Seksualopplyser vi barna våre?

En undersøkelse fra USA viser at bare halvparten av tenåringene i alderen 15 til 17 år har snakket med foreldrene sine om sex. - Er vi flinke nok til å seksualopplyse barna våre, spør sexolog Esben Esther Pirelli Benestad i denne artikkelen.

Seksualopplyser vi
barna våre?

En undersøkelse fra USA
viser at bare halvparten av tenåringene i alderen 15 til 17 år har snakket med
foreldrene sine om sex. - Er vi flinke nok til å seksualopplyse barna våre, spør
sexolog Esben Esther Pirelli Benestad i denne artikkelen.

Omtrent halvparten av alle
amerikanske tenåringer i alderen 15-17 år og 56% av dem som har samleie
debutert, har aldri snakket med foreldrene sine om seksuelle valg og
problemstillinger. Halvparten av gruppen hadde heller aldri snakket med
foreldrene om seksuelt overførbare sykdommer, hiv/aids, kondomer eller
prevensjon.

Disse tallene er fra 2002, og undersøkelsen ble gjennomført i
et samarbeid mellom ukebladet Seventeen Magazine og Kaiser Family Foundation.
Målsettingen med undersøkelsen var å gi tenåringer mer seksualopplysning. Det
synes altså høyst påkrevet, ettersom de ikke blir opplyst av sine
foreldre.

Hvorfor det, kan vi undre?
Tenåringene selv forteller at de
ikke snakker med mor og far, fordi de er redde for reaksjonene. I tillegg føler
ungdommene seg flaue, de tror ikke foreldrene vil forstå ,og de vet ikke hvordan
de skal bringe problemstillingene på bane.

Hvem går de til da , mon tro,
når de trenger opplysning? Går de til legen sin? Slett ikke. Bare 30% av
ungdommene hadde noen gang snakket med en helsearbeider om seksuelle spørsmål.
Samtidig gir alle uttrykk for at de gjerne vil ha mer informasjon!

Vi har
ikke tilsvarende undersøkelser fra Norge. Her til lands har vi imidlertid godt
besøkte helsestasjoner for ungdom, vi har opplysningtelefoner, foruten at vi nok
har kommet et godt stykke lenger enn amerikanerne når det gjelder den
alminnelige åpenheten om seksuelle spørsmål. Likevel er det nok sannsynlig at
også mange norske ungdommer ville si at sex var noe de ikke snakket med foreldre
eller helsearbeidere om, samtidig som behovet for opplysning sikkert er til
stede.

Mange har ment at ungdommens seksuelle behov og lyster er som en
farlig, sovende bjørn. Dersom vi lister oss helt stilt på tå og slett ikke
berører seksuelle tema, vil den nok fortsette å sove inntil bryllupsnatten, hvor
den brått og lykkelig skal vekkes fra sin dvale tilstand. Det er forlengst
bevist at dette ikke bare er uhensiktsmessig, det er faktisk direkte skadelig.
Dess dårligere den seksuelle opplysningen er i et samfunn, dess mer samfunnet
lister seg på tå og later som om ungdom ikke har eller vil ha sex, dess flere
seksuelle problemer finner vi. Alt fra voldtekt og andre seksuelle overgrep til
spredning av seksuelt overførbare sykdommer forekommer hyppigere i seksual tause
samfunn enn der hvor seksualitet er et åpent tema,- også mellom foreldre og
barn.

Hva skal vi gjøre da? Vi som er foreldre, og som vil at våre barn
skal få gode og lykkelige liv også på det seksuelle området. Mitt råd er
tillatelse. Tillatelse for ungdommene våre til å være seksuelle. Den tillatelsen
gir vi best ved rett og slett å bringe seksualitet på banen ved passelige
anledninger.

Det er lov å snakke generelt om seksualitet ved
middagsbordet. Det er lov å smile til sine barn og si: Vet dere hva, mor og
jeg/far og jeg har det så fint sammen seksuelt. Det er lov å kysse hverandre og
ta på hverandre. Slik lærer barn at seksualiteten og kjærligheten er av de beste
parhester i menneskelivet. Det er lov å ta sin sønn til side og spør om han har
hatt sædutløsning enda, og om han synes det går greit å onanere.


samme vis kan en spørre sin datter om hun har funnet ut av seksualiteten sin.
Samtidig kan de være svært nyttig for barn av alle kjønn å vite litt om
menstruasjon, om bind og tamponger. Gjør tillatelsen lett og lekende.
Seksualitet og lek passer omtrent like godt sammen som seksualitet og
kjærlighet. Vi kan ha det kjempeartig med seksualiteten, det trenger barna våre
å vite. Det gir en dyp tillatelse til å være seksuell.

Det er i regelen
fornuftig å begynne i det små. Barna våre trenger til en hver tid bare litt mer
enn de selv vet at de trenger når det gjelder seksualopplysning. De trenger ikke
foreldre som liksom blir fulle av hår i munnen når de skal forsøke å si noe
fornuftig om seksuallivet. Seksualitet dreier seg også om grenser. Vi skal ikke
tråkke over barnas grenser, men det betyr heller ikke at vi skal leke bjørnen
sover .

Noen ganger får vi det ikke til. Vi blir flaue og i verste fall
fulle av hår eller lim i munnen. Da kan vi si: Vi er litt flaue for dette vi,
men dersom dere trenger seksualopplysning , finnes det helsestasjoner for
ungdom, seksualopplysningetelefoner og så videre. Den største og viktigste
tillatelsen gir vi ved ganske enkelt å sette temaet på familiens
dagsorden.

Det ville være veldig fint om en tilsvarende norsk
undersøkelse til den amerikanske ikke viste at 37% av tenåringsforeldrene
ikke visste at ungdommene deres hadde sex med andre, at 20% av foreldrene fant
ut at ungdommene deres hadde sex gjennom andre informasjonskilder enn ungdommene
selv, at bare 28% snakket med foreldrene om den sexen de faktisk hadde, og bare
11% snakket om det før de hadde seksuell erfaring med andre.

I
undersøkelsen hadde 48% aldri spurt foreldrene hvordan en kunne vite om en var
klar til å ha sex med en annen. Det var hele 57% som ikke hadde snakket med
voksne om hvordan en snakker med kjæresten sin om seksuell helse, 48% hadde ikke
diskutert kondom bruk, 50% hadde ikke snakket om annen prevensjon, 44% hadde
ikke luftet tanker om hiv/aids og 50% hadde ikke snakket om seksuelt overførbare
sykdommer.

Det framgikk ikke av undersøkelsen om noen av ungdommene hadde
snakket med foreldrene om seksualitetens og kjærlighetens lek og gleder. Det er
veldig ille, ettersom slike spørsmål nettopp bidrar til den type tillatelse vi
alle trenger i forhold til seksualitet.

Av Esben Esther Pirelli Benestad.

Mozon.no, 24.09.02