Innmark og utmark

Retten til ferdsel og opphold avhenger av om du er på innmark eller utmark. Utgangspunktet er enkelt: Du har en langt videre adgang til bruk av utmark enn innmark.

[Ugjyldig objekt (NAV)]

Det er Friluftslovens § 1a som trekker grensen mellom innmark og utmark.

Loven gir eksempler på hva som er innmark, mens "andre arealer er utmark".

Innmark:

  • Gårdsplass
  • Hustomt, eller grunn som er brukt til byggeformål. Det er ingen fast arealgrense for hva som regnes for å være en hustomt i friluftslovens forstand, men det antas at det er krav på beskyttelse av et begrenset areal rundt hus, til vern om privatlivets fred.

    Også hyttetomter anses som innmark i forhold til friluftsloven. Grensen for hva som er å anse som tomt/innmarksareal blir likevel noe snevrere rundt hytter enn rundt bolighus.

    Behovet for uteareal til særskilt privat bruk er størst når det gjelder hverdagslivet ved fast bolig.

  • Dyrket mark, det vil i hovedsak si åker og eng i tilknytning til gårdsbruk. Også annen jord som er oppdyrket, slik som hager, beplantninger o.l. går inn under begrepet dyrket mark. Det er imidlertid landbrukets produksjonsarealer som skal vernes. Det blir dermed ikke automatisk innmark, bare fordi grunneier har sådd gress.

    Dyrket mark som ikke holdes i hevd blir etterhvert å anse som utmark, men at dyrking ikke skjer en sesong eller to er ikke nok.

  • Engslått
  • Kulturbeite
  • Skogplantefelt
  • Eller liknende område hvor allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. Opplistingen er altså ikke uttømmende, hva som anses å falle inn under denne bestemmelsen må bedømmes skjønnsmessig etter lokale forhold i det enkelte tilfellet, der allmennhetens og grunneierens interesser må veies mot hverandre.
  • Udyrkede, mindre grunnstykker som ligger i dyrket mark eller engslått eller er gjerdet inn sammen med slikt område. Mindre strandstrekninger som ligger til dyrket mark eller engslått kan bli å anse som innmark etter denne bestemmelsen.

    Større strandstrekninger vil derimot være åpne for allmennheten selv om de ligger mellom dyrket mark og sjø eller vann. Hva som skal reknes for mindre strandstrekninger må bero på konkret skjønn i det enkelte tilfelle.


  • Område for industrielt eller annet særlig øyemed hvor allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier, bruker eller andre.
    Eksempel: Områder rundt gruveanlegg eller område som er sperret av til vern om drikkevann osv.

Hva med private veier?

Så lenge private veier ikke går inn under definisjonen av innmark, anses veiene som utmark fordi arealer som ikke reknes som innmark ifølge loven er utmark.

Selv om ferdsel til fots på privat vei må antas å være tillatt, vil slik ferdsel ikke være tillatt på private veier over tun eller gårdsplasser, eller gjennom hager eller andre liknende områder der allmenn ferdsel vil være til urimelig ulempe for privatlivets fred.

Vei over innmark kan likevel være åpen for vanlig ferdsel på grunnlag av annet rettsgrunnlag enn friluftsloven, f.eks. servitutter, lokal sedvane, eller alders tids bruk.

Dersom bruk av slike veier er til sjenanse for grunneier, vil det ofte være naturlig at det i samråd med kommunen søkes etablert en alternativ veitrasé for allmenn ferdsel.

Oppsummering

Spørsmålet om et areal er innmark eller utmark må avgjøres etter en skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfelle, der også lokale forhold kan få betydning.

Det har ingen betydning for vurderingen om grunnen er i offentlig eller privat eie. Normalt vil det heller ikke være avgjørende om arealet er inngjerdet eller ikke, men inngjerding vil ofte kunne være en indikasjon på at et område er underlagt eksklusiv bruk (særlig øyemed).

Er du i tvil om et konkret areal er innmark eller utmark, bør du henvende deg til kommunen.