

Jeg kan tenke meg at Pete og Carol var i 50-årene. Begge viste seg å være voldsomme sykkelentusiaster, med utstyret i orden - med unntak av én liten detalj: Pete syklet i sandaler! Med sokker naturligvis. Han hadde alltid gjort det, sa han.

Pete og Carol har syklet mer enn de fleste. Pete har en helt spesiell type sykkelsko... Vis mer

Jeg lurer på hvordan de tærne hans hadde taklet snødrevet jeg kavet meg gjennom på riksvei 3 ved Elverum, da jeg mistet følelsene i mine.

De hadde syklet fem uker hver sommer de siste 13 årene, og de hadde vært over store deler av verden. En sommer hadde de syklet rundt Irland, et år i mellom-Europa, en gang hadde de syklet i Kina. Dette var første gangen de var i Norge. De hadde blitt tipset av en nordmann de traff i alpene året før, og hadde fått med seg 17. mai-feiringen i Bergen, før de la av gårde. Målet var Nordkapp.

I Gryllefjord var det godt og varmt, sikkert rundt 20 varmegrader og vindstille. Snakk om forskjell fra Andenes! Gryllefjord ligger omkranset av høye fjell, og foruten Torsken er der langt til nærmeste nabobygd med mer enn 20 innbyggere.

Jeg visste at Pete og Carol skulle sykle en litt annen vei enn meg, de skulle nemlig sykle mot Finnsnes. Så da jeg så skiltet med Finnsnes rett fram og Torsken til høyre, tok jeg til høyre uten å tenke meg noe mer om.

SE TORSKEN: Sykler du her, hold til venstre i første kryss. Ikke ta til høyre. Da havner du på en blindvei som ender i Torsken. Vis mer

Det ble noen voldsomme stigninger, fra 0 til nesten 200 meter i løpet av to km. Svetten silte, og jeg var nødt til å leie sykkelen et langt stykke. Deretter gikk det ganske rett ned til Torsken, som lå fem km fra Gryllefjord.

I Torsken ble jeg rådvill. Hvor gikk veien videre egentlig? Akkurat da jeg innså at jeg hadde kavet meg over feil fjellovergang, og av den grunn naturligvis ble skikkelig oppgitt over meg selv, skjedde det. Sssssssssss. Ny punktering.

Her stod jeg altså i Torsken, som var helt feil sted, og med en punktering som prikken over i'en. Jeg uttalte tallene fra 1 til 10 høyt for meg selv i rolig tempo, før jeg begynte å lesse av sykkelen, snu den på hodet, og løsne bakhjulet.

IKKE BEIRUT: Parti fra Torsken Vis mer
NY PUNKTERING: Sorry Torsken, jeg sitter ikke igjen med noen gode minner fra deg. Vis mer

Da jeg fikk ut slangen så jeg at det var lappen jeg hadde satt på som var synderen. Det var ikke noe galt med selve lappingen, altså, men lappen. Den hadde rett og slett ikke tålt det høye lufttrykket, og bulte ut og hadde sprukket rett over hullet. Hvis du lurer på hvor jeg kjøpte disse lappesakene, så er svaret Lidl. Grrr.

Jeg hadde ny slange i sykkelveska, og benyttet nå muligheten til å få byttet ut den gamle. Og selv om alt dette kom særdeles ubeleilig, hadde jeg faktisk gjort hele reparasjonen og var klar til å dra videre etter 20 minutter. Det gjelder å fokusere på det positive!

Men før jeg var tilbake på rett side av fjellet hadde jeg mistet nesten to timer. Jeg kunne i hvert fall vinke adjø til alle ferger fra Senja til Kvaløya denne ettermiddagen. Det måtte bli overnatting på Senja - ett eller annet sted.

Nordsiden av Senja byr på mye vakker og variert natur. Det er noe rått og upolert over denne øya:

Rart å tenke på at turen min begynte med snøbyger på Østlandet, og ender med strandliv i Nord-Norge. Jeg vet ikke om det var særlig varmt i sjøen, men barna hadde i hvert fall tærne uti. Vis mer

Og jeg har faktisk sett massevis av dyr i dag; en hare, et lemen, fire reinsdyr, niser i fjorden, en påkjørt røyskatt og en havørn! Da jeg fikk øye på sistnevnte, og skulle stoppe sykkelen, glemte jeg forresten å løsne venstre sko, og dermed gikk jeg bang i bakken - for første gang på turen. Jeg slo meg litt i hånden, men det gikk heldigvis fort over.

Men jeg har ikke møtt en eneste syklist. Det er kanskje ikke så vanlig å sykle her?

