Nei, ikke gå i fella og tro at det er en liten SUV. OK, All4-verjonen har firehjulsdrift og bakkeklaringen er en centimeter høyere men dette er en urban kruser mer enn en "landsens mann"... Fra denne vinkelen synes det godt. Foto: Knut Moberg
Nei, ikke gå i fella og tro at det er en liten SUV. OK, All4-verjonen har firehjulsdrift og bakkeklaringen er en centimeter høyere men dette er en urban kruser mer enn en "landsens mann"... Fra denne vinkelen synes det godt. Foto: Knut MobergVis mer

TEST: Mini Cooper D Countryman All4

Rundt i rundt - sånn ser det ut i Mini Countryman. Men bilen har en god del mer ved seg.

Mini er ikke lenger navnet på en modell; det er et merke i sin egen rett. Den geniale plasskongen som sir Alec Issigonis designet, og som ble lansert i 1958, er ikke like genial lenger, men den har bevart sjarmen som bidro til å gjøre den så ettertraktet og den har holdt tritt med sin tid.

Mini Countryman presenteres som den fjerde modellen i rekken - og det skal komme fler. I tillegg til den klassiske kombien fulgte kabrioleten raskt etter, og så kom Clubman med sin snedige dørløsning. Og vi venter på produksjonsversjonene av Mini kupé, Paceman og Rocketman...

Fire dører

Med Countryman har Mini gått et skritt videre og tilbyr nå både mer plass, høyere bakkeklaring og firehjulsdrift. Med andre ord utvilsomt en bil som passer bedre til det norske markedet. På ett punkt må det sies at Mini-designen er genial, og svært elegant overført til den nye modellen - det at det dreier seg om en firedørsmodell hindrer den ikke i å bevare proporsjonene og formspråket generelt man forbinder med Mini. Det var faktisk først da vi ble gjort oppmerksomme på at bilen har bakdører at vi la merke til det.

Noe for seg selv

Foto: Knut Moberg Vis mer
Spesifikasjoner (Mini Cooper D Countryman All4)
  
Slagvolum:1.598 cc
Effekt:111,5 hk
Dreiemoment:270 Nm v/1.750 o/m
Aks. 0-100 km/t:10,9 sek
Toppfart:185 km/t
Forbruk - blandet:0,49 l/mil
CO2-utslipp:119 g/km
Egenvekt:1.310 kg
Lengde:410 cm
Bredde:179 cm
Høyde:156 cm
Akselavstand:259 cm
Bagasjerom:350 l


Det er faktisk noe bortimot en mini-SUV vi har med å gjøre her, og Nissan Juke og - til en viss grad - Skoda Yeti, er ikke så langt unna når det gjelder alternativer. På en måte er Toyota Urban Cruiser enda nærmere, men den er fremfor alt funksjonell. Mini Countryman er til syvende og sist noe for seg selv og kan ikke sies å være en helt direkte konkurrent til noen bil på markedet i dag; den eksisterer på egne premisser og håper å skape sin egen plass på markedet. BMW Norge - importøren - håper å få avsetning for 300 eksemplarer i år og ved utgangen av februar var 46 biler registrert. Pågangen tilsier at BMW ikke vil få problemer med å få avsetning for det estimerte antallet.

1.6 gjelder

Mini Countryman er tilgjengelig i Norge med et utvalg på tre bensin- og to dieselmotorer. På bensinsiden finner vi tre varianter av PSA-BMWs 1,6-liters motor: Mini One Countryman med 98 hester, Mini Cooper Countryman med 122 hester og toppversjonen Cooper S med 184 hestekrefter. Også dieselversjonene er utelukkende utstyrt med 1,6-litersmotor, men ikke den velkjente PSA-Fordmotoren som tidligere, men en egen BMW-maskin avledet av husets toliter - i en 90-hesters utgave i One D og med 112 hester i Cooper D.

Snasent utstyrt testbil

Det er sistnevnte versjon vi har tatt for oss i denne testen, Cooper D All4 Countryman er dens fulle navn og den koster fra 297.000 kroner. Testbilen var utstyrt med Chilipakke og en del ekstrautstyr utover det og hadde en prislapp på tilsammen den nette sum av 371.000 kroner. Da begynner det å bli mye penger for en bil som er trivelig, OK, men som fortsatt ikke er mye mer romslig en den jevne småbilen. La oss se nærmere på i hvilken grad bilen er verdt pengene.

