Å se et barn dø

Kommentar: Barnedødligheten er over halvert i Norge på under 20 år. Vet vi nordmenn hvor heldige vi egentlig er?

I 1991 døde 387 norske barn før de hadde rukket å fylle ett år. I 2007 var tallet redusert til 185, viser ferske tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB).

Den samme statestikken viser at krybbedødsfall er redusert med hele 90 prosent de siste årene. Den viktigste årsaken til denne store nedgangen, er forskning gjort i Norge på området.

De store oppslagene i norske medier, er det likevel rabalderet mellom Røkke, Aker og staten som står for. Penger bekymrer mange av oss i disse dager og finanskrisetider. Jeg vil gjerne sette den gledelige nyheten i litt perspektiv.

Her er en helt vanlig historie fra Panama:
En mann i grønn pilotdrakt hopper ut i veien foran minibussen vår. Han vinker desperat med armene og får sjåføren til å stoppe på den jungelkledde veiskulderen.

- Kan dere hjelpe oss? Vi har akkurat nødlandet med helikopteret og trenger hjelp til å redde en liten jente. Det er så langt mellom bilene her, at vi har ingen tid å miste.

Vi befinner oss sør i Panama, ved enden av den panamerikanske motorveien som starter i Alaska og ender her i Darién-deltaet. Et jungelområde som er siste utpost før Sør-Amerika og Colombia.

Alle veier stopper her, og området er mildt sagt tynt befolket av indianerstammer og bosetninger av folk med karibisk opphav som flyttet hit etter arbeidet med å bygge landets stolthet, Panamakanalen, tidlig på 1900-tallet.

Alvin med forlatte lille Joselin på fanget. Til tross for å være et av de best stilte landene i Mellom-Amerika, sliter Panama med å få frem hjelpen der den trengs mest. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen Vis mer


Den ville fastlandsjungelen som strekker seg milevis mot naboene i sør, er mest kjent for å være et farlig transittområde for menneskesmugling og en hovedferdselsåre til USA for de colombianske kokainkartellenes hvite gull.

Formålet for vårt besøk i området er å møte emberá-folket, indianere som bor i enkle stråhytter, lever et enkelt liv og har funnet ut at turisme kan være noe å tjene til livets opphold på.

Men det altså på vei hjem jeg skal få en av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt på en god stund.

To timer fra døden

I det personen som har stoppet oss løper tilbake mot et falleferdig hus i nærheten, ser jeg helikopteret som står i en liten lysning i jungelen ved siden av veien. Han kommer raskt tilbake med et blått lite tøystykke i armene.

I det han setter seg inn i baksetet, ser jeg ansiktet på det lille nøstet av et jentebarn. Hun har rød neglelakk på de små fingrene og en rosa og hvit liten smekke på seg. Alt ser ganske normal ut ved første øyekast, som om hun skulle kommet rett fra morens fang. Men da lakenet blir faller litt til side, ser jeg at hun har en missdannelse i bena. Noe som kan minne om klumpfot.

- Helikopteret vårt fikk problemer med motoren, så vi måtte nødlande. Vi har hentet henne i San Blas. Hun har lungebetennelse og nå er vi tomme for intravenøst også - det haster, forklarer legen som introduserer seg som Alvin.

Han legger fra seg den tomme beholderen med intravenøst som han har holdt i hånden til nå. Jentebarnet åpner øynene og begynner å gråte. Hun gråter høyt og lenge, men ingen tårer kommer fra de mørke øynene.

- Hun er helt dehydrert, derfor kommer det ingen tårer. Jeg gir henne 30 prosent sjanse til å overleve hvis vi kommer oss til sykehuset innen to timer, sier Alvin.

- Hvor er foreldrene?

- De skrev henne fra seg. Det er den samme historien som så sørgelig ofte gjentar seg her i Panama. Jeg jobber med dette hver dag, så det begynner å bli en rutine for meg, sier legen og forteller dette kanskje siste kapittelet i den alt for korte livshistorien til lille Joselin.

