Evig ungkar?

Evig ungkar?

Mange menn føler seg mislykket i konkurransen om de partnere de kunne ønske seg, eller har kanskje ikke en gang turt å forsøke finne en partner. Det er lett å drukne seg selv i selvmedlidenhet og tro at en er den eneste mislykkede person i verden.

Av psykolog og sexolog Elsa Almås

I 1998 var det 270 563 ungkarer over 30 år i Norge. Mange av disse har bevisst valgt sin ungkarsstand, og står hardnakket imot alle forsøk på å bli fanget i faste parforhold. En god del av disse er homoseksuelle og lever kanskje i parforhold med andre menn, men blir allikevel registrert som ungkarer i statistikken.

De aller fleste mennesker har opplevd hva det vil si å ikke lykkes. Det er imidlertid mange måter å forholde seg til sin egen mislykkethet - bare unntakene trives i sin egen misére. Vi andre lærer oss forskjellige teknikker for å dekke over eller unngå nye fadeser. De mønstre mennesker utvikler for å kompensere eller dekke over sine svake sider har vært studert av psykologer, beskrevet av diktere og strevd med av folk flest.

Forskjell på kvinner og menn

Forskere har funnet viktige kjønnsforskjeller i de mønstre vi utvikler: Når kvinnene mislykkes, tror de det er dem selv det er noe galt med. Når menn mislykkes, legger de skylden på omgivelsene. Det som i psykologisk litteratur kalles forsvarsmekanismer, handler om hvordan vi forsøker å unngå angst som resultat av egen utilstrekkelighet. Vi kan late som om vi er selvtilstrekkelige ved å fornekte eller skyve bort våre behov. Vi bruker mye energi på bortforklaringer og fordeling av skyld - men altfor sjelden er vi ærlige i forhold til de savn vi lever med, og ofte avviser vi dem som er i stand til å møte våre lengsler, fordi vi ikke vil vite av at de samtidig avslører vår utilstrekkelighet.

Alle trenger oppmerksomhet

Alle mennesker trenger en eller annen form for oppmerksomhet, og negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet.
Vi kan ofte se dette hos barn som får for lite oppmerksomhet fra de voksne: de gjør all slags ugagn fordi de vet det er en sikker måte å få oppmerksomhet på.

Det er beklagelig at vi gjennom oppveksten i liten grad lærer hvordan vi kan forholde oss positivt til hverandre. Mindre barn får ros når de kan klappe søte og synge Bæ Bæ Lille Lam . Men på et visst tidspunkt i oppdragelsen sette Jante-loven en stopper for dette: Du skal ikke tro du duger til noe!

- Deretter er det mest rom for kritikk i barneoppdragelsen. Resultatet er at vi blir underutviklet både når det gjelder å ta imot positiv oppmerksomhet og å gi positiv oppmerksomhet. Forholdet mellom mennesker, spesielt mennesker av forskjellig kjønn, blir unødvendig komplisert. Vi får det travelt med å finne årsaker når vi ikke får det til. Til slutt forstår vi hverandre og oss selv i hjel.
Det er viktig å fortsette å være ærlig med seg selv, spesielt når en er nedfor, og ikke gjøre seg selv til martyr. Den rollen er det altfor vanskelig å komme ut av. Eventuelle nye kvinnelige bekjentskaper vil da ikke få annet å gjøre enn å oppveie all den urett du føler du har opplevd. Da må du regne med at få orker å være sammen med deg.

Martyrrollen

Jeg har ofte blitt bedt om råd når det gjelder hvordan en skal finne seg en partner. - Den typiske reaksjonen er da å finne på unnskyldninger for hvorfor en ikke kan følge rådene. Da har en funnet seg til rette i martyrrollen.
Mestring er først mulig når du har innsett hva vanskelighetene dreier seg om, og når du gjør noe med noe med dem, istedenfor å finne nye bortforklaringer.

Dersom du er ulykkelig ungkar fordi du ikke har funnet en partner som passer, kan det være at du ikke kjenner deg selv godt nok, slik at du bommer i forhold til eventuelle partnere. Snakk med gode venner og bekjente, spør hva de tror er problemet med deg. Kanskje du vil lære noe nytt som bringer deg videre i livet!

Tilrettelagt av Silje Stavik mozon.no 21.05.02