Alternativkostens himmel

I den siste tiden, har vi begynt å kjenne at det rykker i alternativkost-foten fra åtti-tallet. Foreløpig har minnene fra nitti-åra holdt den i sjakk, men vi vet ikke hvor lenge det varer.

Vi hadde det skikkelig gøy med alternativkost på åtti-tallet.

Konseptet kom vi i kontakt med gjennom økonomistudiet i Bergen, og var aldeles ufattelig nyttig. Det var et uforliknelig verktøy, og gjorde det lett å drøfte lønnsomheten av en hvilken som helst handling. For oss ble den selveste trylleformelen som legitimerte nær sagt hvilken som helst utgift, så lenge alternativet var enda mer kostbart enn hva vi i øyeblikket hadde i tankene.

Elisabeth Realfsen er journalist i DinSideØkonomi Vis mer


På forhånd hadde vi fått innprentet at tid er penger. Vår tid kunne omsettes i inntekt - og noe så voldsomt, også. Av en liten ettermiddagsstund, kunne det fra nettopp våre brilliante hjerner komme forretningsideer som drev inntektene lukt opp i stratosfæren. Tenk bare på agenturet for Rubriks kube, eller ideen om reklamefinansiert TV. En fire timers økt for oss på en helt vanlig onsdag, hadde potensialet i seg til å generere hundre tusener, ja millioner blanke kroner rullende inn i vår, sant å si, nokså slunkne lommebok. Men slunkenheten var jo forbipasserende. Alle de lønnsomme timene vi hadde foran oss i livet, gjorde i praksis verdien av våre liv til veritable kronjuveler.

Tidens pris

Så man snevert på det, var verdien av vår timeinnsats om ettermiddagen begrenset til omtrent 70 kroner timen pluss overtidstillegg etter statens regulativ - husker jeg ikke feil, omtrent 30 prosent. Men selv med dette konservative anslaget, kunne vi begrunne de fleste drosjeturer hjem fra jobben: Resultatet skulle være å komme hjem til et visst tidspunkt - si klokken 19. Da viste det seg praktisk talt alltid lønnsomt med drosje hjem, fordi alternativet var å vente på trikken, humpe av gårde på den, gå hjem fra holdeplassen - en operasjon som lett tok en time. Resultatet: en time mindre arbeidsinnsats og 91 kroner i tapt arbeidsinntekt. Å bruke åtti kroner på turen hjem ga faktisk elleve kroner i positivt resultat i forhold til alternativet, og valget var tatt.

At det kanskje ikke var liv og død om å gjøre å være hjemme klokken 19, verken for oss eller andre, passet dårlig inn i resonnementet. Tid var tross alt penger, og alternativkosten var allestedsnærværende. På denne måten kunne vi også lønnsomhetsberegne drosje til jobben om morgenen. Timelønnen på 70 kroner tilsvarte praktisk talt en drosjetur. Tidsbruken på trikk-alternativet i morgentimene var endog større enn om kveldene, med rushtrafikken og det hele - jakta est alea - drosjeturen et faktum.

Det er vel ikke nødvendig å nevne, men resonnementet var også til svært god hjelp når man vurderte lønnsomheten av et restaurantbesøk i forhold til alternativet å reise hjem, kjøpe råvarer og lage mat selv - på en tirsdag, for eksempel.

Nytte og glede

Nyttebegrepet må vi innom nå, hvis vi skal oppsummere de glade åtti-åra. Det var jo slik at betalingsviljen for et gode er det beste måleinstrumentet i nyttevurderinger. Med andre ord: Kostet restaurantmiddagen 200 kroner, var dette beløpet selveste definisjonen på nytten av måltidet. Og innførte man nåverdiberegninger i tillegg, var det uomtvistelig slik, at et restaurantmåltid i dag, var mange ganger mer verdt her og nå, enn den samme fornøyelsen utsatt i noen år. Med en diskonteringsrente på 7 prosent per år, var verdien av restaurantmaten faktisk dobbelt så høy i dag som den ville være om ti år fra nå.

Bankene så etterhvert mer snevert på saken enn vi gjorde.
Fotomontasje: Anka Draganski/Tom Denham/Camilla Ursin. Foto: Anka Draganski, Tom Denham Vis mer


Og så feriereisene, da. De var jo som investeringer å regne. Inntektspotensialet i etterkant av en lang og avslappende og litt i overkant kostbar ferie, var jo skyhøy! Vi ville jo kunne arbeide doble arbeidsdager etter ferien, og mangedoble karriéremulighetene. Tok man nåverdien av inntektsstrømmene i 40 år som følge av ferien, var det egentlig en grov underinvestering vi var i ferd med å foreta.

Og sånn forløp dagene. At forbrukslånene hopet seg opp, var et forstyrrende element, men som bagateller å regne i livets "grand plan", som handlet om å innkassere her-og-nå gevinstene av lønnsomme handlinger av alle slag - de aller fleste både tidsbesparende og svært nyttige.

Sneversynte banker

Kreditorene var ikke alltid like vidsynte og langsiktige, og heftet seg ved bagateller som likvide midler. Etterhvert hemmet dette handlefriheten for vår del, og begrenset oss til å velge mindre lønnsomme alternativer - ta trikken, lage middag, vaske klær i stedet for å kjøpe nytt undertøy osv. osv., men da hadde vi jo allerede innkassert gevinstene i fem år, så lønnsomheten av våre valg var for vårt vedkommende vurdert og dokumentert en gang for alle.

Skåret i gleden var nå at vi nok hadde overvurdert hvor raskt verdien av vår tid ville stige i arbeidsgiveres øyne. Lønnsprogresjonen på minst 25 prosent årlig, som vi hadde forutsatt da vi kjøpte bolig, uteble. Dermed var vi prisgitt bankenes primitive regnestykker, med lusne pengestrømmer inn og ut av konto, i ubehagelig mange år på nitti-tallet

Vi betaler og betaler

Men vi kom helskinnet fra det den gangen: Ingen ødeleggende personlig konkurs ble begjært - ingen bitre tvangssalg av bolig - ingenting mer dramatisk skjedde, enn at vi kastet sjekkheftet, og internaliserte bankenes holdning: Inntektene må være minst like store som utgiftene. En stund innebar det vanskelige valg mellom tannkrem og oppvaskmiddel i butikken, men vi kan likevel oppsummere: Vi betalte oss gjennom nitti-tallet, og er fortsatt i live.

I den siste tiden, har vi imidlertid begynt å kjenne at det rykker i alternativkost-foten igjen, som hos en god sirkushest. Foreløpig har minnene fra nitti-tallet holdt den i sjakk, men vi vet ikke hvor lenge besinnelsen varer. I historisk perspektiv er vel menneskets hukommelse på gullfisk-nivå, og vår har aldri vært særlig god.

Denne uken passerte parkeringsutgiftene våre en ublu mengde kroner, fordi vår tid er alt for verdifull til at det lønner seg å sykle eller ta bussen. Eimen av sagmugg er tiltakende for en sirkushest fra 80-åra.