Afrikas tak - toppen DU kan bestige

5.895 moh. høres høyt ut, men det er slett ikke umulig. Kilimanjaro er Afrikas høyeste fjell, og er en overkommelig fjelltopp for den som vil prøve.


- Pole, pole!

Sakte, sakte. Guidene vil forsikre seg om at vi ikke går for fort, når vi skal opp i høyden. Irritasjonen av å luske opp et fjell er gradvis stigende i takt med høydemeterne, og det er frustrerende å ikke kunne smelle til og rykke fra feltet, som en ekte bakkesluker fra skisporene i Norge. Ofte kan det være vanskelig å skille mellom nødvendigheten av å gå i et rolig og behagelig tempo, når en normalt forbinder fjellstigninger med melkesyre, blodsmak og tung pust.

>> FAKTA: Turoperatører og priser
>> Tiden renner ut
>> BILDESPESIAL: Bli med til topps

Maser du, kreperer du

Hovedguiden vår, Moses, prøver å forklare oss at det eneste vi trenger å tenke på når vi går oppover, er å drikke mye og å gå sakte. Våre 19 bærere tar seg av all bagasje og beinflyr opp og ned. Vi skal bare konsentrere oss om å komme til topps.
Den vanligste feilen man gjør når man går opp en slik topp er at man går for fort, og det er nettopp da høydesyken slår inn.

Hvert år prøver 15 000 turister seg på å bestige toppen, som først ble besteget av Dr. Hans Meyer i 1889. Kun 40% av disse klarer faktisk å bestige toppen. Dette er rett og slett et resultat av at de blir høydesyke. Bestigningen av Kilimanjaro skjer for fort i alle tilfeller, men enkelte er i stand til å takle den raske oppstigningen bedre enn andre. Alle normale og friske mennesker kan klare det, og det finnes ikke noen fasit på hvem som er i stand til å nå toppen, og ikke.

Ta for all del alle symptomer på høydesyke alvorlig. Man kan faktisk være så uheldig å dø av det.

En pust i bakken på 3.700 moh.

Vis mer


Variert klima

Vår rute opp fjellet startet på Marangu, en landsby i regnskogen ved foten av fjellet. Marangu ligger noen timers kjøretur fra den større byen Arusha, som er Hilde Frafjord Johnsens fødested. Allerede ved oppstart på ruten er man på 1.900 meters høyde. På forhånd var det beregnet seks dager opp og ned fjellet. I løpet av turen skal vi gå gjennom regnskog, mooreland, alpine desert og til slutt isbre på toppen av Afrika.

Etter om lag seks timers sakte gange, i fuktig men behagelig klima på flotte opptråkkede stier, når vi endelig Mandara. Dette er det første av i alt tre stoppesteder på ruten opp, hvor Odd Eliassen og Den Norske Turistforeningen har bygget hytter for overnatting. Hyttene som befinner seg på Mandara (2.700 moh.), Horombo (3.700 moh.) og Kibo (4.700 moh.) er bygget stort sett på penger fra u-hjelp. Tanzania har i en årrekke vært blant landene som har mottatt mest u-hjelp fra Norge.

Kvelden på Mandara, som alle andre kvelder på turen, gikk med til å prate med de andre som forsøker seg på toppen, og klientellet er i aller høyeste grad internasjonalt. Nordmenn er godt representert, og du treffer helt sikkert noen fra gamlelandet på veien. Benytt også sjansen til å snakke med guidene, for å få et innblikk i deres hverdag. Våre tre hovedguider, Moses, Everest og Honest, var alle lokale gutter som hadde steget i gradene fra bærer, til kokk, til servitør og til slutt guide når du har tatt de rette kursene.
Everest fikk ikke sitt navn som et tegn på at han skulle bli fjellfører, men da moren fødte han, orket hun ikke tanken på flere barn.

- Derfor fikk jeg navnet "ever rest," forteller han mens han viser frem bilder av sine åtte søsken han fikk i ettertid. Everest er stolt eldstemann.

Vann, soveposer og lommer med glidelås

Det er varmt å gå. Så fort man går ut av regnskogen, og inn i månelandskapet, er det slutt på all skygge. Du er nær solen, så om dagen er det stekende hett å gå, men om natten synker temperaturen dramatisk. Et godt tips er å kjøpe med seg sekk med "camel back-" system, slik at man hele tiden har nok vann tilgjengelig. Du blir varm, tørst, svett og mer og mer sliten jo høyere opp du kommer.

Selv om det er Afrika og nært ekvator, må du beregne å pakke varme klær for kveldene, og den siste etappen opp. Og for all del, ikke se deg blind på å pakke den tynne teppeposen som er fristende å ha for å bære lett. Er du ikke særdeles varmblodig, vil du fryse som en hund om natten. Den som må sove fem netter i en sovepose som ikke varmer nok, angrer bittert. Desto mer velkommen vil morgenteen og morgenkaffen være, som serveres på sengen av bærerne, som også har som oppgave å servere deg mat og drikke på hyttene.

