Psykisk livskvalitet for lesbiske og homofile

I 1999 ble det publisert en stor undersøkelse i Norge. Basert på 2987 spørreskjemaer og 23 intervjuer, kunne forskerne Kristin Hegna, Hans W. Kristiansen og Bera Ulstein Moseng slå fast at lesbiske kvinner og homoseksuelle menn ikke har det så bra som befolkningen generelt.

Psykisk livskvalitet for lesbiske og homoseksuelle

I 1999 ble det publisert en stor undersøkelse i Norge. Basert på 2987 spørreskjemaer og 23 intervjuer, kunne forskerne Kristin Hegna, Hans W. Kristiansen og Bera Ulstein Moseng slå fast at lesbiske kvinner og homoseksuelle menn ikke har det så bra som befolkningen generelt.

Av lege og sexolog Esben E.P. Benestad

Vi må spørre - hvorfor er det slik?
Årsakene ligger i hemmeligholdelse, avvisning, diskriminering og trakassering, sier de lesbiske og homofile selv. Hemmeligholdelsen står den enkelte selv for, men den er rimeligvis inspirert av redselen for avvisning og av ryktene om diskriminering og trakassering. Hittil har ingen mennesker gitt uttrykk for at de verdsetter avvisning eller nedvurdering fra andre.

Interessant er det også at når en ser nærmere på hva som ødelegger lesbiskes og homofiles livskvalitet er hemmeligholdelsen noe som i seg selv forverrer situasjonen. Er du åpen lesbe eller homse, er mulighetene større for at du har det bedre med deg selv, selv om du likevel i følge statistikken enda har et stykke å gå før du får det som folk flest.

Trakassering er kriminelt, og det foregår til stadighet. To mannlige sexologistudenter sto nylig og snakket sammen på gaten utenfor et av homsestedene i Oslo. Der ble de trakassert av mennene i to forbipasserende heteroseksuelle par. De to ble roet ned, men dessverre ikke forlatt av venninnene sine. For studentene ble dette en oppvisning i hvor mye vanskeligere livet kan være, bare fordi en tiltrekkes av noen personer med samme kroppslige kjønn som en selv. Det ble nyttig læring, men dramatisk som faktum i et opplyst samfunn i 2001.

Diskriminering betyr at en ikke har de rettigheter andre får, og som en selv ønsker. Slik sett diskriminerer den norske kirke og andre kirkesamfunn lesbiske og homoseksuelle, som ønsker å være prester eller ha andre kirkelige verv.

Disse forholdene har skadelige virkninger: I undersøkelsen fra 1999 var lesbiske og homofile mer nervøse, anspente og nedstemte enn befolkningen generelt. Hyppigheten av plagsomme selvmordstanker var 6-7 ganger høyere enn hva som er vanlig, og så mange som hver fjerde under 25 år hadde forsøkt å ta livet sitt!

Henger dette sammen med det å være homoseksuell eller lesbisk i seg selv? Nei, det kan ikke være riktig, ettersom de jo finnes en rekke lesber og homser som har det utmerket med seg selv og livet sitt. Alle undersøkelser, alle intervjuer og alle erfaringer fra terapi rommene rundt omkring, bekrefter at det ikke er legningen, men måten en møtes på i samfunnet som skaper problemene.
Skal dette behandles må vi først og fremst rette behandlingskreftene mot den kulturen og det samfunnet vi lever i. Det er ikke lesbiske og homofile som er syke eller forstyrret. Problemet er at de enda forstyrrer så mange andre!

Dessverre skjer ikke dette bare i Norge. I Nederland ble en enda større undersøkelse publisert i 2001. Den samme tendensen kommer til syne her også. Nederlenderne målte om det er større grad av psykiatrisk lidelse blant homser og lesber enn blant heteroseksuelle. Dette gjorde man ved å observere den typen sykelighet blant 7076 personer over en 12 måneders periode. Alle de 7076 ble intervjuet flere ganger. Resultatet viste at homoseksuelle og lesbiske hadde større hyppighet av psykiske lidelser enn tilfellet var for de heteroseksuelle.

I en stor del av forrige århundre var homoseksualitet i seg selv en psykiatrisk diagnose. I 1973 ble imidlertid alle lesber og homser kollektivt friskmeldte av den amerikanske psykiater-organisasjonen. Dette skjedde ved uravstemning, en framgangsmåte som vel neppe kan sies å være spesielt vitenskapelig. I alle fall, og med stor rett, spredde friskmeldingen seg. I dag ser vi at bare de mest bakstreverske mennesker og regimer opprettholder forestillingen om at det er noe galt med dem som tiltrekkes av personer med samme kroppslige kjønn som dem selv.

Det er en sikker erfaring at merkingen av uvanlig mennesker som syke også har satt sine spor både i Norge og i Nederland. Disse sporene kommer til uttrykk i hemmeligholdelse, avvisning, diskriminering og trakassering. Det er tungt å være noe som klassifiseres som sykt, som syndig, mindreverdig eller rett og slett kriminelt. Det siste gjelder heldigvis verken i Nederland eller i Norge, men enda finnes det 8 land i verden hvor det er dødsstraff for homoseksuelle handlinger.
Vi kan undres på hvorfor det er blitt slik. Hvor kommer den grunnleggende misforståelsen fra som tror at bare en type seksualitet er riktig for oss mennesker? Det er svar nok på dette spørsmålet til å fylle mange bøker. En forklaring som imidlertid ville gå igjen, er at vi i den vestlige kulturen er nesten sykelige opptatte av normalitet. Å være normal betyr at en er innenfor et gjennomsnitt, ligger en tilstrekkelig langt fra gjennomsnittet, er en unormal. Folk med intelligenskvotienter over 140 er for eksempel klart unormale, det samme gjelder antakelig dem som like gammelost. Men er det da så galt å være intelligent, trenger vi trakassere gammelost elskere, og er det ikke egentlig på tide at vi ser kvalitetene i alle menneskelige uttrykk, også dem som er uvanlige?