Alt for billig å være syk

KOMMENTAR: Rike og friske må vise at de verdsetter et besøk hos fastlegen litt mer enn to halvlitere. Dette gir ingen mening, hvis konsekvensen blir at frikortgrensen, de syke og fattiges redning, stadig økes.

Alt for billig å være syk

  1. Her er alle egenandelene


For de aller fleste i landet er helsetjenester billige, selv om de ikke er helt gratis. Er du ikke kronisk syk, er det vanskelig å få helsebudsjettet over 3000 kroner i løpet av et år.

Hva du må betale i egenandel for hver enkelt helsetjeneste finner du hvis du trykker her.

Elisabeth Realfsen er journalist i DinSide Vis mer


For de fleste: max 1.585 kroner

Hvor mye du betaler for "vanlige" helsetjenester, er begrenset til 1.585 kroner per år, og kalles på forvaltningsspråket "tak 1".

Tak 1 er grensen for egenbetaling til lege, psykolog, medisiner på blå resept og reiser i forbindelse med undersøkelse og behandling.

Når summen av hva du har betalt i egenandel til disse grunnleggende helsetjenestene har kommet over grensen på 1.585 kroner, får du utskrevet frikort av trygdeetaten, og betaler ikke mer det året. Ifølge Rikstrygdeverket blir det utskrevet over 1 million frikort hvert år.

I følge VG denne uken, er det dette taket som regjeringen Bondevik vil foreslå å øke når budsjettforslaget for neste år legges fram. Forslaget skal være nær identisk med fjorårets statsbudsjett. Da ville Regjeringen øke dette taket med en tusenlapp til 2.500 kroner.

Illustrasjon: Per Ervland Vis mer


Andre medisiner: Max 1.600 kroner

For medisiner på hvit resept og apotekvarer forbundet med behandling av sykdom finnes en egen grense for egenbetaling på 1.600 kroner per år. Ifølge Rikstrygdeverket er dette en ordning mange ikke kjenner til, også blant helsepersonell.

Har summen av apotekregninger kommet opp i 1.600 kroner et år, skal du bare betale en tiendedel av prisen på medisinene du kjøper resten av det året. Rikstrygdeverket opplyser at en forelder også kan slå sammen sine utgifter til medisiner på hvit resept med sine barns, og bare bli fratrukket ett grunnbeløp på 1.600 kroner (forutsatt at alle hver for seg har utgifter til medisin på 1.600 kroner i løpet av et år.)

I tillegg finnes et "tak 2", som er grensen for egenbetaling til fysioterapi, enkelte former for tannbehandling og opptrening, og ble innført i 2003 for å skjerme de kronisk syke. Grensen for frikort her er på 3.500 kroner.

Maks for "alle" 3.000 kroner

Alt for billig å være syk

  1. Her er alle egenandelene

Alt for billig å være syk

  1. Her er alle egenandelene


For en rik og frisk husholdning, kommer altså normale helseutgifter maksimalt opp i omtrent 3.000 kroner året. Når det ikke er flere enn en million frikort som skrives ut, er det en indikasjon på at de aller fleste har helseutgifter på langt under denne summen.

Det er ikke lett å få Helse- og omsorgsdepartementet i tale om målene for egenandelene i helsevesenet. Vi har derfor tydd til en utredning som ECON analyse gjorde i 2001, hvor de blant annet skriver at egenbetalinger kan:

- Bidra til samfunnsøkonomisk riktig nivå på tjenestene.
Ut fra økonomisk teori kan det argumenteres for at tjenester som er gratis vil gi et overforbruk, ved at brukerne ikke tar hensyn til kostnadene ved å framskaffe tjenestene. Når brukerne stilles overfor disse kostnadene, vil de tilpasse etterspørselen ut fra hvor stor nytte de har av den enkelte tjenesten i forhold til hva den koster, på samme måte som når man kjøper en annen vare eller tjeneste.

Prislisten over egenandeler, som du finner hvis du trykker her, viser at egenandelene som alle betaler, er ganske beskjedne. For eksempel koster et besøk til fastlegen på dagtid 125 kroner, det vil si litt over to halvlitere.

De fleste vil være enige i at dette ikke er i nærheten av å avspeile nytten selv en rik og frisk borger faktisk har av fastlegen.

For billige legebesøk?

"Det ser uansett ut til å være bred politisk enighet om å skjerme storforbrukerne av helsetjenester, mens de som benytter tjenestene relativt sjelden skal betale noe mer. Dette burde tilsi fortsatt skjerming av utsatte grupper med lav betalingsevne.",
konkluderte ECON i 2001, etter en grundig gjennomgang av politiske dokumenter om egenandeler i helsevesenet.

Hvis det fortsatt er enighet blant partiene om å skjerme grupper med dårlig råd, kan det finnes alternativer til å øke taket på egenandelene.

Hvis det er et felles mål å skjerme storbrukere, men å la det store flertallet med høy og økende betalingsevne vise at de verdsetter legebesøket mer enn to halvlitere, kan et alternativ være å la "taket" stå fast, men øke prisen for hvert legebesøk ganske mye fra dagens nivå, slik at flere rike og friske kommer opp til frikortgrensen, og de tunge brukerne når den raskere.

Det gir trolig liten mening å holde fast ved et system som aller mest tjener de rike og friske, og som ikke verdsetter det mer enn et cafebesøk.