Det klamme favntaket

Det hjalp ikke å møte opp i DnB og Sparebank1 Nord-Norge. Det hjalp ikke å ringe, skrive brev eller sende faks. Bankene gir ikke slipp på meg.

Det er til å humre av. Men det er også til å stønne irritert av.

Det begynte pent. Jeg stakk innom Sparebank1 Nord-Norge i Tromsø for noen år siden. Si opp konto? Avmålt, men vennlig: Ikke noe problem.


Et par utfylte skjemaer senere spankulerte jeg ut derfra. Et par dager etterpå opprettet jeg kundeforhold til en ny og billigere bank.

Jeg snøftet decibelhøyt da kontoutskriften fra Sparebank1 kom i postkassen måneden etter. Den kunne fortelle at saldoen var 58,35 øre. Hurra, mumlet jeg.

Min private oppryddingsaksjon inkluderte også DnB. I vanvare ble jeg kunde i Norges største bank før jeg visste at det er en kostbar bank.

Jeg troppet opp i DnBs filial på Aker Brygge i Oslo. Dette var i fjor. Avmålt igjen, men effektivt og greit sørget bankmannen for at mine konti gikk over i historien. Er du sikker på at jeg ikke får flere kontoutskrifter i posten? Det var jeg som spurte.

Jeg var klok av skade. Blanke benektelser og overbærende smil overbeviste meg ikke. Og ganske riktig - noen uker senere dukket den sedvanlige DnB-konvolutten opp i postkassen.

Banken hadde maktet å slette en av mine to konti. Men fortsatt var jeg kunde. Saldo: 7,42 kroner. Jeg følte meg holdt. Krampholdt. I storbankens ikke spesielt kjærlige favn.

Sparebank1 Nord-Norge? Det nytter ikke. Brev og faks er sendt, nordnorske gloser avlevert på telefon. Men kunde er jeg fortsatt.

Konkurranse gir lavere priser. Mnja. Ikke når bankene ikke fikser den enkle oppgaven det i sannhet er å si opp noen skarve konti. De inneholdt ikke en gang særlig mye penger.

Men hemmeligheten er kanskje her et sted. Bankene ville ikke lenger tjene kroner på meg. Da er det ikke så nøye.

Men når de skal ha inn penger, når Inntektene Skal Strømme Inn I Hvelvene, da smekker rentene oppover og gebyrene nedover ørene på meg.

De skulle hatt bank.