TEST: Nye C-klasse - den rimeligste utgaven

Er lønnstakerutgaven av nye C-klasse stasjonsvogn et interessant alternativ til nye Audi A4 og BMW 3-serie? Vi gir deg svar i dagens test.

Sedanutgaven av nye Mercedes-Benz C-klasse ble lansert her i landet for snart et år siden, i april 2007. Stasjonsvognutgaven var imidlertid først på plass i januar i år - og er derfor fortsatt et svært sjeldent syn på norske veier. Fortjener den nye stasjonsvognen å bli et vanligere syn?

Tja, vi er nok blant dem som ikke helt har latt oss overbevise av den norske Mercedes-importørens aggressive markedsførings-kampanje. Når man er modig nok - eller dum nok - til å fremme påstander som "Alt annet virker gammeldags i forhold", bør man ha en særdeles god bil å banke i bordet med. Begrepene "Alt annet" må nemlig tolkes til å omfatte biler som Audi A4 og BMW 3-serie, biler vi overhodet ikke har opplevd som gammeldagse. Vi var derfor særdeles spente på hva slags revolusjonerende bil Mercedes-Benz hadde klart å utvikle denne gangen.

Opp som en løve ...

Vis mer
«Når man er modig nok - eller dum nok - til å fremme påstander som "Alt annet virker gammeldags i forhold", bør man ha en særdeles god bil å banke i bordet med.»
Vis mer
Vis mer
Vis mer
Vis mer
«Det er ikke mange biler som på like imponerende vis kamuflerer ujevnheter i veibanen - bortsett fra enda dyrere Mercedeser.»
Vis mer
Vis mer
Vis mer
Vis mer
«I normal-utførelse er det imidlertid et stykke igjen til 3-serie. Til det er både styring og hjuloppheng for mye rettet inn mot komfort. Og like godt balansert som sin konkurrent fra München, er C-klasse ikke.»
Vis mer
Vis mer
Vis mer
Vis mer


Etter å ha testet den nye stasjonsvognen må vi innrømme at løve versus skinnfell-ordtaket var blant dem som rant oss i hu. Vi skal riktignok ikke påstå at C-klasse statsjonsvogn minner om en møllspist skinnfell - for det gjør den ikke. Men noen voldsomt nyskapende bil er C-klasse heller ikke. Den som ønsker å være litt slem, kan for eksempel hevde at det som først og fremst skiller C-klasse fra konkurrentene er fotbrekket og en overlesset lyshendel. Vi er ikke spesielt store tilhengere av noen av delene, som forøvrig er gamle Mercedes-tradisjoner.

Imponerende komfort

Når det er sagt, skal det understrekes at C-klasse T (T er lik stasjonsvogn hos Mercedes-Benz) har flere sterke sider. For eksempel er bilen utrustet med et hjuloppheng og et førersete som sammen produserer en imponerende komfort. Det er ikke mange biler som på like imponerende vis kamuflerer ujevnheter i veibanen - bortsett fra enda dyrere Mercedeser.

Gjennomarbeidet

C-klasse fremstår også som en gjennomarbeidet og påkostet bil. Arsenalet av gummilister i døråpningene, de særdeles lekre instrumentene, den lekre lyskonsollen i taket og den stilfulle materialbruken i bagasjerommet etterlater et inntrykk av at det ikke ble tatt innersvinger da C-klasse ble utviklet.

Vi bet oss også merke i at Mercedes-Benz har tatt seg råd til en egen sentrallås-knapp for forsetepassasjeren og at dreiehjulene for luftdysene lyser i mørket. Begge sidespeil har dødvinkelsoner, baksetebelysningen kan betjenes fra førerplass, panseret åpnes av en gassdemper og parkeringsbremsvarsleren produserer særdeles tydelige akustiske og visuelle signaler.

God støyisolering

Mercedes har i motsetning til mange andre produsenter ikke nøyd seg med å gi bakluken ett enkelt innvendig lukkehåndtak - her finner kraftige håndtak for både venstre- og høyrehendte. I baklukens ytterhjørner finner vi forøvrig både rødt varsellys og hvitt komfortlys og i selve lasterommet finner vi to smarte, innfellbare handleposekroker.

Mens de aller fleste bilprodusenter nøyer seg med fire parkeringssensorer foran, kan C-klasse skilte med seks (ekstrautstyr). Og på typisk Mercedes-vis kjennetegnes bilen ved en uvanlig god svingradius og en fothvilerplate som duger nærmest uansett skostørrelse. Støyisoleringen av kupeen er meget god og automatgirskiftene svært myke. Og ifølge Mercedes selv, er også de ytre sitteplassene på andre rad utrustet med beltestrammere og kraftbegrensere.

C-klasse bærer altså preg av at mennesker med sans for detaljer har utviklet bilen og at revisorene ikke har vært altfor opptatt av kostnadene.

Ikke fullkommen

Noen perfekt bil er C-klasse stasjonsvogn imidlertid ikke. Vi fikk for eksempel ikke den gode følelsen av å befinne oss i en eksepsjonelt godt sammenskrudd og superstram bil, slik vi eksempelvis får i BMW 3-serie og Volvo V50. Fotbrekket burde selvsagt vært byttet ut med en elektromekanisk variant og midtarmlenet kan verken justeres i høyden eller lengderetningen. Knappene i dashbordkonsollen oppleves som harde og gir relativt dårlige tilbakemeldinger mens klimaanlegget mangler en automatisk resirkulasjons-funksjon.

