Loven om snikskattene

Med egenandeler på alt vi er villige til å betale skjorta for, kan skattepengene brukes til mer gøyale ting. Slik lyder Realfsens lov om offentlig ressursbruk.

Er det bare meg, eller er det flere der ute som ser et mønster her?

Er det ikke slik at vi nå har innført egenbetaling på de fleste offentlige produktene som vi er fullstendig avhengige av, og som de aller fleste er enige i gjør det meningsfylt å betale skatt?

Si din mening nederst i saken

Mine funderinger i det siste er forårsaket av et par spørsmål som har svirret i det offentlige rom i det siste, blant annet dette:

Kamp mot snikskatter

Overprisede statlige gebyrer er i realiteten en snikskatt, konstaterte finansministeren 4. juni, da hun annonserte at reduserte passgebyrer for barn vil gjelde fra 15. juni i år.

Elisabeth Realfsen er journalist i DinSide Økonomi Vis mer


Før årets sommerferie vil altså barn kunne få sitt nødvendige pass for 270 kroner, mens voksne fortsatt må betale den nokså stive prisen av 990 kroner for å få lov til å reise ut av Schengen-området.

Dette svært så fornuftige tiltaket et et ledd i en større jobb. I fjor sommer fastsatte Finansdepartementet nye retningslinjer for gebyr- og avgiftsfinansiering i staten, som antakelig vil være under implementering i laang tid fremover, fordi fagdepartementene er svært avhengige av disse greie inntektskildene. De er nemlig svært enkle å øke litt sånn bortgjemt fra finanskomitéens ørneblikk i den årlige budsjettbehandlingen.

Jamen, jamen?

Men tilbake til saken:

I jubelen over regjeringens absolutt fornuftige arbeid med å redusere gebyrer til kostpris, glemmer vi kanskje å stille oss et enda mer sentralt spørsmål i forbindelse med offentlige gebyrer og produkter.

Hvorfor skal vi betale for denne tjenesten i det hele tatt? Er det rimelig at vi skal dekke kostpris, eller for den del noe som helst for å få utstedt et pass? - et dokument vi er pålagt å ha fordi vi har organisert oss i nasjonalstater, og som vi må ha for å kunne bevege oss rimelig fritt fra stat til stat?

Spør dere meg, er svaret et rungende nei. Det er på ingen måte rimelig å kreve et rødt øre for at folk skal få sitt pass utskrevet. Skal vi bevege oss rundt i verden, er vi pålagt å bære pass, og det bør være av høyeste prioritet å gi et pass til alle borgere - helt gratis.

Et annet snurrig eksempel på tjenester som har en skyhøy kostpris, er bruken av rettssystemet.

Jeg har vondt for å forestille meg en offentlig tjeneste som er viktigere enn denne. Hvis ikke domstolene straffer lovbrytere og ordner opp i konflikter, opphører landets lover og strukturer å virke.

Noen priser i rettsystemet
ProduktPris kronerAntall rettsgebyr
Sak for forliksrådet8601
Én tinglysning1.9352,25
Sak én dag i tingretten4.3005
Behandling av anke i Lagmannsretten eller Høyesterett20.64024
Dødsbo, felleseiebo og konkursbo som åpnes av tingretten21.50025
Kilde: Lov om rettsgebyr


Men domsavsigelser krever arbeidsinnsats fra høyt betalte dommere og annen dyr arbeidskraft i rettsystemet. Derfor har også domstolene fått utarbeidet en prisliste i Lov om rettsgebyr av 1982. I den står det blant annet at du må betale over 20.000 kroner før du får behandlet saken din i Lagmannsretten, hvis du skulle være uenig i en dom fra Tingretten, og anke saken din.

Prisen er helt sikkert en brøkdel av kostpris, og vil følgelig ikke rammes av regjeringens arbeid - men er det rimelig at folk skal betale egenandeler for at lovene skal kunne virke? Er ikke dette selve grunnsteinen i offentlig produksjon, som vi alle tenker at skatten vår skal kunne finansiere?

Jeg er klar over at jeg tråkker massevis av økonomer på tærne nå - folk som mener det er viktig å prise offentlige tjenester for å forhindre misbruk av dem. Fok som fullt og fast mener at rettsystemet ville bli overbelastet hvis prisen settes til null. Og jeg ser poenget, men spør likevel: Finnes det absolutt ingen grenser for hvor langt dette prinsippet skal gjøres gjeldende? Hva hvis det forekommer saker som aldri blir fremmet, fordi den fornærmede simpelthen ikke har råd til å betale? Er de bare knuste egg i omelettens navn, eller stygge brudd med rettsstatens ufravikelige prinsipper?

Akveduktene

Neste eksempel er vann og avløpstjenester. I alle fall siden romertiden har akvedukter vært ansett som en god grunn til å organisere seg og produsere noe sammen. Jeg vil si det så sterkt at vann- og kloakksystemer er én av grunnene til at jeg i min ungdom så fornuften i å organisere folk i samfunn, og løse problemer sammen. Følgelig ble jeg aldri anarkist, men en god og troende demokrat.

