<i>Elisabeth Realfsen er journalist i DinSide Økonomi</i>
Elisabeth Realfsen er journalist i DinSide ØkonomiVis mer

Mytene om fastrente

KOMMENTAR: Vi er slett ikke bombesikre på fremtiden vi heller - men når det kastes frem som den største selvfølgelighet at renta skal betydelig opp, synes vi det er på tide å minne om at noen sentrale fakta trekker i motsatt retning.

Refrenget for tiden er at renta skal betydelig opp. Noen mener at renten skal opp på et "normalnivå" på 7 prosent i løpet av mellomlang sikt, andre igjen nevner 10 prosent som et mulig nivå, på grunn av en uventet eksplosjon i internasjonale råvarepriser.

Vi er helt enige i at folk bør advares mot å ta opp lån som tøyer husholdningsbudsjettet så mye at det ikke er noen marginer igjen, skulle uventede situasjoner oppstå. Men å advare ved hjelp av unyansert skremselspropaganda, kan virke mot sin hensikt. I verste fall, kan man risikere at det skrives og tales for døve ører, hvis ulven faktisk kommer.

Så hvilke fakta har vi å holde oss til, som ikke forutsetter tvil og tro av mer metafysisk karakter?

Moment 1

Det aller viktigste, er at aktørene i det norske pengemarkedet slett ikke forventer noen så vesentlig økning i pengemarkedsrentene.

Rett før helgen, fastsatte aktørene en pris på ti-årige norske statsobligasjoner som tilsvarte en effektiv rente på 4,12 prosent. Prisen på de treårige ble fastsatt til 3,66 prosent.

Dette forteller oss at de som faktisk kjøper og selger i obligasjonsmarkedet forventer at etter at vi har lagt de tre første årene bak oss, vil nivået på de norske rentene stige i helt ubetydelig grad de neste syv.

Legger vi til 1 - 1,5 prosent forvaltningsmargin til bankene, tilsvarer obligasjonsrentene en utlånsrente fra bankene på 5,1 - 5,5 prosent - og dette er på ti års sikt.

Riktignok er en gjennomsnittlig rente de neste tre årene på 3,66 prosent et stykke fra dagens styringsrente på 2,5. Likevel er det ingenting i dette prisbildet som understøtter hypoteser om renteøkninger til verken 7 eller 10 prosent om tre år.

Statsobligasjoner med ulik bindingstid er et dominerende produkt i pengemarkedet, hvor finansinstitusjoner både i Norge og i utlandet er aktører.

Mer om pengemarkedet til husbruk kan du lese hvis du trykker her.

En som tror på at boliglånsrenten vil stige til 7 eller 10 prosent om et par-tre år, får altså ikke følge av de internasjonale aktørene i pengemarkedet, som har alt å tape på å feilvurdere situasjonen.

Det er langt i fra noen amatører som fastsetter prisene i pengemarkedet. Ifølge Norges Bank er omtrent 40 prosent av norske statsobligasjoner eid av utlendinger. Andelen som er på norske hender består for en stor del av norske livselskaper.

Trykk her, og se hva aktørene tror om rentene fremover.

Vis mer



Moment 2

I Forskrift om pengepolitikken, som er Finansministerens instruks til sentralbanken, står det at det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 prosent.

Står landet i fare for å få høyere prisstigning enn instruksen tillater, skal renten settes opp, og etterspørsel dempes, til målet om 2,5 prosent igjen er innenfor rekkevidde. Oppstår det fare for lavere prisstigning, skal renten holdes nede. Utenlandske sentralbanker, blant annet den europeiske, er forutsatt å ha samme adferdsmønsteret i forhold til sitt inflasjonsmål.

For at ulven skal komme, les - boliglånsrenter på 10 prosent- , må sentralbanken lykkes så dårlig med sin styring av etterspørselen over lang tid, at bare ekstreme tiltak som å fastsette styringsrenter over tre ganger dagens kan nytte. For å tro på et slikt scenario, må vi se for oss en sentralbank som over lengre tid nærmest gir blaffen i å trekke inn etterspørsel når det er nødvendig, helt til begeret renner fullstendig over og skippertak må tas.

Det er svært vanskelig å se for seg at dette kan skje.

Moment 3

I tillegg er det ekstremt vanskelig å se bort fra et tredje faktum: nemlig at anslagsvis 150 millioner arbeidsløse kinesere er ute etter jobb. Bare fantasien setter grenser for hva de kan komme til å produsere til en brøkdel av kostnadene i dagens produsentland.

Det frie initiativ har en tendens til å løse problemer over tid - såvel manglende infrastruktur som andre investeringer. Og selv om det sikkert er vanskelig å predikere akkurat hvordan dette kan skje, gjør man uklokt dersom man avskriver muligheten for lave inflasjonsimpulser utenfra de neste ti årene.

Bevares - vi er ikke bombesikre på fremtiden vi heller - men når det kastes frem som den største selvfølgelighet at renta skal betydelig opp, synes vi det er på tide å minne om at noen sentrale fakta trekker i motsatt retning.

Bare så det er sagt.