Som et resultat av maten du spiser, kommer også nødvendigheten av toalettbesøk. Regn ikke med tilfredsstillende fasiliteter for sarte sjeler. For mange ville selv en "bæsj-and-carry" vært et kjærkomment hjelpemiddel, ettersom det langs hele ruten kun finnes "cowboybrakker" med hull i bakken. Først her vil du kjenne melkesyre og dirring i lårene etter å ha klatret 1.000 høydemeter per dag. Nitti graders hockeyposisjon etter lange dagsmarsjer kan være uutholdelige om du ikke er sterk i bena eller veldig raskt ferdig. Har du med lommebok eller tilsvarende du gjerne vil beholde i løpet av turen, anbefales glidelåser på buksene. En i reisefølget vårt valgte å legge igjen 600 dollar og visa kort i tips til nedbryterne i jordhullet. Disse pengene var naturligvis tapt.

Endelig framme på Horombo Vis mer


5.681 meter eller 5.895 meter?


Etter Mandara når vi Horombo som neste stoppested. Dette er den største hyttegruppen på ruten, og her tilbringer de fleste aller helst to netter for akklimatisering. Etter første natten går vi en tur opp til 4.600 moh. og foten av Mawensi, som er den nest høyeste toppen i fjellområdet. Denne akklimatiseringsdagen er viktig for den videre ferden, og dagen etter starter vi nest siste etappe opp mot Kibo Hut, 4.700 moh.

På dette punktet begynner vi virkelig å kjenne høyden. Hjelmen er fryktelig trang, og kaffen vi drakk på morgenen sammen med havregrøten vil gjerne se dagslys. Selv om dette er starten på høydesyke vil mange klare å karre seg videre opp den siste etappen, for det slipper litt etter hvert. For mange er Kibo mer enn nok, og de velger å snu på dette punktet. Blodsprengte øyne, ekstrem hodepine og ustanselig oppkast er tilfeller vi ser overalt. Eneste kur er å komme seg noen høydemeter ned, og dette gjør mirakler for formen.

Før den siste og den lengste etappen får vi servert en kjeks og litt te. Mer orker du ikke spise uansett, så ta til takke med det du får. Midt på natten starter kjøret med bratt klatring i totalt mørke opp grusen til første mål; Gilmans Point på 5.681 moh. På dette punktet velger mange å snu. Tanken på den lange, flate, og endeløse etappen mot Uhuru Peak, 5.895 moh., er demoraliserende for de fleste. Bit det i deg! Fortell deg selv at du orker det. Soloppgangen på Afrikas tak er fantastisk. Etappen er lagt opp slik at du skal få dette med seg, og følelsen av å nå toppen samtidig som du er vitne til en soloppgang som får deg til å glemme all den pinsel, åndenød, kvalme og oppkast, talevansker, balanseproblemer eller alle slags andre problemer med kroppsfunksjonene er uforglemmelig. Mestringsfølelsen av å ha nådd et mål er en energiinnsprøyting Floyd Landis, Justin Gattlin, Marion Jones og Johan Mühlegg ville tatt intravenøst om de kunne. De minuttene du bivåner dette med tårevåte øyekroker etter en brekning, er minneverdige.

Nestigningen mot diplomet

- No more pole pole, gliser Moses og sender oss av gårde nedover.

Endelig er det slutt på lusking oppover, og farten nedover er fantastisk. Formen blir bedre for hvert eneste skritt, og humøret er upåklagelig. Det er riktignok bratt som i unnarennet på Kollen, men beina ruller av gårde. På hotellet i Marangu venter en dusj, skikkelig mat, en god og kald Tusker øl og ikke minst en herlig seng.

Vår gruppe valgte å gå hele veien ned samme dagen, noe som for øvrig er et slit uten like. Normalt overnatter du en natt på Horombo før du tar to etapper på en dag nedover, men lukten av seier ble for fristende. Fra etappen startet på Kibo Hut og tilbake til utganspunktet på Marangu tok det 17 timer uten søvn. Følelsen av å komme seg ned var enorm, men det var like før det kostet mer enn det smakte.

På bunnen får vi æren av å skrive oss inn i fjellboken for å registrere hvor høyt vi kom, og alle som når toppen får utdelt et diplom som bevis på at de er noen aldri så lite hardhauser. Turen ble avrundet på hotellet, sammen med guidene, som bød på ekte "banana beer." Øl brygget på bananer i de mange hjem.

>> FAKTA: Turoperatører og priser
>> Tiden renner ut
>> BILDESPESIAL: Bli med til topps

Relaterte artikler:

Halsbrekkende helikoptertur i Sør-Afrika
Safari i Kenya
Backpacking i Sør-Afrika
Kilimanjaro blir dyrere