Hva sier jussen?

Loven er dessverre ikke entydig.

Ingen klare lovregler...
Om arbeidstager har plikt til å betale tilbake lønn når han har fått for mye utbetalt reguleres av to selvstendige regelsett; arbeidsmiljøloven § 55 og uskrevne avtalerettslige regler.

Arbeidsmiljølovens regler fastsetter at fradrag i lønn eller feriepenger ikke kan gjøres uten at det er inngått skriftlig avtale om dette mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Dersom arbeidsgiver av en eller annen grunn mener at du har gjort deg skyldig i forhold som gir han rett til å holde tilbake lønna, må han først ha dom for kravet sitt, eller avtale det med deg.

Er en slik avtale inngått, skal fradragets størrelse avpasses etter arbeidstakerens alminnelige løpende utgifter.

De ulovfestede reglene kan også gi arbeidsgiver rett til å få tilbake det som er utbetalt feilaktig. Retten til å kreve tilbakebetaling når utbetaling har skjedd på grunn av en villfarelse om betalingspliktens eksistens eller omfang, kalles for læren om condictio indebiti.

Det finnes en god del rettspraksis om spørsmålet. Den grunnleggende dommen presiserte følgende: "Det er et grunnleggende trekk i læren om condictio indebeti at hvert tilfelle skal vurderes konkret og under hensyn til rimelighet". (Rt. 1985 s.290 - Birgodommen)

Fordelen med dette er at det gir konfliktløsende organer en mulighet til å komme til resultater som er rimelige i den enkelte sak. Ulempen er selvsagt at dette ofte vil gjøre det vanskelig for partene å komme til enighet på egen hånd, de vil jo normalt ha ulik oppfatning av hva som er rimelig.

De to motstridende hensynene

Ved vurdering av om tilbakebetaling bør skje eller ikke, er det to grunnleggende hensyn som står mot hverandre. Oppgjørshensynet bygger på tanken om at gjort er gjort, og at en ikke bør rippe opp i forholdet, selv om det viser seg å foreligge en feil. Oppgjørshensynet taler altså for at vår leser får beholde pengene.

På den andre siden står korreksjonshensynet. Det bygger på at feil bør korrigeres, og at vår leser bør gi ifra seg det han feilaktig har mottatt.

Hvilket hensyn som skal veie tyngst i den enkelte sak må altså vurderes helt konkret, men her er noen momenter som kan være avgjørende:

  • Partenes subjektive forhold. Dersom den ene parten skjønner at det er begått en feil, er dette selvsagt et moment i hans disfavør. Argumentets styrke vil avhenge av graden av skyld. Hvis du "virkelig vet" at du har fått penger du ikke skulle hatt, så er det liten grunn til å la oppgjørshensynet slå igjennom. Arbeidstageren har i så fall intet rimelig krav på beskyttelse mot tilbakebetaling.

    Er begge parter å bebreide, vil graden av skyld på begge sider kunne gi argumenter i begge retninger, alt avhengig av skyldfordelingen.

  • Partenes profesjonalitet. Kort sagt kan det ofte forventes at en profesjonell part oppdager feilen, og han vil derfor oftere bli ansett som uaktsom, enn en uprofesjonell part. I tillegg er det gjennomgående en rimeligere løsning at feilen går ut over den profesjonelle arbeidsgiver, enn den vanlige lønnsmottager.

    Er derimot begge parter like profesjonelle gir dette moment liten, eller ingen veiledning ved vurderingen.

  • Fordringens art. Er det utbetalt for mye lønn, pensjon, eller annet som brukes til alminnelige leveomkostninger, vil oppgjørshensynet kunne få avgjørende betydning.
  • Tidsmomentet. Dette er et viktig moment. For det første vil tidsforløpet kunne befeste oppgjørsmomentet slik at en senere korreksjon blir urimelig. Og for det andre vil foreldelsesreglene sette yttergrensene for ethvert krav om tilbakebetaling.

    Lojalitet overfor betalingsmottageren tilsier at arbeidsgiveren fremmer sitt tilbakebetalingskrav innen rimelig tid etter at feilen oppdages. Jo lengre tid som går, desto mer uheldig vil en korreksjon kunne virke for betalingsmottageren. Det er også viktig å vurdere om betaleren "burde" ha oppdaget feilen tidligere.

    Tidsmomentet må i tillegg ses i sammenheng med de andre momentene, blant annet partenes subjektive forhold og deres profesjonalitet. Det lojalitetssynspunkt som ligger bak tidsmomentet gjør seg først og fremst gjeldende når betalingsmottageren er i god tro. Jo tidligere han gjøres oppmerksom på feilen og tilbakebetalingskravet, desto bedre.

    Hvis det derimot er grunn til å tro at arbeidstageren må ha vært klar over feilen, bør ikke tidsforløpet gi den samme beskyttelsen mot tilbakebetaling. Og igjen, det stilles normalt større krav til rask reaksjon når betaleren er profesjonell enn ellers.