Smal døråpning

Nedre del av bakdøråpningen er svært smal og kun Mercedes-barneseter kan plasseres i fremre passasjersete. Automatgirkassene i de fleste variantene (unntatt C 320 CDI/350/63 AMG) har kun fem trinn og en egen sjaltegate for "manuell" giring glimrer med sitt fravær.

Detaljer? Ja, kanskje. Men interessante detaljer når vi snakker om en bil som markedsføres så brautende. Heller ikke når det kommer til baksete- eller lasteromsplass fremstår C-klasse T som noen opplagt klasseleder, selv om lasterommet i teorien muligens rommer noen liter mer enn konkurrentenes lasterom.

Fra 425.000 kroner

Vi har altså denne gangen testet den absolutt rimeligste C-klasse T-varianten; C 200 CDI T. Denne koster 425.000 kroner og er utrustet med en gammel traver av en dieselmotor - en 2,1-liters 16-ventilert firer. Denne common rail-motoren har opp gjennom årene vært produsert i en rekke effektvarianter og finnes blant annet i en 170-hestersversjon i storebror C 220 CDI.

I 200 CDI yter den imidlertid ikke mer enn 136 hestekrefter. Med tanke på at vi her snakker om en 2,1-liter, er dette et relativt beskjedent effekt-uttak. Det som er mer interessant, er at Mercedes kun har valgt å hente ut 270 newtonmeter. Det blir 126 Nm per liter slagvolum, noe som er uvanlig lite i dieselsammenheng.

Optimistisk 0-100-tid

Likevel - 270 newtonmeter er langt mer enn de fleste bensinmotorer kan skilte med. Og til tross for at vårt testeksemplar var utrustet med automatgirkasse (32.000 kr), opplevde vi at motoren gjorde en helt grei jobb. Gjennom våre uhøytidelige øvelser klart vi riktignok aldri å komme ned i mot 10,6 sekunder til 100, noe Mercedes påstår at bilen skal klare. Men selv om vi aldri kom under 12,0 sekunder er bilen etter vårt syn rask nok til at den uten problemer duger som familiebil.

Mykt lydbilde

Til å være en såpass gammel konstruksjon, produserer motoren et relativt mykt og sivilisert lydbilde. Når den presses over 4.000 omdreininger reagerer den riktignok med å skape en ganske sur dieselknatring, men så er det også ganske lite å hente på å presse motoren så hardt. Vi noterte oss også at lite vibrasjoner trenger gjennom til seter, ratt og pedaler.

Raskt avspark

Mens de aller fleste premiumbiler - i likhet med stadig flere folkelige bilmodeller - i dag utrustes med sekstrinns automatgirkasser, må C 200 CDI klare seg med fem trinn. Fraværet av et sjette trinn er imidlertid ikke noe stort problem her til lands - turtallet legger seg på 1.950 omdreininger i 100 km/t. Dette er høyere enn normalt, men til å leve med. Den velprøvde girkassen produserer svært myke og komfortable girskift, men er ikke spesielt rask. Det tar også noe tid før girkassen får summet seg når føreren skifter mellom drive og revers. Det skal imidlertid understrekes at girkassen ikke har noen som helt problemer med å takle motorens dreiemoment. Resultatet er et raskt avspark ved full gass fra stillestående.

Høyt forbruk

Mercedes oppgir at C 200 CDI med automatgirkasse bruker 0,67 liter diesel ved blandet kjøring, noe som gir utslipp av 178 gram CO2 per kilometer. Dette er ikke spesielt imponerende tall for en bil som tross alt ikke veier mer enn 1.540 kilo. Med manuell girkasse synker forbruket til 0,60 liter per mil. Det betyr at automatgirkassen øker forbruket med drøye 10 prosent, noe som vitner om at den langt fra er blant de mest effektive automatkassene på markedet. Partikkefilter som standardutstyr gir imidlertid pluss i margen.

Lite understyring

Vi har omtalt den nye C-klassens kjøreegenskaper i en rekke test- og lanseringsartikler, men gjentar at tredje generasjon C-klasse kjører langt bedre enn sin forgjenger. Bilen oppleves som godt balansert og understyring hører til sjeldenhetene. Fordi vi denne gangen rattet en bil med moderat motor og automatgirkasse, fikk vi ikke satt chassiset på noen voldsomme prøver. Det faktum at antiskrensprogrammet (ESP) blander seg inn uansett hvor hardt føreren trykker på ESP-knappen, stikker også kjepper i hjulene for den som ønsker å bli skikkelig kjent med bilens iboende kjøreegenskaper.

Mulighet for økt sportslighet

Det som imidlertid er klart, er at den bakhjulsdrevne bilen åpenbart vil levere kjøreglede med sterkere motorer under panseret. Hvis man i tillegg tar seg råd til elektronisk styrte støtdempere (Advanced Agility, 10.000 kr) og/eller AMG-pakke (31.000 kr), som blant annet innebærer 15 millimeter lavere bakkeklaring, kan nok C-klasse til og med utfordre klasselederen på området - BMW 3-serie.

Mer komfort enn sport

I normal-utførelse er det imidlertid et stykke igjen til 3-serie. Til det er både styring og hjuloppheng for mye rettet inn mot komfort. Og like godt balansert som sin konkurrent fra München, er C-klasse ikke. Bremseredskapen har vi imidlertid ingenting å utsette på. Bremsene leverer et heftig bitt, samtidig som bilen oppfører seg stabilt og forutsigbart under alle bremsesituasjoner vi maktet å utsette den for.

C-klasse stasjonsvogn er altså klasseledende komfortabel, men ikke en bil som får "alt annet til å virke gammeldags". Er komforten nok til å utmanøvrere A4 og 3-serie? Les vår konklusjon her.