- Utrolig fet strand, ass. Men dø ... hvor er det vi er, egentlig? Foto: Ben C
- Utrolig fet strand, ass. Men dø ... hvor er det vi er, egentlig? Foto: Ben CVis mer

Backpacker, smackpacker

KOMMENTAR: Hva er det som gjør at noen tror de "opplever verden" ved å drikke seg drita med andre vestlige ungdom på stranda i Thailand?

Det er snart ti år siden nå, men jeg husker fortsatt godt den store diskusjonen jeg hadde med en venn, som fablet om å dra på backpackertur ut i den store verden. Jada, det var noe alle skulle gjøre etter videregående - bare de fikk jobbet seg opp nok penger først.

Og ideen er jo ganske god. Hvorfor ikke reise ut i den store verden mens man ennå er ung, ikke har begynt å studere og ikke har lån eller andre økonomiske forpliktelser?

Fordi man like gjerne kunne blitt hjemme. I hvert fall nesten.

Hvert år farter flere hundretusen vestlige ungdommer til Peru, Brasil, India, Thailand og andre fristende ferieland. Det høres skikkelig spennende ut, og hjemme sitter spente foreldre og håper at poden skal komme tilbake frisk og hel, kanskje med et litt mer nyansert syn på hva som skjer i verden, og forhåpentligvis uten en del nykker som nødvendigvis utvikles når man vokser opp i en velfungerende familie i overflodsland som Norge. Det er lov å håpe.

Ungdommen selv mener i hvert fall at å backpacke er en helt overlegen måte å reise på. Herregud, så utrolig sidrompa det er å dra på en temareise arrangert av et reiseselskap. Masseturisme er fyfy. Å backpacke er mer autentisk og selvutviklende, nemlig.

Men hold an litt. For hva er det egentlig som foregår når man reiser jorden rundt med ryggsekk? Ikke stort annet enn at man henger rundt med andre vestlige ungdommer på backpackerhotellet, drikker seg drita full hver kveld, prøver alskens droger og pådrar seg ymse kjønnsykdommer.


Nå er dette selvsagt satt på spissen, men hvilke backpackere kan med hånden på hjertet si at de satte seg inn i Brasils historie og politiske situasjon før de reiste avgårde? Eller at de kom tilbake til Norge med adresseboken full av thailandske venner? Ikke så veldig mange, gitt.

Det finnes heldigvis hederlige unntak. Det finnes noen backpackere som virkelig opplever landene de besøker - på godt og vondt. Det finnes dem som skaffer seg ikke-vestlige venner for livet, og som er genuint interesserte i landene de besøker.

Jeg har bodd på ymse backpackerhotell selv, som del av kortere ferier i Brasil og Sør-Afrika, for eksempel. Det er rett og slett påfallende hvordan alle gjestene (som kommer fra USA, Canada, Skandinavia eller resten av Vest-Europa) sitter og trøkker sammen på backpackerhotellet, mens de snakker om hvor billig det er i landet, og hvor de skal dra for å surfe/sole seg/shoppe i morgen, eller hvor de skal reise etterpå.

I Sør-Afrika så jeg ikke en eneste svart person på noen av hotellene - bortsett fra de som vasket der, da. Ikke en eneste brasilianer hadde funnet veien til backpackerhotellet i Rio, heller. Hvor ekte er opplevelsen av et land når man ikke omgås med befolkningen i det hele tatt? Man lærer jo nesten mer om de andre gjestenes hjemland.

Kall en spade en spade

Det er absolutt ikke noe galt å dra på ferie for å slappe av og kose seg, få med seg severdighetene og hygge seg om kveldene, uten den helt store kontakten med lokalbefolkningen. Det er jo stort sett slik de fleste av oss ferierer - og sånn er det også for den gjengse backpacker. Den store forskjellen er at backpackerferien er ekstra lang, at man besøker flere land, og at man bor på de billigste hotellene som er å oppdrive.

At backpackerturen er selvutviklende og utvider horisonten? Sprøyt. For de fleste er den ikke noe annet enn en helt vanlig, lang og utagerende ferie.