To kjønn - to pass?

Det har vært tilløp til debatt om pass og kjønn i norsk media. Debatten ble utløst av at en person som beskriver seg som transkjønnet, ønsker to pass.

Vedkommende reiser altså rundt omkring i verden - noen ganger som kvinne andre ganger som mann. For den som ikke umiddelbart forstår at dette kan være vanskelig, henviser jeg til min egen artikkel om pass og kjønn.

P4 publiserte historien i sitt medium, men så skjer det forunderlige: Lederen for den norske foreningen for transkjønnete, Tone Maria Hansen, går ut og sier:

“To pass for transkjønnete er ingen relevant problemstilling
Leder av landsforeningen for transkjønnete (LFTS) Tone Maria Hansen stiller seg uforstående til at transkjønnete trenger to pass. I en pressemelding fra NTB vises det til en person som hevder han er transkjønnet (transseksuell) og ønsker to pass. LFTS har de siste 7 årene ikke fått en eneste henvendelse fra transkjønnete som ønsker to pass, sier Hansen.”

Hansen fortsetter:

“Det vanlige for mennesker i denne gruppen er at de får med seg et brev på norsk og engelsk fra Rikshospitalet om at de er i behandling. Brevet brukes sammen med pass. For transkjønnete handler det om identitet som kvinne eller mann og etter operasjon på Rikshospitalet får alle nytt personnummer og riktig pronomen på sitt nye pass. Hansen kjenner til at enkelte transpersoner, blant annet transvestitter, ønsker to pass. Personen NTB viser til ser seg selv som transperson og det er sannsynligvis det som er problemstillingen, mener hun. Det er dessverre liten kunnskap om forskjellen på transkjønnete og transpersoner både i media og i samfunnet generelt, sier Hansen. Transkjønnete fremstilles ofte både som transvestitter og transpersoner i media og dette er med og forsterker den stigmatiseringen som er i samfunnet om denne gruppen, avslutter Hansen.”

Det er ikke lett alltid å vite hva som er hva og hvem som er hvem. Hansen er åpenbart redd for at transkjønnete skal forveksles med transvestitter.

Transpersoner synes for henne å være noe annet enn transvestitter, mens transkjønnete verken er transvestitter eller transpersoner. Akk-ja, her er det forvirring, uten at Tone Maria Hansens bidrag gjør det lettere for mulig interesserte å vite hva som er hva i jungelen av menneskelige kjønn og kjønnsuttrykk.

Det er imidlertid et ord som går igjen, nemlig ordet ”trans”. Det innleder både transkjønnet, transperson og transvestitt og for den saks skyld ordet transseksuell som brukes av fagmiljøet på Rikshospitalet. Trans betyr tvers over eller på den andre siden. Det som er felles for alle som definerer seg med innledningen trans, er indre drivkrefter som trekker eller skyver dem mot den andre siden av kjønnsbarrieren. For de flestes vedkommende blir det mening i denne kraften når den knyttes til opplevelsen av kjønnsidentitet.

Det har vært vanlig å oppfatte kjønnsidentitet som et spørsmål om enten-eller alternativer. Enten er du kvinne, eller du er mann. Dette blir fort feil når en dykker litt ned under overflaten og inn i kroppene på dem dette gjelder. Vi har en stor gruppe intersex mennesker hvis kropper verken er som kvinne- eller mannekropper. Mange av dem krever en friskmeldt plass for sin utgave av kjønn. Det sprenger i seg selv den todelte enten-eller tanken, fordi det innføres flere alternativ.

Noe liknende skjer blant dem som bruker ordet trans i sin selvbeskrivelse. Det er ikke lenger gitt at det dreier seg om enten det ene eller det andre kjønnet, snarere oppfattes kjønn som mer flytende og bevegelig.

De av oss som jobber med denne typen mennesker både nasjonalt og internasjonalt har innsett behovet for et overordnet trans-begrep som kan samle alle dem som knytter trans til selvoppfatningen sin.

Det begrepet er transperson. Transpersoner er alle som i sitt indre liv kjenner seg trukket eller skjøvet mot den andre siden av den tradisjonelle kjønnsbarrieren. Begrepet omfatter transkjønnete, transvestitter, transseksuelle og i tillegg de som opplever seg to-kjønnet, og de som kjenner seg som noe tredje eller noe fjerde hva kjønn angår.

Det er ganske stor enighet om at drivkreftene disse personene opplever er knyttet til hvordan selve sentralnervesystemet er skrudd sammen, og ingen vet om det er sentralnervøse forskjeller mellom de gruppene jeg har nevnt.

Sikkert er det imidlertid at dette dreier seg om talenter knyttet til kjønnsopplevelse, og på linje med andre menneskelige talenter kan de forvaltes på mange måter. I tillegg er det mulig og sannsynlig at talentene opptrer med forskjellig styrke, selv om de altså har det felles at de knytter seg til den indre opplevelsen av kjønn.

Hvem har så rett til å definere? Hvem har rett til å si at det er irrelevant for transkjønnete med to pass? Mitt svar er at ingen har rett til å si det. Snarere burde alle i transgruppen se slektskapet og solidaritetsbehovet dem i mellom.

Kjønn er forvirrende når vi ser nærmere på det, noe de aller fleste neppe gjør. Skulle allmennheten likevel ha et behov for å vite forskjellene transpersonene i mellom, er det vesentlig at ordene og begrepene har en logisk indre sammenheng.

Esben Esther Pirelli Benestad

 

Mozon.no, 14.09.2006