Copyright mot nasjonalarv

- Alf Prøysen går i glemmeboken når tekstene ikke er tilgjengelig på internett, skriver Jon Erland Madsen.

Bare eldre nordmenn er idag klar over at vi for noen år siden hadde en av Europas og verdens største visediktere gående blant oss. Alf Prøysen er idag bare kjent for et par sanger, "Du skal få en dag i mårå" og "Julekveldsvise". Men han skrev hundrevis av andre, i en rekke sjangre. Moroviser, barnesanger, kjærlighetssanger, ballader og ikke minst viser med skarp politisk brodd. Han formulerte bilder og tanker vi kjenner igjen når han har sagt det først.

Folket bærer visearven

De andre store visedikterne av Prøysens generasjon holdes vedlike i det små. Det er hjemmespillerne, de tusen gitarhjem, som skriver ut tekstene til Bob Dylan, Cornelis Vreeswijk og Jaques Brel fra internett og sprer tradisjonen. De spilles fremdeles sporadisk på radio, og en og annen plate selges av Platekompaniet og iTunes, men visekunsten holdes i stor grad i live av gatemusikanter, kaféspillere og festplagere. De fyller hullene mellom de sjeldne radiospillingene. De gjør visene til allemannseie som vi nynner på jobben og synger for småbarna.

Det er kanskje ikke så interessant å måle den ene mot den andre. Kanskje var Ted Hughes større enn Bob Dylan. Kanskje er Tranströmer større enn Vreeswijk og Hauge dyktigere enn Prøysen. Men ingen nynner Tranströmer-viser, han blir aldri så innvevd i våre liv som sosionomen fra Stockholm.

De andre er på nett

Bob Dylan har lagt ut alle sine tekster på sitt eget nettsted. Cornelis Vreeswijks sanger finnes overalt på nettet. Vi fant Somliga går i trasiga skor på 632 forskjellige nettsider. Dans le port d'Amsterdam av Jaques Brel finnes på 67.400 forskjellige nettsider. Men Alf Prøysen? Så seile vi på Mjøsa ligger på ni nettsider, alle lagt ut av privatpersoner, antakelig i strid med rettighetshavernes ønsker. De mindre kjente, men like fantastiske sangene hans, finnes ikke. Det er én privat hjemmeside som har teksten til Kjærest på en stol. På Hamar med slakt, et nasjonalklenodium, finner du ikke på internett. Ei heller Hu Martina Mo. Eller Fire skjeggete sersjanter. Eller Å den som hadde seg ei lita jente. Den grusomt vakre Slipsteinsvæilsen finnes på tre nettsteder, også tydelig "piratkopiert". Lomnæsvisa er gjengitt i en tekstanalyse.

Dette fortsetter gjennom hele katalogen. De aller fleste Prøysen-viser finner du ikke på internett. Noen få er tydeligvis lagt ut av privatpersoner uten tanke for at de forbryter seg mot åndsverkloven.

Nå kan man kjøpe Prøysen-visebøker som inneholder nesten alle visene. De er forholdsvis lett tilgjengelige i bokhandelen. Men tiden har gått. Folk forholder seg ikke slik til viser lenger. Når de mangler en tekst, går de på internett og finner den. Finner de den ikke, velger de en annen. De kjøper ikke boka.

Tretti år igjen

Førstkommende november er det 40 år siden Alf Prøysen døde. Men beskyttelsestiden for denne typen åndsverk er 70 år, så det er ennå tretti år til man kan spre tekstene hans fritt. Det kan være for sent for giganten fra Ringsaker, han kan ha gått i glemmeboken som et offer for copyright og den smålige forvaltningen av den.

Eiendom er tyveri

Pierre-Joseph Proudhon mente jorden var felleseiendom og at ingen kunne gjøre personlig krav på en spesiell del av den. Copyright fratar oss på den ene siden retten til fritt å nyte idéer og sanger, men skal på den andre siden stimulere til frembringelsen av flere slike. I visse tilfeller fungerer ikke dette. Alf Prøysen kan dessverre ikke skrive flere sanger. Vissheten om at etterkommerne skulle arve royalties, var neppe heller noen stor drivkraft da han kunne det. Og om Alf Prøysens sanger var fritt tilgjengelige, ville dette neppe skremme andre visediktere fra å lage sanger, snarere tvert imot.

Jeg er ikke mot copyrightregler, men her har noe gått helt galt. Å ta en nasjonalskatt som Alf Prøysens sanger og begrave den, er rett og slett hærverk. Det blir som om vi ble avkrevd penger for å synge nasjonalsangen eller måttet kjøpe "Pål sine høner" på bokhandelen.

(Men platene kan stadig kjøpes. Kirkelig Kulturveksted ga for noen år siden ut "Original Prøysen", med alle hans innspillinger for NRK. Det er fem ganger terningkast seks, uten denne i samlingen kan ingen si "null hull".).

Preliminärt utkast till evt. funderingar kring mitt framtida testamente

Har visor något värde? Nu när man är död?
Så länge jag sjöng dem, fick jag dagligt bröd.
Nu ger jag dom till alla och envar.
Och jag menar att: visor tillhör alleman.
Den som ej kan sjunga lyssnar på dem som kan.
Och ingen vet vem visan skrivit har.
Visst får du ärva visorna, jag lämnade dem ju kvar.

Cornelis Vreeswijk