Sex og parykker

Kan hår og parykker ha noe med sexlivet å gjøre? Så absolutt mener sexolog Esben Esther:

En kvinne stoppet meg på gaten og sa: - Fy søren, dere leger!

Jeg fant grunn til å spørre henne hva hun mente med det, og hun fortsatte:

-Ja, dette burde i alle fall du forstå - Her har jeg i en alder av 52 blitt så tynn i håret at jeg nesten ikke orker å gå ut. Når jeg er ute, med hatt eller tørkle på, merker jeg at øynene mine henger seg fast i vinduene til de frisørene som selger parykker, men jeg tør ikke gå inn!

Jeg undret på hva dette hadde med leger å gjøre, og jeg fikk svar:

- Jeg tok dette opp med legen min, og vet du hva han sa?

Jeg visste ikke det.

- Han sa: "Det gjør vel ikke noe, se på meg, jeg har nesten mistet alt mitt!

Hun fortsatte og nå var hun ganske lei seg:

- Endelig hadde jeg strammet meg opp for å snakke med ham om dette, endelig skulle jeg gjøre noe med det, endelig skulle jeg få litt støtte."

Jeg så på henne, nå gråt hun.

- Du vet at jeg har parykk, sa jeg og hun visste det.

- Det var derfor jeg tok mot til meg og stoppet deg, sa hun, - det var ikke egentlig fordi du er lege, men fordi...

Jeg var oppmerksom på hva det var fordi, og hun fortsatte med å spørre om hva jeg mente?

- Om leger eller parykker, spurte jeg, og hun svarte at det med parykkene var det viktigste, noe jeg sa meg enig i.

Hvem kan bruke parykk?
I utgangspunktet kan alle det. Dersom de har et hode å sette den på. Barn, voksne, unge og gamle kan av forskjellige grunner komme til å trenge parykk.

Det denne kvinnen gjorde meg oppmerksom på er at mange mennesker har "parykkfordommer", og at noen av dem som har det, blir sittende hjemme i stedet for å gå ut blant andre. Fordommene er mindre til stede, tror jeg, der håret blir borte på grunn av cellegiftbehandling. Da har man liksom en slags "unnskyldning".

Tap av hår er så vanlig blant menn at det må sees på som normalt. Likevel ser vi at mange menn kjemper for å beholde det de har. Særlig gjelder nok dette de som mister sitt i ung alder. Setter man seg i parken er sommerdags ettermiddag hvor en laber bris bruser i trærne, ser en fort at "hentesveis" er det vanligste parykksubstituttet hos menn - eller er det nå det?

Av dem som går forbi er det noen som har parykk. På enkelte av dem synes det, og jeg snakker stadig om menn, men på andre - nei, så menn om dette alltid er synlig. En god parykk ser ut som om den ikke er der.

Kvinner med tynt hår som ikke har kreft og derfor ikke har fått cellegift, er sjeldnere enn menn i samme situasjon, men likevel vanlig nok til at de rammes av parykkfordommene. Bedre blir det sannelig ikke når velutdannede helsearbeidere later som om det er det samme å være skallet kvinne som skallet mann.

Et skallet hode eller et med dype viker eller måne bekrefter eieren som mann. Det tilsvarende gjelder ikke for kvinner. Det kan heller bli slik at en føler en ser ut som en mann på hodet. I alle fall er det mange i denne situasjonen som ikke føler seg fine. Det er fint å føle seg fin. Da er det lettere å gå på byen, lettere å føle seg tilfreds med seg selv og tilværelsen, lettere å leve rett og slett.

Har det med sex å gjøre?
Ja, så absolutt. Den som ikke føler seg tiltrekkende er svært ofte tilbøyelig til å trekke seg unna seksualiteten med partner. Kanskje frykter man avvisning , kanskje orker en ikke tanken på å høre at en ikke er tiltrekkende eller kanskje det rett og slett er slik at en ikke blir kåt når en ikke kan oppleve seg selv som attraktiv.

- Det er bare overfladiske mennesker som mener at overflaten er uten betydning, har et klokt menneske en gang sagt. Jeg slutter meg til, og jeg vet at noen ganger er det en parykk som er tingen.

Det er en fornøyelse å prøve. Deilig å sitte der og får den ene fargen, lengden og fasongen varsomt trædd ned på hodet.

- Huff nei, det er ikke meg - ikke den heller - kanskje den - men se her! Den var flott, dette er virkelig meg."

Min parykk-konsulent Arnt sier at svært mange forlater hans butikk i godt oppløftet stemning, og jeg tror ham.

Jeg vet også at de tar løftet med seg hjem.

Esben Esther

 

Mozon.no, 15.01.2005