Kreftdagen: Åpenhet hjelper barna

Kreftdagen: Åpenhet hjelper barna

Hva skal man fortelle til barn hvis mor eller far har en alvorlig sykdom? Hvordan skal man ordlegge seg, hvor mye skal barnet vite, når er det beste tidspunkt, og hvordan er barns reaksjon på sykdom? Spørsmålene er mange og vanskelige, men det finnes svar.
Tilrettelagt av: Mattis Koppang
Det betyr gjerne store forandringer i et barns liv at mor eller far blir alvorlig syk. Selv om barn leker og er glade innimellom skal man ikke tro at alt det leie er glemt; sykdomsperioden er en tid med mye engstelse og bekymring for barn, enten de er store eller små.
Det er lett å undervurdere barns observasjonsevne, ofte oppfatter de mye mer enn vi tror. Det er derfor det er så viktig å snakke med barna om mors eller fars sykdom; å forklare hva som skjer, og hva dette vil si for barnet selv. Ellers kan fantasien begynne å arbeide på egen hånd, og skape forestillinger som kan være tyngre å leve med enn virkeligheten.
Men hva skal man fortelle, hvordan skal man ordlegge seg, og når er det beste tidspunkt?
Det finnes dessverre ingen allmenngyldige svar. Denne informasjonen forteller litt om hvordan barna opplever situasjonen, og gir råd om hvordan voksne kan være til støtte. Vi håper dette vil være til nytte både for foreldre, pårørende, lærere, helsepersonell og andre som kommer i kontakt med barna.
Når skal man fortelle barnet?
Foreldre er ofte svært i tvil om de bør fortelle at far eller mor har kreft, de vil selvfølgelig nødig gjøre barna redde og urolige for fremtiden. Det er imidlertid viktig at familien får snakke om den nye situasjonen. Det er vanskelig å skjule for barn at noe er galt. De merker at far og mor er bekymret, og får de ikke vite hvorfor, har fantasien fritt spillerom. Den er ofte verre enn virkeligheten, og resultatet er utrygghet og en indre følelse av isolasjon hos barna.
En annen viktig grunn til å snakke åpent med barna er at det ofte er vanskelig for dem å vurdere det de ser. Det er ikke så lett å forstå at en fra som tilsynelatende er frisk i virkeligheten er alvorlig syk, eller at en mor innlagt for en større operasjon, vil komme seg og snart være hjemme igjen. Ved å svare åpent på spørsmål kan voksne hjelpe barna til å forstå situasjonen bedre, og dermed spare dem for mye unødig engstelse.
Det er ikke noe fasitsvar på når og hvordan man skal fortelle et barn at far eller mor har en alvorlig sykdom. Ofte utsetter foreldrene det. Venter de for lenge risikerer de imidlertid at barna hører det fra andre - eller at de selv merker at noe er galt og blir gående alene med sine bekymringer. Barn har ofte en overraskende god iaktagelsesevne.
Hvor mye skal barnet vite?
De fleste voksne er usikre på hvordan de skal få fortalt om sykdommen på best mulig måte. Før foreldrene snakker med barnet er det viktig at de er enige om hva de vil fortelle og hvordan, slik at barnet får samme forklaring fra begge.
Som voksen må man også ta hensyn til at barn ikke klarer å fordøye all informasjon om sykdom, behandling og konsekvenser for familien på én gang; det beste er derfor at de får informasjon i små porsjoner.
Barn har en overraskende stor evne til å takle selv svært dramatiske og sørgelige nyheter. Det avgjørende er at de er sammen med omsorgsfulle og kjærlige voksne; noen som tar seg den nødvendige tid til å snakke, og ikke minst - til å lytte, slik at barnet får mulighet til å gi uttrykk for sin usikkerhet og bekymring.
Når barnet har erfart hvordan sykdommen påvirker hverdagen vil det gjerne snakke om dette; om hvorfor mor er trett, hvorfor hun mister håret, eller hvorfor far er så alvorlig. Barn godtar at de ikke alltid kan få svar på alle sine spørsmål. Det viktigste for dem er et åpent og tillitsfullt forhold til de voksne, slik at de kan spørre om alt og vise sine følelser - både når de er glade og når de er lei seg.
