TEST: Renault Grand Scenic

Ved å legge til en kvart meter på en vanlig Scenic dukket Grand Scenic opp med plass til tre seterader.


Samme trikset er brukt på storebror Espace, og det gir mye fornuft å gjøre det på denne måten. Renault har gjort jobben ordentlig ved å også øke akselavstanden. Ved at den høye fleksibilen får strekke litt på seg blir den mer elegant, mange vil nok hevde at Renault Grand Scenic er klassens peneste.

Gjort det før

Renault fant på mange måter opp denne typen biler, det vil si biler med yrkesbilenes effektive form og forsøksvis personbilenes komfort. Fleksibiler som Renault Scenic, og de større flerbruksbiler som Renault Espace, dekker et klart behov i markedet.

Plasseffektiviteten og den litt høyere sitteposisjonen passer godt for bymiljøer der store stasjonsvogner kan være en utfordring å håndtere, og barn trives med de store vindusflatene. Det praktiske med å kunne gjøre om hverdagsbilen til varebil ved å fjerne seter er det nok også mange som legger vekt på i kjøpsøyeblikket, men ikke alt for mange som benytter seg av i praksis.

Syv seter


Et sentralt salgargument i fleksiklassen har vært å kunne frakte inntil syv personer. Den korte Scenicen hadde ikke denne muligheten, men Grand Scenic tilbyr en tredje seterad for to personer. I forhold til mange av konkurrentene er plassen grei i disse setene, men den nye kjæresten til tenåringsdatteren hadde nok oppfattet det som et tvetydig signal å bli plassert på en av disse plassene.

Før vi går nærmere inn på plassforhold og komfort ser vi på motor og kjøreegenskaper.