Ingenting er bedre enn å spise is i sommervarmen! Foto: Juliet James
Ingenting er bedre enn å spise is i sommervarmen! Foto: Juliet JamesVis mer

Lenge leve næringsvettet

Hvordan en dame med fryseboks reddet sommersøndagen.

Det var årets så langt fineste sommerdag (jeg håper selvsagt det kommer flere). Det var 25 grader i luften, og selv om det ikke var mer enn 15 i vannet, var oslostranden full av folk.

Her var bleiebarn som vasset i vannkanten med mamma, bikkjer som lå og peste i skyggen av buskene, kjærestepar som lå og hvisket hverandre hemmeligheter, og menn som grillet pølser til hele familien i ettermiddagssolen.

Selv gikk jeg bare tur forbi stranden denne dagen, men jeg hadde gått en stund, og var blitt varm. Nå hadde det vært godt med en is! Bare synd at akkurat denne stranden lå slik til at det ikke fantes en eneste kiosk i nærheten.

Da oppdaget jeg at det sto en fryser der på grusen ovenfor stranden. En fryser? Det måtte vel bety ... IS!

Joda, da jeg kom nærmere fikk jeg det bekreftet. Der satt en dame i slutten av tyveårene og solgte is fra en medbrakt fryseboks. Litt oppi skråningen sto aggregatet hennes og durte og gikk.

- Hva slags is har du, spurte jeg.

- Kroneis, Lollipop, Isabella og Sandwich, svarte hun og smilte.

Det ble en Lollipop og en Sandwich på turfølget og meg. Til 35 kroner. Ingen ublu pris for å få seg en is på stranden.

Stine Okkelmo er fagredaktør i DinSide Reise. Foto: Per Ervland Vis mer


Opp av fryseren dro damen opp tipakninger med is som hun hadde kjøpt på lavprisbutikken. Jeg regnet meg frem til at hvis hun betalte 17 kroner for en tipakning med Lollipop (som er prisen min nærmeste lavprisbutikk tar), og solgte dem for 15 kroner stykket, så tjente hun 133 kroner på hver pakke hun solgte. En riktig så god fortjeneste, men så hadde hun også hatt bryet med å frakte fryseren og aggregatet til stranda (parkeringen var like ved siden av, men likevel).

- Det der var en dame med næringsvett, sa jeg til turfølget.

Alle som har vært borti dette med tilbud og etterspørsel vet at damen godt kunne tatt mer for isen og likevel fått solgt like mye. Ingen svette og varme badegjester hadde reagert nevneverdig på om Lollipopen hadde kostet 20 kr, og Sandwichen 25 kr. Det blir som tegneserien i min mattebok på ungdomsskolen, som skulle forklare oss hvordan tilbud og etterspørsel fungerer som prismekanisme. Mannen som solgte saft til 15 kr glasset fra salgsboden ved bunnen av fjellet, fikk ikke solgt på langt nær så mye som luringen som hadde plassert seg på toppen av fjellet og solgte saftglassene for 30 kr.

Men isdamen la seg på et hyggelig prisnivå som tilsvarte det du betaler for isen på Narvesen, og dermed fikk hun ingen sure miner fra noen av kundene når lommeboken skulle frem. Pågangen fra strandgjester som hadde lyst på en kald is var jevn, la vi merke til mens vi spiste isen og gikk videre.

Hun hadde altså næringsvett, isselgeren på stranda, men hun var på ingen måte grisk. Og det er ingenting galt med å ha næringsvett, det er faktisk en egenskap det i større grad bør settes pris på, mener jeg. Ellers hadde det skjedd fint lite med norsk økonomi og næringsliv. Vi kan ikke alle jobbe i staten, heller, og sitte og vente på den dagen oljen tar slutt.

Antagelig skulle isselgeren hatt en tillatelse fra kommunen for å stå der, og antagelig vil ikke isinntekten bli rapportert inn til noen som helst myndighet. Men under den varme sommersola på en herlig søndag var dette det siste noen gadd å bry seg om.

Noen ganger er det enkle det beste, og da får regler være regler, eller hva?