I de tilfellene hvor det dreier seg om livstruende sykdom, er det best å fortelle barnet at det ikke er sikkert at far eller mor vil få det bedre, selv om legene gjør alt de kan for å hjelpe. Man bør ikke gi barnet falske forhåpninger, selv om det i øyeblikket kan være fristende å gjøre bekymringene mindre.
Barns reaksjon på sykdom
Barn kan gå fra dyp engstelse til munter lek på kort tid. I motsetning til de fleste voksne kan de koble ut bekymringene når de blir for overveldende - men de vender tilbake. Selv om barn i perioder tilsynelatende er glade og ubekymrede har de fortsatt bruk for ekstra omsorg.
Søsken kan reagere svært forskjellig på foreldrenes sykdom. Det er viktig å være oppmerksom på at barn som trekker seg inn i seg selv, har minst like mye behov for støtte som andre som gir mer direkte uttrykk for følelsene.
Hvor var du mor?
Følelsene kan være meget sterke hos barn. Selv flere måneder etter sykehusoppholdet kan de komme til uttrykk i spørsmål som Hvor var du mamma? Hvorfor var du ikke hos meg? Jeg savnet deg så veldig .
Det beste foreldrene kan gjøre er å sørge for at barnet blir passet av et menneske det kjenner godt mens mor eller far er på sykehuset. Jevnlige besøk under innleggelsen og mye samvær etter at den syke er kommet hjem hjelper også. Mindre barn reagerer alltid på atskillelse fra foreldrene. Uansett om det skyldes reise, sykehusopphold eller dødsfall savner de far eller mor, og føler seg utrygge fordi hverdagens rutiner er brutt.
Atskillelse er hardest for små barn under fire år, som fortsatt er svært avhengige av foreldrene, særlig av mor. De opplever fraværet som truende, de føler usikkerhet og er redde for at den av foreldrene som er innlagt på sykehus ikke kommer tilbake. Ofte protesterer barnet. I begynnelsen høylydt, men etter en stund tilpasser det seg tilsynelatende og knytter seg mer til den friske av foreldrene, eller til andre voksne som står det nær. Under overflaten lengter barnet allikevel fortsatt intenst, samtidig som det er skuffet og sint fordi mor eller far er borte.
Skuffelsen viser seg når den syke kommer tilbake, og barnet ikke lenger vil kjennes ved - eller helt unngår ham eller henne. Etter en tid endrer barnet igjen oppførsel. Det kommer med bebreidelser, det gråter og klamrer seg til den som har vært borte. Da er det viktig at foreldrene prøver å være tålmodige og forståelsesfulle; barnets oppførsel er en naturlig følge av det det har vært igjennom, og har ingenting å gjøre med at det er bortskjemt eller slemt . Barnet kommer raskere over de vonde følelsene hvis foreldrene aksepterer at det innimellom reagerer voldsomt og aggressivt.
Tisser i buksen igjen?
Når mindre barn har det vanskelig, får de ofte delvis tilbakefall til tidligere stadier i sin utvikling. De begynner kanskje å tisse i buksen igjen, suge på tommelen, stamme eller snakke babyspråk. Dette er klare tegn på at barnet har det vanskelig og trenger ekstra omsorg.
Sinne og raseri
Større barn har det også vanskelig ved atskillelse fra foreldrene. Hvis far eller mor er innlagt over lengre tid, kan lengselen vise seg som sinne mot de personene som passer barnet. I ren fortvilelse kjefter og slår det løs på de voksne. Barn kan også reagere aggressivt på at den syke ikke lenger har overskudd til aktiviteter som f.eks. å dra på fisketur eller lese godnatthistorier.
Bak aggresjonen ligger sorgen over det som har skjedd og et håp om forståelse. Som en 10-åring så presist uttrykte deg: Når jeg går amok, vil jeg aller helst trøstes.
