Finnes avgiftsfri moro?

Klarer du å skille mellom en oppdiktet avgift og en som faktisk har vært eller blir innkrevd? I dag kan du teste hvor god nese du har for avgifter.

Finnes det i Norge en avgift som er for usannsynlig? En avgift som er så hårreisende sær at vi sier: "Gi deg, denne avgiften kan umulig ha blitt innkrevet."

Neppe, tror vi. Dagens "fleip eller fakta" om norsk avgiftshistorie er laget med utgangspunkt i publikasjonen "Særavgifter i Norge", hentet fra Tollvesenets hjemmeside, som detaljert forteller historien om norske særavgifter siden Norge fikk sin egen grunnlov.

Beklager – dette element er ikke lenger tilgjengelig.



En suksesshistorie

Det lengste og mest innfløkte kapittelet handler om den norske billettavgiften, hvis livssyklus på mange måter var typisk for en norsk avgift - fra fødsel til modning, forfall og død - 57 år gammel.

All moro kan det legges avgift på. Illustrasjon: Per Ervland Vis mer


I juli 1917 ble det innført skatt på inngangspenger for kabareter, varietéer, maskerader, dans og sirkus, med skattesats 10 prosent. Tre år senere ble skatteplikten utvidet til de fleste slag forestillinger, og både kinobilletter og konserter skulle beskattes.

Kulturpolitiet fikk imidlertid inn et par ord i første runde: Det var unntak for operaer, dramatiske forestillinger og konserter uten servering i salen, fremvisning av film i forbindelse med foredrag, og kunstutstillinger.

Hvis det var gøy, skulle det betales skatt. Og skatten ble tydeligvis en suksess for statskassen, for i 1924 ble satsen hevet til 12 prosent for det meste. Unntaket ble gjort for operaer, konserter og teater.

Modning med karakter

På trettitallet begynte det å gå nedover med avgiftsinnkrevingen. Stadig flere unntak ble innført for den den seriøse kulturen.

Til gjengjeld fikk underholdningsindustrien skikkelig juling, under krigen og i årene etter.
Revy, kino og dans var de mest yndete avgiftsobjektene. Leif Juster og gjengen levde med 30 prosent billettavgift det meste av førti-tallet.

I 1943 ble skattesatsen for kinoforestillinger hevet til 40 prosent. Skattesatsene for offentlig dans fulgte etter, og nådde sitt toppnivå på 40 prosent i 1951.

Avgiftslivets høst

Men på femtitallet ble også deler av skatten på kinobilletter fjernet. Det ble innført fradragssatser, som for eksempel hvis hvis kinoens omsetning var lav, eller hvis det var formfilmer med opplysningsinnhold og for fanden og hans oldemor.

I 1969 ga politikerne opp hele greia, og sløyfet avgiften på kinobilletter. Fra da fram til hele billettavgiften ble avviklet i 1975 var det bare billetter til offentlig dans som var avgiftsbelagt.

Les resten av avgiftshistorien her, eller ta testen vår, og se om du klarer å skille mellom faktiske og oppdiktede avgifter. Lykke til!

Denne artikkelen ble første gang publisert 15. oktober 2006