Gode og nok velferdsgoder - en håpløs jobb

Vi er ikke skråsikre på veien ut av elendigheten i kommunene, selv om vi gir dem strykkarakter. Men det er neppe flere penger alene som er løsningen. Det kan være verdt å prøve Fremskrittspartiets modell - stort verre enn det allerede er, kan det uansett ikke bli, mener vår kommentator.

KOMMENTAR: Fremskrittspartiet har helt rett i det: Av og til burde vi lytte bedre til dem.

Det gjelder særlig når det finnes solid dokumentasjon av problemene de beskriver, og hvor partiets løsningsforslag er spot-on i forhold til problemet.

Elisabeth Realfsen er journalist i DinSide Økonomi Vis mer


Ta for eksempel kommunenes evne til å løse de viktigste oppgavene de har ansvaret for å løse.

Denne oppgaveporteføljen er ikke småsaker: Alle offentlige tjenester som virkelig betyr noe for folk flest, produseres av de 345 norske kommunene. Det gjelder barnehager, eldreomsorg, skoler, veibygging og vedlikehold, renovasjon, snøbrøyting og salting, bare for å ta de viktigste.

På flere av disse områdene tar Fremskrittspartiet alene til orde for å øke den sentrale styringen av ressursene som bevilges over statsbudsjettet. På partiets nettside står det at: "For å sikre et likeverdig tilbud i hele landet vil vi at ansvaret for finansiering av skoler og institusjoner innen sosialomsorgen overføres til staten gjennom et differensiert stykkprissystem."


Fritt oversatt, betyr dette at Fremskrittspartiet baner vei for at nå må vi snart slutte å tro på at dagens styringsinstrumenter overfor kommunene er gode nok til å sikre at det offentlige faktisk løser sine viktigste oppgaver.

Når partiet foreslår at staten overtar ansvaret for finansiering av skoler og institusjonene innen eldreomsorgen, rus og psykiatri, er dette et klart signal om at partiet mener kommunenes selvstyre har spilt ettertrykkelig falitt.

"Hva sa vi" ?

Dette kan godt vise seg å være en av de sakene hvor Fremskrittspartiet gradvis vinner enighet i det politiske landskapet, og etter en god stund ser sitt forslag til reform gå igjennom. Om tyve år fra nå av vil i så fall partiets ledelse kunne sitte i skjermen og på velkjent vis slå seg på brystet med at at dette foreslo de allerede i programmet for 2006 - 2009, endelig ble det gjennomført, velkommen etter, politiske motstandere, og så videre.

Vil vi noensinne få kommunale skoler av høy kvalitet, eller er det bare en drøm?
Foto: Alloverpress Vis mer


Grunnen til at dette godt kan skje, er den lave graden av suksess kommunene har hatt i produksjonen av mange nok og gode nok velferdstjenester i den tyve-års perioden de nå har hatt frie tøyler.

Frihet under ansvar

Selv var denne journalisten purung konsulent i departementskorridorene da ordene "desentralisering" og "rammestyring" var moteord i statsforvaltningen. I 1985 var troen sterk på at hvis vi bare delegerte ansvar til kommunene (det var jo de som var nærmest innbyggerne og deres behov) og ga dem økonomiske rammer å operere innenfor, ville kommunene etterhvert prioritere slik innbyggerne ønsket det, og være de beste til å løse fellesoppgavene.

Øremerking av Stortingets bevilgninger til enkelte oppgaver var fy-ord. Skulle man først bruke så umoderne vendinger, var det forutsatt at man også slengte på et vitende hånflir, som klart tilkjennega at man var blant dem som visste at dette var et slags forhistorisk dyr - en håpløs oppskrift - som nå endelig skulle utryddes fullstendig.

Og vi ryddet - i kommuneregnskapenes kontoplaner, systemene for å beregne hver kommunes inntekter, og statsbudsjettets utgiftsposter. Målet var at Stortinget i stedet for å måtte forholde seg til et utall små bevilgninger over et like stort antall departementers fagbudsjetter, skulle kunne bevilge én rund sum til kommunene, som skulle fordeles etter behov til hver enkelt, etter et kriteriesystem basert på nøkkeltall om befolkningen.

