En klissete og skitten tut tydet på at flasken ikke var tett. Foto: Kristina Picard
En klissete og skitten tut tydet på at flasken ikke var tett. Foto: Kristina PicardVis mer

Tam cola rett fra automaten

Den norske panteordningen får skylden.

Av og til tar jeg og mine kolleger en tur til brusautomaten i våre redaksjonslokaler for å slukke tørsten med leskedrikk fra selveste Coca Cola Company.

Denne uken går jeg for en Cola Zero, men brusen virker tam når jeg åpner den. Jeg rekker likevel å sette flasken til munnen før jeg oppdager at det smaker ekkelt av tuten. Ved en nærmere titt viser det seg at flasken er klissete og brun der korken var plassert, og det virker ikke som om den har vært ordentlig lukket. I alle fall er det noe ordentlig klin rundt tuten, til tross for at det jeg kjøpte var en tilsynelatende sukkerfri brus.

Jeg blir uvel og usedvanlig skeptisk. Hva har skjedd med flasken? Har noen åpnet den med vilje? Var det farlig å drikke av den? Jeg bestemmer meg for å høre med produsenten.

– En utfordring med den særnorske ordningen med gjenbruksflasker er at flaskene etter hvert blir slitt. For meg ser det ut til at den flasken du har fått, har vært skadet i munningen helt øverst på toppen, slik at korken ikke har tettet som den skal. Det skjer fra tid til annen, men heldigvis ikke ofte, forklarer Stein Rømmerud i Coca Cola.

Jeg blir forsikret om at flasken har vært vasket og rengjort etter alle kunstens regler, før tapping og at den er helt trygg å drikke. Jeg blir imidlertid oppfordret til å kaste flasken slik at den ikke inngår i pantesystemet igjen.

Det defekte produktet skyldes altså panteordningen, en ordning jeg som nordmann er veldig stolt av.

All min skepsis forsvant på et blunk. At tomme bokser og flasker skal ende i panteautomaten, er for meg en ren ryggmargsrefleks. Statistikken viser at dette ikke bare gjelder meg, men de aller fleste nordmenn. I 2010 var det nemlig så mange som 93 prosent av alle bokser og 94 prosent av alle plastflasker som fant tilbake til en panteautomat.

Panteordningen i Norge har lange tradisjoner. Norsk Resirk kan fortelle meg at flaskepanten i Norge faktisk ble innført så tidlig som i 1902. Panten dengang var rundt seks øre for en halvliters flaske med øl. I dag finnes det nær 600 drikkevarebokser og nær 800 ulike gjenvinnbare plastflasker med pantemerke.'

Jeg er klar over at panteordningen ikke er et helt særnorsk fenomen, men du skal faktisk ikke reise langt av gårde før du oppdager at flasker og bokser ikke brukes på nytt slik de gjør i Norge. Dette til tross for at gjenvinning av plastflasker reduserer bruken av olje, og at når bokser gjenvinnes til nye bokser, så brukes det 95 prosent mindre energi enn ved produksjon av metall.

Er du ikke så opptatt av miljøvern, kan du se det fra et rent privatøkonomisk perspektiv: Du får penger tilbake for flaskene. I tillegg bidrar du til å holde prisene på drikkevarer nede fordi myndighetene belønner høy retur med lavere miljøavgifter.

Jeg oppfordrer alle som er på utenlandsferie, til å etterspørre panteordninger. Fortell hva vi gjør i Norge og spre det glade budskap om at flasker og bokser kan brukes igjen og igjen i stedet for å bli liggende og forsøple parker og grøftekanter. Mange bekker små ..., heter det jo som kjent.

Jeg omfavner den norske panteordningen. Så får det heller være om en og annen flaske ikke holder riktig standard.