Farlige dyrebitt

Kjæledyr er stas. Men dersom den firbente biter fra seg er det alt annet enn artig. Da gjelder det å beskytte seg mot hissige bakterier og betennelser.

Nordmenn elsker kjæledyr. Vi har hunder, katter, rotter, marsvin, hamstere og ildere - i tusentall. For de aller fleste er dyrehold preget av positive opplevelser. Men av og til går det galt, og dyret biter under lek eller går til angrep.

- Hvorvidt det er en fare ved et bitt eller ikke kommer veldig mye an på hvilket dyr som biter, sier avdelingsoverlege Øystein Søbstad ved infeksjonsforebyggende seksjon i Bergen kommune.

- Når det gjelder hunder, så er de som oftest ufarlige når det gjelder bakterier. Rotter er det verre med. De kan ha så mye rart av bakterier i seg. Når de biter er det dessuten ofte på grunn av redsel, og da etterlater de seg gjerne dype sår, sier han.

Hunder biter stort sett på to måter.
- Enten biter de som et tøysebitt, eller så biter de et flengebitt. Det er som oftest dypere og må behandles, sier Søbstad.

- Såret må vaskes og steriliseres, og det må gis stivkrampesprøyte. Man må også følge med såret, slik at det ikke blir rødt og hovent. I enkelte tilfeller må man også gi antibiotika, sier avdelingsoverlegen.

Norske barn får vanligvis sin første stivkrampesprøyte når de er rundt tre måneder. I alt skal en person vaksineres fem ganger. Vanligvis foregår det på den måten at tre av sprøytene settes i spedbarnsalderen, og at man vaksineres på nytt i skolealderen og - for gutters vedkommende - når de går inn i militæret.

- Fra og med den siste vaksinen skal det ikke ta mer enn ti år før man tar vaksinen igjen, for å holde den ved like, sier Søbstad.

Bivirkningene ved vaksinering er milde, sier han.
- Noen opplever å bli litt stiv i armen rett etterpå, men det er ikke noe stort problem, sier avdelingsoverlegen.

Mozon, 08.08.2002