Noen kilometer før Senjahopen pågikk nemlig asfaltering, og en ung jente var satt til å dirigere trafikken manuelt. Da jeg kom, ble hun litt forfjamset:

- Vi har ein trøsykkel her, kan han passere?, spurte hun over walkie-talkien.
- Hæ?, svarte det i andre enden.
- Ein sykkel. Vi har ein sykkel her.
- Ein sånn som man bruke beinan på?
- Ja.
- Uten motor?
- Ja.
- Ja, det skal gå. Han skal bærre sykle.

Bortsett fra nok en dag med godt vær og flotte naturopplevelser, ble det en stri etappe på 9 mil, med over 1100 meter i total stigning (mye takket være toske-turen til Torsken) og mange ekle tunneler. Jeg var forsåvidt forberedt på det på forhånd, men merker at to så tøffe etapper etter hverandre har gjort meg ganske så sliten.

Ja, jeg innrømmer det - jeg er sliten nå, og lengter hjem. Knærne er vonde og ryggen har også hatt det bedre. Men nå er det ikke langt igjen.

VINTER: På 300 meters høyde er det nesten full vinter fortsatt, her på Senja. Jeg trenger kanskje ikke å poengtere at han med hjelmen på halv åtte i forgrunnen er mektig sliten. Litt farge har han fått i fjeset også. Vis mer

Morgendagen starter med ferge fra Botnhamn, som ligger 13 km fra campingplassen jeg overnatter på i natt, til Brensholmen på Kvaløya. Går alt glatt i morgen, og jeg unngår blindveier og punkteringer, så kan jeg faktisk klare å komme fram til Tromsø på ettermiddagen!

5. juni (dag 22): Fra Botnhamn til Tromsø

Det var en fin og velutstyr hytte jeg lå i på Fjordbotn Camping, og jeg sov ekstra godt fordi jeg klarte å prute prisen ned fra 750 til 500 kroner. Jeg har blitt god på pruting nå.

Fjordbotn camping har en flott beliggenhet. Her er utsikten fra hytta mi. Vis mer

Jeg hadde en god følelse i magen da jeg la meg. Jeg følte at jeg var veldig nært målet, og at jeg kom til å klare å nå det - til tross for at jeg ikke akkurat hadde verdens beste utgangspunkt, verken på utstyrs-, vekt- eller formfronten.

Det ble imidlertid en ganske kort natt, og jeg hadde vel sovet i fem timer da alarmen pep klokka 0600.

Jeg spiste den siste bananen og et tørt rundstykke som jeg hadde spart fra dagen før, og allerede klokka 0645 var jeg på veien. Det hadde skyet til i løpet av natten, men det var vindstille og fin sykletemperatur (8-10 grader).

Jeg hadde glemt å lade GPSen, og for første gang på turen syklet jeg nå uten noen referansepunkter vedr fart, avstander, høydemetre osv. De 13 kilometrene til fergekaien på Botnhamn gikk imidlertid raskt unna, og jeg var framme nesten en time før fergen gikk. Heldigvis lå den til kai, og jeg kunne sykle om bord og sette meg i salongen.

Turen fra Botnhamn til Brensholmen var unnagjort på 45 minutter, og jeg fylte på med drikke og varm baguett fra kafeen ombord. Vi la til kai litt over halv ti, og deretter var det bare å rette ryggen og tråkke i vei - på det som skulle bli den siste etappen.

Jeg valgte sørsiden av Kvaløya inn til Tromsø sentrum, en tur på rundt 7 mil. Jeg kunne også tatt nordsiden (yttersida) og spart en mil, men valgte sørsiden rett og slett fordi jeg visste fra før at den var mest sykkelvennlig.

FLATT MEN VINDFULLT: Å sykle sørsiden av Kvaløya byr på lange strekk med sykkelvennlig vei, uten særlig trafikk. Men det kan blåse ganske kraftig. Vis mer

Det var likevel en god del opp og ned som jeg ikke husket fra tidligere besøk, og i tillegg ble det kaldere og kaldere i luften, og motvinden var også stri store deler av etappen.

Kvelden i forveien var Troms Folkeblad på besøk på hytta mi og intervjuet meg om turen. Klokka 13 hadde jeg bare et par mil igjen til Tromsø sentrum, og da var det TV2 sin tur. De fulgte meg helt inn til byen. På ett eller annet tidspunkt tok det lille prosjektet mitt litt av, hva gjelder oppmerksomhet, det var slett ikke tilsiktet, men nok om det.

TV2: En fotograf og en reporter fulgte meg de siste par milene mot destinasjonen. Vis mer

Da jeg trillet ned fra toppen av Sandesundbrua fikk jeg en merkelig følelse i kroppen. Det var en salig blanding av lykke og stolthet, men også en smule vemod og tomhet.

KJØLIG I TROMSØ: Her er det ikke langt igjen. Sandesundbroen mellom Kvaløya og Tromsøya. Det blåste svært kraftig, og vinden var iskald. Minnet mer om mars enn juni! Vis mer

Det skulle gå noen kilometer til, til jeg hadde kommet over åsen og etter hvert fikk øye på Tromsø-brua, at det virkelig gikk opp for meg hva jeg akkurat var i ferd med å fullføre. Da gjorde det ikke noe at været var heller surt.