Biter negler og har mareritt
Selv om et barn ikke snakker om fars eller mors sykdom kan det allikevel lide under situasjonen i hjemmet. Det finnes mange måter å reagere på, og det er viktig at de som har omsorgen for barnet er klar over at brå forandringer i oppførsel og adferd kan være tegn på at barnet trenger ekstra oppmerksomhet.
Vær på vakt hvis barnet:
- biter negler, plukker på ting, slår, sparker, gråter og er trist
- sutrer, er irritabel, sint eller oppmerksomhetskrevende
- er redd for mørket eller for å være hjemmefra
- har mareritt eller vanskelig for å falle i søvn
- har problemer med å spise eller har vondt i magen
- ikke klarer å konsentrere seg
- er redd for katastrofer eller for at andre i familien skal bli syke
- Hvis barnet ikke leker
Det er grunn til å være særlig oppmerksom hvis barnet
- blir overdrevent føyelig
- isolerer seg
- skulker skolen
- får adferdsproblemer i barnehagen eller på skolen
- ikke leker
Disse reaksjonene er meget vanlige hos barn som går alene med vanskelige tanker, og som trenger hjelp til å dele dem med voksne. Det er viktig at både foreldre og barnehagepersonale eller lærere er ekstra på vakt overfor endringer i barnets oppførsel, og snakker med hverandre om det de legger merke til av forandringer. God kontakt mellom hjemmet og barnehagen eller skolen kan være en god støtte for barnet.
Er det min skyld?
Barn kan ikke alltid skille mellom virkelighet og fantasi, og har ofte en forestilling om at ord, tanker og ønsker kan ha en dramatisk effekt på omverdenen. Det er ikke ualminnelig at barn er overbevisst om at de har fremkalt fars eller mors sykdom, fordi de en gang etter en krangel ønsket ham eller henne død. Når sykdommen så rammer føler barnet seg skyldig og ansvarlig, og tenker kanskje at det nå får en velfortjent straff.
Selv om barn har slike tanker kan de også samtidig ha en forståelse for den riktige sammenhengen. Følelsen av skyld er imidlertid ofte sterkere enn fornuften, og kan være svært tung å bære alene.
Når foreldre dør - bøker om barn og sorg
· Mats Anderson: Sånn var det da Olas farfar døde. Pax 1975
· Liv Marie Austrem: Runar vart 17 år. Det norske Samlaget 1988
· Atle Dyregrov: Sorg hos barn. Sigma Forlag 1989
· Gudrun Edvardson: Børn I sorg, børn I krise. Hans Reitzels Forlag 1985
· B. Egger og S. Junker: Marianne tenker på bestemor. Altera 1987
· Anne Jacobsen: Barn og sorg. Aschehoug 1988
· Anne Jacobsen: Det var engang, vi ikke var her. Hans Reitzels Forlag 1989
· Caudia Jewett: Når barn sørger. Universitetsforlaget 1984
· Marit Kaldhol og Wenche Øyen: Farvel, Rune. Samlaget 1986
· Alf Kvasbø: Dueller. Gyldendal 1968
· Sue Alexander-Georges Lemoine: Leila. Eides Forlag 1987
· Astrid Lindgren: Brødrene Løvehjerte. Damm 1974
· Karin Lorentzen: Stine Stankelben. Gyldendal 1976
· Vibeke Marx: Held og lykke, Robinson. Gyldendal (København) 1990
· Reidar A. Nilsen og Birthe Marie Løveid: Da Karlsen døde. Gyldendal
· Eivind Skeie: Sommerlandet. Luther 1985
mozon.no, 04.03.02
Kilder: og Den Norske Kreftforenings brosjyre Mor eller far har kreft
Vil du vite mer?
Mor eller far har kreft
Samvær med kreftsyke
Omsorgssenter - hva er det?
Voksne utenfor hjemmet
Hovedkontor: Den Norske Kreftforening. Postboks 5327 Majorstua, 0304 Oslo, telefon 22461010, faks 22606980. Kreftlinjen: 810 01 210
Internett-adresse Den Norsk Kreftforening, hovedsiden:
Du finner også mye informasjon om emnet kreft hos kreftregisteret:
LES OGSÅ DISSE SAKENE: