SMILEFJES, NEI TAKK? Vi kuttet ut all bruk av emotikons i én uke. Foto: KIRSTI ØSTVANG
SMILEFJES, NEI TAKK? Vi kuttet ut all bruk av emotikons i én uke. Foto: KIRSTI ØSTVANGVis mer

Emojis og smilefjes:

Har bruken av smilefjes tatt overhånd?

Kommentar: Smilefjes er kommet for å bli. Er det egentlig et problem for språket vårt og for hvordan vi kommuniserer med hverandre? Vi kuttet ut alle tegn i én uke, se hvordan det gikk.

Det som begynte med en kolon og et parentes på 90-tallet, har siden den gang utviklet seg til en hel haug av ikoner som uttrykker følelsene våre.

Bruken av smilefjes, tommel opp, hjerter og blunkefjes har bredt om seg, og brukes både i tide - og i utide (ingen Facebook-poster trenger mer enn maks tre hjerter, så har vi avklart det med en gang).

Å bruke emotikons er etterhvert blitt så vanlig, at det er verdt å spørre seg hva disse smile-, latter- og gråtefjesene gjør med språket vårt.

Enten du velger å bruke emotikons eller dropper det, påvirker det lett oppfatningen av det noen skriver til deg, for en SMS uten noen fjes oppfattes gjerne som alvorlig, sur eller krass.

Men er det grunn til bekymring?

Én uke uten

Det sier seg selv at undertegnede journalist ikke kan ta seg til rette med smilefjes og fjas i artikler på jobb. På privaten er det derimot fritt frem. Denne bruken har etterhvert blitt såpass omfattende, at jeg følte det var på tide med et lite eksperiment:

Hvordan går det hvis man ikke benytter seg av noen av disse tegnene i SMS, Facebook-meldinger og chatteprogrammer på jobb?

Hvordan oppleves det for min egen del, og for de som mottar meldingene mine? Dette måtte vi prøve ut i praksis. Dermed var det bare å vinke farvel til en hel haug av tegn og ta kun bokstavene fatt, fra og med mandag morgen.

Et spørsmål som meldte seg allerede på dag én når de verste abstinensene slo inn, er hva årsaken til denne omfattende bruken av emotikons egentlig er. Vi tok en telefon til Språkrådet for å få deres syn på nordmenns utbredte bruk av smilefjes.

Ifølge seksjonssjef Daniel Ims i Språkrådet bruker man gjerne smilefjes og andre ikoner i tekst som typisk erstatter muntlige samtaler, eller er muntlige i innholdet, for eksempel i SMS og Facebook-meldinger. Dermed gjengir disse tegnene utrykk som man vanligvis bruker i en talesituasjon. Men påvirker det skriftspråket på noen måte?

- Det påvirker nok ikke ved at vi får et dårligere språk, men at vi utrykker oss på en mer kortfattet måte. For eksempel vil vi heller bruke et smilefjes enn å skrive «hahaha», eller «det var morsomt». I talespråket vil man derimot bruke de samme utrykkene som før, tror Ims.

Ims har nok et poeng. Da smileybruken ble kuttet, ble min personlige løsning å skrive nettopp «hahaha», «LOL» eller «jeg gleder meg», der jeg ellers ville slengt på et lattersmilefjes eller en tommel opp. Spesielt de to førstnevnte løsningene føltes veldig kunstige.

Verre var det å ikke legge til noe - og kun skrive beskjeder som «ok», «da sees vi» eller «den er grei». Uten et eneste smilefjes, måtte mottakeren oppfatte meg som sur, slik jeg så det.

- Enkelte vil kunne føle seg presset til å bruke smilefjes, fordi det å ikke bruke det også har fått en betydning, i form av at man kan oppfattes som sur eller veldig nøytral, sier Ims, som legger til at bruken tross alt er i sammenhenger hvor man ellers ville gitt en beskjed på telefon eller ansikt til ansikt.

- I slike situasjoner ville man lagt inn en høflighetsfrase eller et smil. Derfor har man behov for å gjøre dette også skriftlig i denne typen meldinger, tror han.

Også Kjell Terje Ringdal, førstelektor ved Høyskolen Kristiania, har tidligere uttalt til VG at mange slenger på et smilefjes i ren desperasjon og i frykt for ikke å bli oppfattet som grei eller hyggelig, og at smilefjeset også har fått en verdi når det ikke står i en melding.

Selv måtte jeg undersøke dette nærmere med to nære bekjente, som uten å være klar over det ble forsøkskaniner for mitt lille prosjekt.

Hadde de merket noen forskjell på meldingene i løpet av testuka, og oppfattet meg annerledes enn ellers?

Bekjent nummer én, som kun har mottatt Snapchat-meldinger, hadde ikke merket noe annerledes hele uka - og bemerket at man på Snapchat nok er mer opptatt av bildene enn tegnbruken.

Bekjent nummer to hadde tenkt over at jeg brukte færre smilefjes enn før. Og at noen av meldingene måtte ha vært skrevet når jeg hadde det travelt, siden det manglet emotikons. De samme meldingene skrevet av noen andre som hun ikke kjenner like godt, ville vært oppfattet som sure eller alvorlige, var konklusjonen.

Altså kan det se ut til at Språkrådet har et poeng når de påpeker at det å ikke bruke emotikons, også betyr noe for oppfattelsen av innholdet i en melding.

Smilefjesenes funksjon vil i utgangspunktet være å forsterke et budskap eller å erstatte et ord eller et utrykk, sier Ims.

Språkforsker Karianne Skovholt har tidligere kommentert hvordan smilefjesene både kan fungere som dempere og som forsterkere av det vi kommuniserer – i begge tilfeller ment positivt.

Ims kan godt forstå at mange liker å bruke denne typen tegn.

- Før, med kun et vanlig tastatur, hadde man bare utropstegn og spørsmålstegn. Bruken av ulike emotikons vil presisere mer. Så kan man alltids mene at noen bruker det for mye, sier Ims, som nok ikke er alene om å ha tenkt den tanken innimellom.

Kanskje er det tvert imot kanskje til det beste. For bruken av emotikons kan i stor grad ha ersattet den tidligere utbredte bruken av maaange utropstegn og store bokstaver i alt fra kommentarfelt til Facebook-poster.

- Å merke tekst er et gammelt grep for å vise sterkt engasjement, men for mye av det vil fjerne effekten eller gjøre det komisk. Man får inntrykk av at alt er ropt ut. Etter det jeg kan se, har det å skrive en hel tekst med store bokstaver og med mange utropstegn gått tilbake. Kanskje er denne måten å skrive på erstattet av smilefjes, sier Ims.

- Kanskje smilefjes ikke er så dumt?

- Du får ikke noen advarende pekefinger fra oss. Det viktigste er å passe på i hvilke typer tekst det passer og hvor det ikke hører hjemme, som i formelle dokumenter og avisartikler. Det er viktig å lære innen hvilke tekstsjangere emotikons hører hjemme.

Tilbake til mitt eget lille prosjekt. Språkrådet er altså ikke interessert i å ta knekken på smilefjesbruken. Hva så med min egen bruk?

Selv om jeg definitivt savnet å kunne slenge på en tommel opp her og en latter-smiley der, så jeg også at behovet for å bruke emotikons ble mindre etterhvert som dagene gikk. Tross alt får man sagt en hel del med bare ord, også.

Da jeg så skulle ta smilefjeset i bruk igjen, var jeg langt mer bevisst på at det faktisk ikke er behov for det i enhver melding, heller. Det er fullt mulig å gi en del beskjeder uten å krydre dem med ikoner, og likevel ikke oppfattes som streng eller irritert.

Som med så mye annet her i livet, kan vi kanskje bli enige om at den gyldne middelvei er et godt alternativ.