Metallica og deres monstre

En ny dokumentar viser hvordan hard-rock-bandet takler kriser ved hjelp av gruppeterapi.

De fleste rockedokumentarer handler om band som sliter med å spille inn en plate eller hvordan personene utvikler seg på en slitsom turne. Men hardrock-bandet Metallica har laget en annerledes dokumentar.

"Metallica: Some Kind of Monster", som hadde premiere i New York forrige fredag og skal vises over hele USA i løpet av de neste ukene er en bak-scenen dokumentar som viser hvordan musikerne gjennomgår gruppeterapi mens de spiller inn en plate.

- Teraipen reddet oss. Det er veldig lite heavy metal, sier gitarist Kirk Hammett til nyhetsbyrået Reuters.

Kritikere skryter av filmen for den dyptgående følselsesmessige profilen av tre venner som nesten mistet bandet og vennskapet i en midtlivskrise.

- Dette er en film om forhold og personer som har en krise, sier med-produsent Bruce Sinofsky.

- Det er bare tilfeldig at den handler om verdens største hard-rock band.

Innspillingen av filmen startet i 2001 og det tok to år å få den ferdig. Til å begynne med var det meningen at filmen skulle være med på å markedsføre Metallicas første plate med nytt materiale på seks år.

Men på den første dagen av innspillingen startet bandet i gruppeterapi etter å ha mistet bassisten, og folkene bak filmen forsto at de kunne lage mer enn bare en dokumentar om innspillingen av en plate.

- Til slutt kom vi til et punkt der vi bare måtte slippe ut alt, sier vokalist og gitarist James Hetfield, som i filmen legger seg inn på en avrusningsklinikk med alkoholproblemer.

Gradvis oppdager bandet sin kjærlighet for aggressiv musikk, men ikke før både Ulrich og Hetfield forteller om plagene sine i sterke følelsesmessige og avslørende øyeblikk.

- Vi bestemte oss for å være så åpne som mulig, sier Ulrich.

- Vi tenker ikke så mye på image.

Den nye platen, "St. Anger," som ble gitt ut i fjor, har solgt mer enn 1,6 millioner eksemplarer i USA. Metallica takker terapeut Phil Towle for å ha reddet bandet.

Noen kritikere sier filmen kanskje er for lang, for gruppen har ikke sensurert noe av den 2 timer og 20 minutter lange dokumentaren.

- Mange tror hard-rock gutter er hjernedøde, øldrikkende idioter, og disse guttene er eksakt det motsatte, sier med-produsent Joe Berlinger.

- De takler problemer som kan ramme alle i denne filmen, og folk blir inspirert av det. Selv om de ikke liker musikken.

 

Mozon.no, 19.07.2004