Økonomien kan knekke Jens.

KOMMENTAR: Økonomien i Norge er sterk og god. Men folk opplever at deres kjøpekraft i boligmarkedet forvitrer for hver dag som går. Og Jens' hjelp er høyere avgifter.

Inntil 1998 falt antallet husholdninger som bruker mer enn 25% av forbruksutgiftene på bolig noe fra begynnelsen av tiåret *). Men siden har det vært en markert økning **). Smertegrensen er forlengst nådd, og en gruppe velgere som i utgangspunktet er utro mot de politiske partiene har slettes ingen forståelse for at avgifter og renter skal øke på toppen av økte boutgifter.

Flukten fra Indrepollen

Da norsk økonomi gled ut i en dyp lavkonjunktur på begynnelsen av 1990-tallet, var det vanskelig for ungdom å få arbeid. Mange flere enn tidligere søkte seg derfor til høyere utdannelse. Det var svært rosverdig av den daværende regjeringen Brundtland (og Syse før den) å øke antall studieplasser like sterkt som tilgangen på søkere. Fra 1990 til 1998 steg antallet som var under høyere utdannelse med over 50 prosent ***).

De aller fleste med høyere utdannelse havner i byene. Riktignok kan en ingeniør få jobb i kommunen hjemme i Indrepollen, men hvis ektefellen, som han traff under studiene, er kunsthistoriker og vil jobbe i forlag, er det bare Oslo som teller. Økt tilbøyelighet til å ta høyere utdannelse er en velsignelse både for den enkelte og for landet, men det øker presset mot byene.

Boligprisene presses opp

Innflyttingen til byene, koblet med liten nybygging, har gitt en utrolig prisvekst på boliger, spesielt i Oslo. For fem år siden var prisen på brukte boliger selv i Oslo lavere enn oppføringskostnadene for nye. Idag er priser på 30.000 kroner kvadratmeteren helt vanlig. Avhengig av standard er det 50-100% over normale nyoppføringskostnader.

Prisstigningen har vært langt raskere enn reallønnsutviklingen. Dette rammer særlig dem som skal etablere seg for første gang, men det rammer også dem som får behov for en større bolig. Midt i en periode med høy reallønnsvekst, opplever en stor andel av befolkningen at deres kjøpekraft på boligmarkedet blir redusert fra år til år. De økte boutgiftene mer enn spiser opp lønnstilleggene. De står ikke på stedet hvil, de går bakover.

De som allerede er etablert i boligmarkedet i byene ser naturligvis lysere på situasjonen, men mange av disste tynges til gjengjeld av økende renteutgifter.

Olje på ilden

Det offentliges bidrag i denne situasjonen er dels å øke det offentlige forbruket ved å sprøyte inn oljepenger, slik at prisene stiger ytterligere. Så strammer Norges Bank til ved å øke rentene, slik regjeringen har gitt den instruks om.

Det verste er at situasjonen, sett fra regjeringskvartalene, kan tolkes på en helt annen måte enn folk opplever den: - Det er tydeligvis titusenvis av mennesker der ute som unner seg boliger til flere millioner kroner, resonnerer man. - Dette samtidig som skoler forfaller og vi ikke klarer å avvikle behandlingskøene i helsevesenet. Det virker som det er rikelig med penger i privat sektor, samtidig som det mangler ressurser i den offentlige.

Renten kommer til å stige. Om dette ikke hjelper, eller renten blir kritisk høy, må etterspørselen ned. Det er det ikke sikkert at det er det offentlige forbruket som blir satt ned. Skatteøkninger er like sannsynlige.

Særlig for unge som forsøker å etablere seg i byene virker denne politikken nesten ondsinnet: Først betaler man mer enn tidligere generasjoner for å få seg en bolig. Deretter settes renten og avgiftene opp.

Ingen ego-generasjon

Hittil har det virket som om valgkampen i Norge i år vil dreie seg om folks lommebok. Vi hører mye om den nye høyrebølgen, som fører til mindre interesse for helse og skole og andre typiske arbeiderpartisaker. Men det er ikke sikkert det er grådighet og ønske om å bade i egen luksus som driver folk: Mange vanlige folk med gode jobber og et beskjedent personlig forbruk er hardt presset økonomisk, og de vil for all del unngå en politikk som øker dette presset.

Vi tror at både den klønete håndteringen av momsreformen og ønsket om å opprettholde skatt av fordelen ved å bo i egen bolig, har skapt et inntrykk av en regjering som helst løser problemer ved å skrive ut fete regninger og sende dem til innbyggerne. Store deler av befolkningen har det allerede til nesetippen. De kan ikke ta høyere utgifter, og da velger de ikke Arbeiderpartiet.

*)   Kilde: Sosialt Utsyn 2000. SSB.
**) Kilde: Norges Eiendomsmeglerforbund
***) Kilde: Sosialt Utsyn 2000. SSB.