Allerede død i foreldrenes øyne

Joselin er tre måneder gammel og kommer fra øygruppen San Blas på den karibiske siden av Panama. En autonom del av landet, hvor befolkningen lever av fiske, kokosproduksjon og turisme. Det er et ganske øde område, hvor det kan ta tid å få medisinsk hjelp.

Legeassistanse fra Panama City ble tilkalt tidligere på dagen av den lokale landsbylegen. Da helikopteret landet for å hente Joselin, ville ikke foreldrene være med til sykehuset.

- Det er ofte slik at syke spedbarn blir sett på som fortapte i utkantstrøk her i Panama. Barnedødeligheten er opp mot 10 prosent på mange av disse stedene. Hun har også en medfødt misdannelse i bena - noe som ikke hjelper henne med tanke på foreldrekjærlighet. Det skaper problemer i deres vanskelige hverdag.

- Foreldrene skrev under på disse adopsjonspapirene i tilfelle hun skulle overleve, og sendte henne med oss. Nå går hun en usikker fremtid i møte om hun skulle bli frisk, sier han og holder frem det eneste den lille jenta har i livet sitt og med på reisen, en bunke krøllede hvite papirer.

Jeg gir Ivan jakken min, så han kan tulle henne inn i tilfelle hun skulle fryse. Han takker høflig.

På veien til sykehuset har Ivan og sjåføren min en kritisk samtale om situasjonen i Panama og hvordan politikerne lover ting de ikke holder. Et velkjent fenomen i mange land.

Panama er likevel på langt nær det dårligst stilte landet i Amerika. Det er et av de få landene på kontinentet som de siste årene har sett en stabil økonomisk vekst. Takket være utvidelse av kanalen som er underveis, gunstige banktjenester og stadig voksende økonomisk aktivitet, ser landet en eksploderende interesse blant utenlandske investorer. Den gode livskvaliteten i landet har også gjort sitt til at mange amerikanere og europeere flytter hit daglig.

- Vi ser ingen ting til dette. Hjelpen kommer ikke dit vi trenger den mest, sier Alvin og ser på den lille jenta.

Vi når frem til det nærmeste lokale sykehuset litt over to timer senere. Joselin ser ut til å sove i det Alvin takker så mye for hjelpen og skynder seg ut av bilen.

- Tror du hun kommer til å overleve?

- Jeg håper det, men det ser ikke bra ut, svarer han.

Urettferdig priviligert

Når de forsvinner inn på det lille lokale sykehuset, sitter jeg igjen med en ganske rar følelse. Jeg ble selv far for første gang for bare noen måneder siden, og det som slår meg først er hvordan foreldre kan gi fra seg et barn som fortsatt lever, uten å en gang å ville følge det den siste veien med håpet intakt.

Jeg kjenner ikke bakgrunnen til foreldrene, som antakeligvis er fattige og har få midler til rådighet, men det er likevel noe som ikke stemmer.

Jeg vil overhodet ikke angripe foreldrene for deres avgjørelse, det må være en håpløs situasjon de befinner seg i, og et utenkelig valg å måtte ta. Det som imidlertid stikker sterkt er urettferdigheten. Når sjåføren min spør meg om dette kunne skjedd i Norge, blir jeg nesten brydd.

- Det hadde det ikke, svarer jeg. Norge er et veldig rikt land hvor barnedødeligheten er svært lav. Svært få barn dør av lungebetennelse hjemme hos oss.

Etter å ha forklart han om oljeeventyret, helsevesenet, norske lønninger og levestandard, er spørsmålet hans ganske enkelt.

- Med så få bekymringer, så klager ingen i Norge går jeg ut ifra?

Joda, det er jo global finanskrise, og staten og Røkke krangler om aksjeverdier. Boligene våre har sunket i pris og mange jobber er usikre. Klart vi klager...

Jeg vet ikke hvordan det gikk med lille Joselin. Om hun overlevde og vil bli adoptert bort, eller om hun døde. Det er imidlertid ikke uvanlig at barn i utkantstrøk i Mellom-Amerika dør av sykdommer som enkelt kan kureres her hjemme i Norge.