- Slik ble jeg kvitt en plagsom gammel venn

Man kan ikke holde på gamle venner bare for å være snill...

«Det skjedde hardt og brutalt en kveld i slutten av oktober. »


Dette er historien om hvordan jeg ble kvitt min gode venn, som jeg har hygget meg med tusenvis av kvelder foran tven.

I høst kjøpte jeg meg en ny sofa. En sånn "trendy" beige sofa med rette kanter og sjeselong. Jeg hadde grublet lenge på om jeg faktisk skulle gå til det drastiske skritt å kvitte meg med den gamle hvite sofaen min, men fant ut at det var på tide at våre veier skiltes.

Stine Okkelmo er redaktør for DinSide Reise.
Foto: Per Ervland Foto: Per Ervland Vis mer


Det skjedde hardt og brutalt en kveld i slutten av oktober. På døren kom sofabudet med min nye sjeselongsofa, og det var ikke annet å gjøre enn å plukke den gamle sofaen fra hverandrei hui og hast.

Men hvor i all verden skulle jeg gjøre av den?

Jeg, en regelbryter

Jeg hadde ikke lyst til å kaste den. Den var ikke spesielt fin på noen måte, det var en helt grei Ikea-sofa som trofast hadde latt rumper i varierende størrelse breie seg i den siden en gang på 90-tallet (hvem sier at Ikea ikke lager kvalitet?). Det føltes som sløseri å slenge en helt brukbar sofa på dynga.


Nødløsningen ble å plassere den helt nederst i trappeoppgangen, ved inngangen til sameiets kjeller.

Det var selvsagt ikke lov i det hele tatt.

Jeg burde prøve å gi den bort på finn.no, men hadde ikke vært lur nok til å ta bilder av sofaen før jeg pakket den sammen. Og hvem vil ha en sofa de ikke vet hvordan ser ut?

Og så gikk dagene - og ukene, og jeg prøvde å fortrenge tanken på sofaen som sto der i trappeoppgangen.

Etter en måneds tid kom det en lapp opp på sameiets tavle ved postkassene. Der sto det, i stor skrift, at de som hadde satt ting i trappeoppgangene, måtte fjerne dem umiddelbart.

Jeg følte meg rett og slett litt lammet av hele sofasituasjonen. Nå da lappen hadde kommet opp, hadde jeg i hvert fall ikke lyst til å ta tak i problemet. Tenk hvis noen så meg da jeg bakset sofaen opp trappen og ut på gaten? Da ville jo alle naboene skjønne at jeg var sofasynderen!

Ignorering av problemer er jo en kjent reaksjon. Vi har alle hørt om gjeldsofrene som gjemmer regningene de får under sengen. Ikke særlig smart, men etter min sofaopplevelse skjønner jeg hvorfor noen gjør det.

Gi bort ting på nett

Har du noen gang gitt bort, eller fått tak i ting gratis på nett? (Avsluttet)
Nei, men konseptet er supert(46%) 126
Ja, jeg har gitt bort(32%) 88
Ja, jeg har fått tak i(11%) 31
Nei, hvem vil ha andres brukte ting?(10%) 28
Avstvemningen er ikke styrt og reflekterer kun lesernes egne meninger.


Samvittigheten tynger

Oppunder jul kom jeg til slutt frem til at jeg måtte ta tak i sofaproblemet, for julefreden ville ikke senke seg skikkelig dersom den sofaen fortsatt kastet lange skygger der nede i trappeoppgangen.

Jeg ville gi den en sjanse på finn.no, likevel. Jeg knipset et par helt intetsigende bilder av stoffet (sofaen var jo plukket fra hverandre), og skrev en smektende beskrivelse av den. Her var det teksten som måtte lokke folk.

Omtrent slik lød annonsen:

Gratis offwhite hjørnesofa

Klassisk offwhite hjørnesofa gis bort. Ikeasofa modell Oslo fra 90-tallet. Pent brukt, men slitasjeskade på armlenene. Kan enkelt lappes. Vaskbare trekk i 100 prosent bomull - tåler 60 graders vask.

En meget god sofa å slenge seg nedpå for å lese/se på tv. Den vil bli dypt savnet :-(

Må hentes

Jeg la ut annonsen, og håpet at jeg skulle slippe å styre med å låne bil og henger og få kjørt den på dynga. Men jeg trodde vel ikke at det skulle gå bra.

Jeg elsker finn.no!


Jeg trengte ikke å bekymre meg. Allerede en knapp halvtime etter at jeg hadde lagt ut annonsen, pep den første sms'en inn. Herlig, jeg var kvitt sofaen!

Til min store overraskelse rant det inn med sms'er og oppringinger de neste timene. Og da jeg sjekket e-posten min, hadde det kommet en drøss med forespørsler fra sofatrengende mennesker der også.

Jeg hadde virkelig aldri trodd at det skulle være SÅ lett å kvitte seg med en 15 år gammel Ikea-sofa!

Jeg følte meg som DEN miljøkrigeren, og var veldig fornøyd med at det ikke hadde kostet meg ett rødt øre å kvitte meg med sofaen.

Farvel, kjære venn

To dager før jul kom den nye eieren kjørende, med henger på slep. Nina var overlykkelig over at hun hadde fått slått kloa i sofaen min, for det var akkurat en slik sofa hun var ute etter. Hun forsikret meg dessuten at hun skulle passe godt på den. Det var jo godt å høre.

Likevel var det med ørlite vemod jeg vinket farvel til min trofaste venn.

At den nye sofaen min ikke på langt nær er så god å ligge og slenge på, og at det idiotiske stoffet gir meg elektrisk støt, prøver jeg bare å glemme.