Målet jeg hadde satt meg, å sykle til Tromsø fra Jessheim på 25 dager, med et oksygenopptak som var 70% av normalen, overvektig og med en sykkel til 2.000 kroner, var nådd. Jeg hadde klart det, og tilbakelagt over 180 mil, og til alt overmål hadde jeg brukt tre dager kortere tid enn planlagt! Jeg kunne nesten ikke tro det selv.

Det ble en brukbar lang etappe i dag også, og ganske tøff på grunn av motvinden. Totalt 9 mil.

JAAA: Det er sant! Jeg er faktisk framme! Det hadde ennå ikke gått helt opp for meg at det hele var over da TV2-folkene tok dette bildet med Ishavskatedralen i bakgrunnen. Vis mer

Etter å ha syklet litt rundt i sentrumsgatene og smakt på den gode følelsen av å ha lykkes, syklet jeg videre(!) til Tromsdalen. Her ventet min bror og hans familie på meg, og jeg ble tatt i mot som om jeg var Lance Armstrong og akkurat hadde vunnet Tour de France.

Sykkelen blir nå forært til min nevø her i Tromsø, han trengte en sykkel til og fra fotballtreningene. Han får i hvert fall et framkomstmiddel som er godt innsyklet ;-)

TJUKK FØR, TYNN NÅ? Svigerinnen min hadde bakt en kake til ære for syklisten. Han veide 110 kg da han startet. Nå veide han 107, men hadde forhåpentligvis fått en god del flere muskler underveis. Vis mer

I morgen går turen tilbake til Gardermoen i fly, og hjem til familien min på Jessheim. Det er sprøtt å tenke på at turen jeg brukte 22 dager på vil være unnagjort på halvannen time.

Det som er enda mer absurd å tenke på er at de fleste mennesker i dag regner avstander i minutter og timer, uansett hvor i verden man har tenkt seg. Og må man vente en time på et forsinket fly, blir man stresset, gretten og misfornøyd. Én time? Det er jo ikke mer enn jeg brukte på halve bomturen min fra Gryllefjord til Torsken. Det var fem kilometer av totalt over 1800 ...

På mandag er det vanlig arbeidsdag igjen, det blir en overgang, men jeg vil gå til den som en rikere mann. Jeg er nemlig blitt minst en million inntrykk og erfaringer rikere. Som en bonus har jeg fått lyst til å sykle mer, og formen er ti ganger bedre nå enn før jeg startet - selv om antall kilo ned ikke stod helt til forventningene. På den annen side har jeg spist som en hest underveis.

Og det hele har kun tatt meg tre uker av et forhåpentligvis langt liv.

Det har vært mange sure og fysisk krevende dager, men mest av alt har turen bydd på opplevelser som jeg vil huske for resten av livet. De fleste møtene med menneskene og kulturene i alle småstedene jeg har besøkt, har vært positive og berikende, og vært med på å gi meg et nytt perspektiv på en del saker og ting.

I stedet for å være en som betrakter fra utsiden og gjør seg opp en mening på bakgrunn av det, har jeg vært en aktiv deltaker. Smakt på atmosfæren, kjent luktene, snakket med folkene, følt roen, og løst utfordringer hver eneste dag som er totalt fraværende i livet jeg normalt lever. Slikt vokser man på!

Til slutt kan jeg ikke si annet enn at hvis du virkelig skal gi deg selv en helt spesiell gave du vil leve lenge på, bør du absolutt vurdere en langtur på sykkelen.

Landet vårt har fantastisk mye fint å by på for alle som velger denne ferieformen. Og jeg har bevist at det går an å ha gode opplevelser selv om ikke utstyret er tipp topp, og det er en stund siden du beveget deg sist. Legg opp til fornuftige etapper, og sjekk gjerne hvor du kan få overnatting på forhånd.

Tusen takk til alle som har fulgt meg og bloggen min, og til alle dere som har kommet med lykkeønskninger og råd underveis. Det har vært veldig oppmuntrende å lese dette på kveldene. Og takk til min arbeidsplass DinSide og i særdeleshet min sjef Karoline, som lot meg få lov til å begi meg ut på dette fantastiske eventyret. Nå må vi bare sette oss ned sammen og se hva vi skal finne på neste gang :-)

Takk også til Telenor og Ice, som utstyrte meg med mobilt bredbånd slik at jeg fikk oppdatert bloggen min hver kveld, og til Belanor for utlån av Garmin Edge 705 sykkel-GPS.

Få også med deg denne: Sykkelbloggen - ett år etter

<< Tilbake: Sykkelbloggen del 2 <<

<< Tilbake: Sykkelbloggen del 1 <<