Forståelse av seksualitet og utbredelse av voldtekt

Det er av stor interesse å finne ut hvilke faktorer som ligger bak voldtekt. Det har, i tråd med motstanden mot åpenhet omkring seksualitet, vært populært å hevde at pornografi er årsak til voldtekt. Dette synes å basere seg på en forestilling om at mennesket er i sine drifters vold, og at det er best å ikke vekke den sovende bjørn.

Forståelse av seksualitet og utbredelse av voldtekt

Av Elsa Almås

Det er av stor interesse å finne ut hvilke faktorer som ligger bak voldtekt. Det har, i tråd med motstanden mot åpenhet omkring seksualitet, vært
populært å hevde at pornografi er årsak til voldtekt. Dette synes å basere seg på en forestilling om at mennesket er i sine drifters vold, og at det er
best å ikke vekke den sovende bjørn.

Blant Minangkabauene på Vest-Sumatra forekommer pratisk talt ikke voldtekt. I denne kulturen er synet på aggresjon er at det er kulturen, ikke naturen
som styrer det aggressive potensiale. Grunnen til at det ikke finnes voldtekt i Minangkabauenes kultur, er at det er sed og skikk, ikke makt som
bestemmer menneskenes handlingsmønstre. «Det er viktig å utvikle gode skikker, ellers ville man bli som ville dyr, som bruker makt for å herske
over de som er svakere» uttaler en representant for denne kulturen, som er utviklet gjennom langsom akkumulering av holdninger og skikker, som har
dannet grunnlag for postulater om seksuell praksis, seksuell identitet, seksuelle relasjoner og seksuelle normer, moral, lovgivning og forvaltning
av denne.

I vestlig kultur har det blitt vanlig å tenke at seksuelle handlinger er spontane uttrykk for biologiske drifter. Hormoner, ikke minst mannlig
testosteron betraktes som grunnleggende for mannlig seksualitet, i den grad at man forestiller seg at man kan behandle seksualforbrytere ved å fjerne
testosteronet fra kroppen. Det er viktig å se at seksualitet er mer kompleks enn som så, og at det faktisk er mulig å kultivere seksualiteten på en slik
måte at de såkalte «dyriske drifter» holdes i sjakk på en sivilisert måte.

I vestlig tenkning før 1800-tallet hadde man andre oppfatninger av mannlig og kvinnelig seksualitet enn man har i dag. Kvinner og menn ble betraktet
som grunnleggende like, fysisk sett. Kjønnsorganene ble betraktet som prinsippielt like. Ordet «vagina» dukket ikke opp før rundt 1700-tallet. Før dette var skjeden betraktet som en indre penis, kjønnsleppene som forhuden og livmoren som pung. Det var en selvfølgelig ting at både kvinner og menn opplevde orgasme. I det andre århundre etter Kristi fødsel skriver Galen om «brusende lyst», og «veldige nytelse» som er forbundet med aktivitet i «de generative delene». Selv om man diskuterte om det var menn eller kvinner som hadde størst glede av seksualieten, så ble ikke seksuell lyst betraktet
som avhengig av kjønn. For eksempel betraktet Aristoteles det som usannsynlig at kvinner skulle bli fruktbare uten at det var forbundet med
lyst.

I 1559 gjorde Renaldus Columbus krav på å ha oppdaget «den kvinnelige penis», klitoris, som kilden til kvinnes nytelse. Forestillingen om at menn og kvinner er likeverdige når det gjelder seksuell nytelse, synes å være forbundet med lavere forekomst av voldtekt. Forekomsten av voldtekt var lav for eksempel i de nye engelske koloniene i Amerika på slutten av 1700-tallet. Her ble menn og kvinner betraktet som likeverdige når det gjaldt seksuell lyst og behovet for seksuell tilfredsstillelse. Man advarte riktig nok mot å la lystene komme til uttrykk utenfor ekteskapet, men man oppfordret til utfoldelse av seksuell lidenskap innen ekteskapet. Dersom en kvinne erklærte å ha blitt voldtatt, ble dette trodd på, ettersom det ikke var noen grunn til å lyve. Kvinnens lyst og ulyst ble respektert.

