TEST: Mini Cooper S

En remdrevet kompressor og en ladeluftkjøler sørger for at 1,6-literen i Mini yter 163 hestekrefter.

Mini Cooper S. Vis mer
[Ugjyldig objekt (NAV)]

Mini One er med sin 90-hestekreftersversjon av 1,6-literen en av de morsomste småbilene å ratte rundt på svingete småveier. I Mini Cooper er effekten økt til 115 hestekrefter, og underholdningsverdien gjør et markert hopp. Mini Cooper S med 163 hestekrefter opptrer i en annen liga.

Voldsomt

Cooper S er i bunn og grunn akkurat samme bilen som One og Cooper. Har du en Cooper med sportsunderstell (1.837 kroner) har du samme veigrep tilgjengelig som i Cooper S. Du har imidlertid ikke 163 hestekrefter som konkurrerer med gravitasjonskreftene om å fjerne grepet til fordekkene. Gasspedalen må med andre ord brukes med omhu.

Vil ha

Cooper S er enda tydeligere spesiell enn sine mer moderat motoriserte søsken. En luftinntak på panseret og en spoiler der taket slutter, etterlater ingen tvil om at det er verstingen som er ute på trilletur. Det markerte utseendet utløste ”vil ha”-uttalelser fra enda flere enn da vi hadde One og Cooper på test. Særlig jentene faller for den store, lille retrobilen.

Effektjunkies og viderekommende

BMWs relansering av kultbilen Mini kunne blitt mye rart. Vi har latt oss imponere av svært morsomme kjøregenskaper, og et klart oppsiktsvekkende ytre. Det var ikke nødvendig for BMW å lage en 163-hestekrefters versjon for å få godkjent-stempelet fra oss. At de gjør det er vi selvsagt glade for, og alle som elsker effekt er nok også glade for at Mini nå gjør 0-100 km/t på 7,4 sekunder.

Endringen i kjøregenskaper som effektøkningen har medført, gjør Cooper S til en større utfordring når svingene kommer tett, mer om motor og kjøreegenskaper kan du lese her.