Svikter disse tjenestene, vet vi alle at det går nedover med hygienen og helsa, og tilsvarende oppover med dødeligheten i et samfunn. Dette vet landsbyboere i Bangladesh alt om.

Av en eller annen grunn, har det blitt sedvane i Norge å finansiere nettopp disse kommunale tjenestene - ikke innenfor rammene som skatteinntektene gir, men med tilleggsinntekter av gebyrer. For bare få år siden var enkelte kommuner så villige til å utnytte folks høye betalingsvilje for vann og kloakk, at forbrukermyndighetene måtte gripe inn.

Men hører vi refs for at vann og avløp ikke dekkes av skatteseddelen, og at det i samtlige norske kommuner kreves betaling i tillegg til skatten for å få det? Ikke som jeg har hørt.

Og når vi først er på den galeien:

Ungepass

Barnehager og SFO er kanskje ikke grunnleggende rettigheter, men du verden så nødvendige de er hvis familien skal fungere i dag.

Barnehagereformen ga oss maksimumssatser, men før dette, lå beviset for folks betalingsvilje i de høye satsene folk faktisk var villige til å betale for sosialisering av barna under faglig tilsyn. Selv var jeg oppe i 4.500 kroner måneden for denne tjenesten, og kunne antakelig ha vært villig til å betale det dobbelte.

Både veier og barnehager finansieres med inntekter som kommer i tillegg til skattene. Illustrasjon: Per Ervland Foto: Illustrasjon: Per Ervland Vis mer


Da regjeringen Bondevik II opphevet øremerkingen av tilskuddene til SFO, og la pengene inn i kommunenes rammer i statsbudsjettet for 2004, visste den akkurat hva som ville skje. Familienes avhengighet av nettopp dette godet har siden da blitt utnyttet på det groveste av mange norske kommuner. Fordi betalingsviljen er stor, er i dag prisene tilsvarende høye - selvsagt i tillegg til skatten.

Veiene

I det siste har samferdselsdepartementet kommet på banen, og sendt frem et høringsnotat med forslag om å endre veiloven slik at bompenger ikke lenger bare skal kunne brukes på investeringer i all infrastruktur og drift av selve veinettet, men også til drift av kollektivtransport. Om denne justeringen er noe å skrike høyt opp om, er ikke vi så sikre på.

Bompengene har blitt oppkrevd i mange år, og hvilken del av infrastrukturen de skal kunne brukes til å betale for, bør være et spørsmål om hva som er best anvendte ressurser. Og det er slett ikke sikkert at nettopp veinettet er det som bør prioriteres høyest.

Jeg kommer imidlertid tilbake til mine opprinnelige funderinger: Er ikke de fleste innbyggerne i landet enige om at et lands infrastruktur er en av de aller viktigste oppgavene det offentlige bør løse? Og burde ikke følgelig finansieringen prioriteres før skattepengene ble disponert til andre formål? Er det strengt tatt rimelig at offentlig sektor tar tilleggsbetalt for å besørge transportveier?

La meg føye til at jeg ser at det kan finnes miljømessige gevinster ved bompenger, men det er da ikke miljøskatter som i det store og hele innkreves i bomsystemene i dag?

Realfsens lov

Etter alle mine spørsmål begynner mine etterhvert aldrende øyne å skimte en slags lov som gjelder for anvendelsen av offentlige ressurser.

Og dere får dømme meg som jeg gjør meg fortjent til, men jeg føler meg klar til å formulere Realfsens lov om offentlig ressursbruk. Slik lyder den:

Hvis det offentlige tar tilleggsbetaling for tjenester som mange er villige til å betale mye for, kan skattepengene brukes til prosjekter befolkningen ikke opplever fullt så sterke behov for - det vil si områder hvor den offentlige produksjonen er mer kontroversiell - som for eksempel operabygg, idrettsanlegg og landbruksoverføringer.

Se opp!

Fortsatt er det noen helt nødvendige dokumenter vi kan få gratis her i landet. Vandelsattest og fødselsattest får vi fremdeles utskrevet uten å betale et eneste øre.

Snømåking, salting og strøing av veier er fremdeles - i alle fall i navnet - besørget over skatteseddelen.

Men hvis Realfsens lov har gyldighet, har vi imidlertid ingen grunn til å føle oss trygge på at dette vil vare evig.

Før vi vet ordet av det, kan vi plutselig komme til å bli konfrontert med tilbud på helt nye områder, som vi simpelthen ikke kan avslå. For eksempel:

- Vil du få måkt veien ofte mot egenbetaling, eller sjelden - over skatteseddelen?

Eller denne:

- Vil du ha fødselsattesten din til kostpris kr 50,- , eller slippe å få den?

God helg!