Selvopplevd følelse av livsfare kan forårsake langtidsvirkende psykologiske problemer, viser studie av svensker som opplevde tsunamikatastrofen i 2004. Foto: Ukjent
Selvopplevd følelse av livsfare kan forårsake langtidsvirkende psykologiske problemer, viser studie av svensker som opplevde tsunamikatastrofen i 2004. Foto: UkjentVis mer

Livsfare setter spor

Selv når du egentlig ikke er i fare ...

Følelsen av å være i livsfare kan påvirke vår psykiske helse i lang tid etter hendelsen, selv om du egentlig ikke selv var i fare. Dette er konklusjonen etter en svensk studie av stockholmere som opplevde tsunamikatastrofen i Thailand i 2004.

Tsunamikatastrofen

Overlege og forsker Lars Wahlström ved sentrum for allmenmedisin (Karolinska Institutet og Stockholm kommune) har sammen med sine kolleger studeret stockholmere som ble rammet i forbindelse med tsunamikatastrofen i 2004.

Etter tsunamien: Sorg og sykdom

Studiene viser at det er den selvopplevde følelsen av livsfare som setter spor hos de som rammes. Denne følelsen kan påvirke vår psykiske helse i lang tid etter hendelsen. Dette gjelder selv om situasjonen objektivt sett ikke var så alvorlig for den rammede eller deres nærmeste.

Selvopplevd livsfare

Tidligere forskning har vist at vanskelige opplevelser i forbindelse med ulykker og katastrofer, for eksempel alvorlige fysiske skader og tap av personer som står en nær, kan medføre psykiske skader.

Plages av tsunamiens etterdønninger

I den nye svenske studien, viser det seg at det ikke kun er de som har blitt direkte rammet av katastrofen som kan få psykiske skader. Også mennesker som ikke var i nærheten av vannet under tsunamien, og som ikke ble skadd og heller ikke mistet noen som stod dem nær, men som likevel følte seg i livsfare, hadde det verre 14 måneder etter katastrofen enn de som ikke følte situasjonen som livstruende.

- Dette er ny og anvendbar kunnskap om håndtering av de som rammes av katastrofer og ulykker, som er viktig å spre, sier Lars Wahlström i en pressemelding fra Karolinska Institutet.

Trodde han skulle dø

Forskeren sier at hjelpepersonell med noen få spørsmål kan finne de som på tross av manglende fysiske skader risikerer å bli rammet av psykiske problemer etterhvert. Dersom personen gir uttrykk for at han eller hun trodde han skulle dø, bør denne pasienten følges opp.

- Man burde for eksempel kunne sørge for at en sykepleier på akutten setter seg ned med pasienten, selv de som er lettere skadd eller uskadd, og spør hva det er de har vært med på og hvordan de opplevde situasjonen, sier Wahlström.

Når kan man trenge krisehjelp?

Ifølge rapporten er det normalt å reagere på vanskelige hendelser med sterke følelser, og man har hatt vanskeligheter med å identifisere de som risikerer å bli syke på sikt, og som derfor bør følges opp. Forskerne erkjenner at det er umulig å tilby alle rammede hjep under en katastrofe. Tidligere forskning viser at de fleste klarer seg best med støtte fra sine nærmeste.