I løpet av 1800-tallet skjedde det en grunnleggende endring i synet på kvinners seksualitet. Mens kvinner på slutten av 1700-tallet i Carl von
Linnées seksualforelesninger ved Universitetet i Uppsala blir beskrevet som seksuelt aktive og responsive, beskriver Richard von Krafft Ebing på slutten
av 1800-tallet kvinners lyst som meget ringe, dersom de er normalt utrustet og oppdratt. Mens mannens seksualitet fortsatt var den samme, ble kvinner
kategorisert som horer eller madonnaer. Kvinnene i hjemmet fikk oppgaven å bære nasjonens moralske ansvar på sine skuldre.De gifte kvinnene gjorde seg
til motstandere av kjødets lyst, og fikk såvisst en moralsk høyverdig status, men samtidig mistet de retten til å være seksuelle. Forståelsen for eksistensen av seksuell lyst for kvinner som ville være aktverdige ble gradvis borte, også innen ekteskapet. Det ble en moralsk og ekteskapelig rett for ektemenn å ha sex med sine hustruer. Hvorvidt kvinnen hadde lyst eller ikke, var et irrelevant spørsmål. Hun hadde plikt til å bidra til å føre slekten videre.

Kvinner som viste seksuell lyst, eller som ble betraktet som seksuelt tilgjengelige, ble på den annen side ikke betraktet som aktverdge, og menn
så det også som sin rett å både kjøpe, bruke og misbruke disse kvinnene seksuelt. Kvinnen som seksuelt subjekt var blitt usynlig. Voldtekt ble litt etter litt
både en rett og en plikt for mannen. Kvinner som nå erklærte å ha blitt voldtatt, fikk problemer. Først fordi problemstillingen var irrelevant. Etter hvert som kvinners rettigheter generelt ble mer respektert i samfunnet, måtte man i det minste begynne å lytte til kvinnenes anklager. Deres motiver ble midlertid mistenkeliggjort, man mistenkte kvinner for å si «nei» for å ta vare på sin aktverdighet, men «egentlig» ha lyst på sex.

Det kan synes som om det var forvirrende tider når det gjaldt synet på kvinners seksualitet. Dobbeltmoral og hykleri gjorde det ikke lettere.
Borgerskapets kvinner lærte seg sine teknikker for å leve ut sin seksualitet uten å bli oppdaget. Kristendommens lærere bidro til utbredelsen av puritanske og seksualfiendtlige idéer i alle grupper av befolkningen. Kvinner kunne ikke fremstå som samtidig aktverdige og seksuelle subjekter. Det ble faktisk grunn til å tro at det ikke var samsvar mellom det kvinner sa og hva de egentlig følte.

Freud undret seg over alle historene han fikk høre i terapirommet som handlet om overgrep. Mens han i begynnelsen tok disse historiene på alvor,
har Freud, og senere også hele det psykoanalytiske miljø, valgt å tro at kvinner fantaserer frem overgrepshistorier som resultat av undertykt lidenskap. Det ble ut fra psykoanalytisk tenkning vanlig å anta at det var et hysterisk trekk hos kvinner å utvikle fantasier om overgrep. Det ble etter hvert vanlig praksis at kvinner som meldte fra om voldtekt, først måtte til observasjon hos en psykiater. Deres historier kom sjelden frem til rettssalen.

Det er fremdeles slik at de fleste anmeldelser av voldtekt blir henlagt. Offisielt er samfunnet organisert for å ivareta offerets interesser, men
gamle holdninger ligger fremdeles til grunn for rettspraksis. Følgende domsavsigelse fra 1.mars 1977 i Oslo, kan si en del om holdninger til overgrep langt inn vår tid:
Det er på det rene at siktede har sagt seg skyldig i handlinger som normalt ville tilsi anvendelse av en langvarig fengselsstraff. Imidlertid
finner retten at det er en rekke formildende omstendigheter med i saken. Det er således på det rene at siktede både økonomisk og på andre måter har tatt
seg av familien «NN». Det er videre på det rene at siktede ikke ved noen anledning har anvendt noen form for vold og at de tre pikene frivillig har
gått med på de seksuelle handlinger. Retten finner også godtgjort at så vel «Grete» som «Linda» tydeligvis har vært godt kjent med seksuelle handlinger
og at de til dels har opptrådt provoserende og på en måte som har virket seksuelt opphissende på siktede.

Dommen var 6 måneders fengsel for flere års seksuelt misbruk at tre småjenter som han var stefar til.
Det er ingen tvil om at det er nødvendig å studere nærmere de holdninger som ligger til grunn for forståelse av voldtekt i en kultur, og ikke minst for
praktisering av de lovregler som burde være en beskyttelse mot seksuelle overgrep.