I løpet av få år var drømmen gått nesten helt i oppfyllelse. Vi har nå levd i nesten tyve år med såkalt rammestyring av kommunene, og resultatene kan ikke lenger med rimelighet bortforklares med at reformen er ny og må virke lenger for at vi skal se resultater.

Karakter: Stryk

Resultatene etter tyve år er grundig dokumentert i en offentlig utredning om kommunenes inntektssystem som for tiden er på høring (NOU 2005: 18) .

  • Barnehagedekningen for barn i alderen 1-5 år var på 72,3 prosent i 2004. For 1-2 åringer var den på magre 47,9 prosent. Dette må kunne sies å være milevis unna hva vi naturlig må kunne forvente av en godt utbygd velferdsstat, hvor omtrent 100 prosent burde være en selvfølge.
  • Den norske grunnskoleopplæringen er foreldre bare måtelig tilfreds med. På en skala fra 1 til 6 gir spurte foreldre i 39 kommuner karakteren 4,3 til skolens evne til å oppnå sine overordnende mål. Det fysiske læringsmiljøet får karakter 3,9 av de samme foreldrene.
  • I det som for noen kan virke som en medieskapt elendighetsbeskrivelse av eldreomsorgen, kan det være nyttig med de nakne fakta - også disse hentet fra utredningen: På landsbasis er bare19 prosent av innbyggerne over 67 år mottakere av hjemmetjeneste. Bare 15 prosent av landets innbyggere over 80 år er beboere på alders - eller sykehjem. Det er neppe mange som vil rope hurra over denne dekningsgraden i eldreomsorgen.

Hele kapittelet i utredningen som oppsummerer ståa i kommunene kan du lese hvis du trykker her

Listen over tjenestene er lang, og alle de viktige velferdsgodene er gjennomgått i utredningen. Etter en gjennomlesning må vi bare si at helhetsinntrykket av kandidaten er labert. Dette kan vi simpelthen ikke leve med.

Noe må gjøres - men hva?

Da den rødgrønne regjeringen tiltrådte i høst, valgte den å pøse enda flere penger inn i rammene til kommuneforvaltningen - men er det sikkert at det er mangel på penger som har vært hovedproblemet disse tyve årene?

På denne bakgrunn tillater vi oss å tvile på at det øker suksessraten til kommunesektoren å øke bevilgningene alene.

En kokk for mye


Systemet vi har i dag tilrettelegger for konflikt fordi det er to meningsberettigede om hva som faktisk skal gjøres i kommunene: kommunene, med det daglige ansvaret, og staten, med sin utforming av lover. På mange områder gir dette liten mening - spesielt innen skole, barnehager og eldreomsorg. Disse områdene er så viktige for landet, at en like gjerne kunne skjære igjennom og la Stortinget fastsette målene alene, uten mer sidesnakk.

I det øyeblikket Stortinget hadde ansvaret for både å bestemme kommunenes oppgaver og omfanget av dem og alle muligheter og det fulle ansvar for å gi realistiske ressurser, ville vi sitte igjen med et begripelig system, hvor de ansvarliggjorte faktisk også hadde hele ansvaret.

Hvorfor skrubbe?

Vi er slett ikke skråsikre på hva er veien ut av elendigheten for velferdsgodene, men synes det kan være verdt å prøve nye styringsmodeller. Stort verre enn det allerede er, kan det vel uansett ikke bli.

Og hvorfor stanse ved grunnskole og sosial omsorg? Sentralisering av ansvaret for barnehagedekningen ville glede svært mange hjerter. Og kanskje man også kunne ta med litt snøbrøyting og salting av vei, i samme slengen. Dette kunne bli et plaster på såret for de skattebetalerne som i dag lurer på hva i huleste som gjøres med alle pengene, når det offentlige ikke engang klarer å løse oppgavene som alle er enige om er et offentlig ansvar.