Private dreper ikke kinokultur

En gjennomgang av kinoprogrammet i fire byer på størrelse med vår hovedstad viser at Oslo tilbyr færrest filmer totalt og er midt i løypa hva gjelder å vise filmer som ikke er produsert i USA.

[Ugjyldig objekt (NAV)]

Bystyret i Oslo har vedtatt at 66% av kommunens kinobedrift, Oslo Kinematografer, skal selges før jul. Oslo Kinematografer har et faktisk monopol på kinodrift i hovedstaden.

- Endelig avgjort er likevel ikke saken, sier styreleder Jon Lyng. - Når styret i bedriften har funnet en kjøper, skal saken tilbake til bystyret for endelig godkjenning.

Kritikerne av vedtaket hevder at et salg til private vil gi Oslos befolkning færre filmer å velge mellom, høyere billettpriser og fremfor alt langt færre ”smale” filmer på bekostning av californiske publikumsfriere. Disse kritikerne forsøker å samle støtte i bystyret for å avvise alle tilbud om kjøp.

Vi ønsket å foreta en rask sjekk av antall og type filmer som tilbys i byer som ligner på Oslo, så vi slo opp på nettet og fant kinoprogrammet for tirsdag 8. oktober i Göteborg, Bremen, Edinburgh og Portland, Oregon, USA. De fire byene har omtrent samme folketall som Oslo. Edinburgh og Bremen er også hovedsteder, mens Portland er den største byen i Oregon.

Alle de fire byene har privat kinodrift, uten krav til offentlig konsesjon og uten offentlig støtte.

Gjennomgangen viser at Oslos befolkning hadde færrest filmer å velge mellom denne tirsdagskvelden. På toppen lå Portland, med 56 forskjellige titler, mens Oslo hadde 30.











Undersøkelsen viser også at Oslo ligger midt i feltet når det gjelder å vise film som ikke er produsert i USA. 43% av titlene tirsdag var produsert i andre land. Men i Bremen og Göteborg, som begge har et helkommersielt kinotilbud, er andelen filmer som ikke er produsert i USA høyere. I Portland er prosentandelen filmer som ikke er produsert i USA naturlig nok lav, men det er interessant at du tirsdag kunne velge mellom flere ikke-USA titler i Portland enn i Oslo. Blant filmene du kunne se i Portland, var norske ”Elling”.

Mange av ikke-USA filmene i Göteborg er svenske. Mange av ikke-USA filmene i Bremen er tyske. Men det er generelt en god spredning, og det er ikke slik at det vises kjempesmal kunstfilm i Oslo, mens lokale Olsenbande-varianter dominerer i Bremen og Göteborg. Ikke-USA tilbudet har ganske mye felles i alle byene, for eksempel går indiske ”Monsoon Wedding”, franske ”Åtte kvinner” og spanske ”Snakk til meg” igjen.

Dårligst er tilbudet for dem som vil ha alternativer til Hollywood-film i Edinburgh.

Støtter kvalitet

Mindre Margareth Olin på kino når bare profitthensyn skal rå? © Kim Hiorthøy/Speranza Film Vis mer

For å ta vare på kulturpolitiske forpliktelser, støtter senatet i Bremen den såkalte ”Kommunalkino” Kino46. Dirk Hoffmann i kulturforvaltningen vet ikke hvor mye penger man bruker på dette, men tror ikke det dreier seg om store summer. Kino46 har 1-3 forestillinger pr. dag, vesentlig med europeiske filmer.

Også i Edinburgh mottar en kino, Filmhouse, støtte fra kommunen. - Den beløper seg til 27.700 pund i år, sier Lynne Halfpenny hos kulturrådmannen i byen. Også denne kinoen legger vesentlig større vekt på europeisk film enn byens øvrige operatører. To av de fem filmene som ikke var produsert i USA, ble tirsdag kveld vist på denne kinoen.

I Göteborg subsidierer kommunen billetter til skoleungdom på Hagabion, forteller informasjonssjef Bibbi Wopenka i Göteborgs kulturforvaltning.

Hagabion er for øvrig et ikke-kommersielt innslag i byens kinodrift. Den er én av tre kinoer som drives av Folkets Bio, en ”ideell och socialistisk kulturforening”, som ble grunnlagt i 1973.

Både Edinburgh og Göteborg har dessuten hver sin omfattende, årlige filmfestival som mottar kommunal støtte.

I Portland støtter byrådet en ideell filmforening, Northwest Film Center, som driver to kinoer. - Ellers er kinodrift, som det meste annet her i landet, opp til det private initiativ, skriver Marshall Runkel, assistent for byråd Erik Sten. - Det nye nå er kinoer som selger øl under forestillingene.

Svak motstrøm

Likevel monner disse tiltakene lite i det daglige kinotilbudet. Rekkefølgen på listen over ville ikke endret seg uten den offentlige støtten. Det virker derfor lite sannsynlig at privatiseringen av kinodriften i Oslo skulle gå ut over bredden og mangfoldet i kinotilbudet i det store og hele.

Kinosystemet er også i stor grad likt i alle de fire landene utenom Norge. Det er fri etableringsrett for kinoer. I Storbritannia må kinoer riktignok ha konsesjon, men ingen får i praksis avslag. I Skottland kan også kommunestyrene nekte en film vist, men det har i følge Lynne Halfpenny aldri skjedd i Edinburgh.

I bystaten Bremen er det en godkjenningsordning for å sikre at lokalene er brannsikre, ikke gir nabostøy osv., men kulturpolitikk er ikke blant kriteriene.

Ingen betenkeligheter

Er det så ingen kulturpolitisk forskjell på privat og offentlig drift? De private kinoene i Göteborg, Bremen og Portland har et godt utvalg i europeisk film (men ikke kinoene i Edinburgh). Som sagt går det faktisk norsk film på kino i Portland, Oregon, denne uken. Likevel er det motforestillinger mot privatisering, særlig sterkt fremført på neste side av Oslos kinodirektør Ingeborg Moræus Hansen.