Interiør med særpreg

Foto: Knut Moberg
Foto: Knut Moberg
Foto: Knut Moberg
Foto: Knut Moberg
Foto: Knut Moberg
Heisann! Mikke Mus? Foto: Knut Moberg
Foto: Knut Moberg
Foto: Knut Moberg
Foto: Knut Moberg
Foto: Knut Moberg



Her gikk det litt rundt for oss. Med alle rundingene er det best å ikke ha lett for å bli svimmel. Men, ta det med ro: Det er ikke negativt ment. Her er det et spørsmål om smak og behag. Dette er særperget og meget gjennomført Mini-design og etter litt tid venner man seg til det - hvis man ikke var Mini-eier fra før. De som synes alminnelig design er kjedelig vil trives her. I likhet med sin sannsynligvis nærmeste konkurrent, Nissan Juke, spiller Mini på det å være annerledes, med den forskjellen at annerledesheten her har dype røtter. Felles for dem begge er at design-urbanismen ikke utpreger seg verken i feminin eller maskulin retning.

Ergonomi - tja...

Heisann! Mikke Mus? Foto: Knut Moberg Vis mer


Utfordringen når man bevisst velger form foran funksjon er selvsagt å tilrettelegge på best mulig måte for at brukeren tross alt finner frem til betjeningselementene raskt og sikkert. I så måte må vi si at ergonomien i denne bilen kunne vært bedre og mer intuitiv. Vippebrytere plassert på uventede steder er kanskje stilig, men krever tilvenning.

Blandet inntrykk

Kvalitetsinntrykket er stort sett bra og materialer og sammenføyninger vitner om at dette er forseggjort. Nå skal det imidlertid presiseres at vi disponerte en testbil med høyt utstyrsnivå med blant annet såkalt Chrome Line interiør, midtarmlene foran, sportsseter foran,oppbevaringspakke med en snedig skinneinnretning mellom setene som muliggjør diverse ommøbleringer av midtkonsollen. En del hardplast må man avfinne seg med, men når helheten er såpass stilig ser vi gjennom fingrene med det.

Greit med plass

Plassforholdene er selvsagt bedre enn i en vanlig Mini. Totalt sett opplevde vi dem som hakket bedre enn i en vanlig småbil; ikke langt fra Nissan Juke; noe trangere følelse foran, men en anelse bedre i baksetet. Bak kan man velge mellom en toseters-løsning eller en vanlig treseters-rad. Denne gir overraskende variasjonsmuligheter; den kan deles i forholdet 40/20/40 og er meget praktisk da yttersetene individuelt kan flyttes frem eller tilbake hele 13 centimeter. Det er altså mulig å få riktig god plass der bak. Bagasjerommet med standard konfigurasjon er greit - på nivå med en vanlig kompaktbil. Altså: En bil man kan leve med i hverdagen og reise på week-end tur med. Men man når ikke opp på nivået til kompakt-SUVene.

Eksteriørbilder:

Foto: Knut Moberg
Foto: Knut Moberg
Foto: Knut Moberg
Foto: Knut Moberg
Nei, ikke gå i fella og tro at det er en liten SUV. OK, All4-verjonen har firehjulsdrift og bakkeklaringen er en centimeter høyere men dette er en urban kruser mer enn en "landsens mann"... Fra denne vinkelen synes det godt. Foto: Knut Moberg
Foto: Knut Moberg
Foto: Knut Moberg
Foto: Knut Moberg
Foto: Knut Moberg
Foto: Knut Moberg
Foto: Knut Moberg


Sprek ny diesel

Motoren er sprek så det holder i denne bilen. 1,6-literen har godt med kraftressurser i de lavere turtall og sparker godt fra opp til over 4.000 omdreininger. 112 hestekrefter og 270 newtonmeter holder i massevis for å flytte på bilens 1.310 kilo egenvekt (dette er tidenes tyngste Mini!) pluss fører, eventuelle passasjerer og den bagasjen man får plass til. Motoren fra BMW-universet er selvsagt kultivert med lite vibrasjoner og et behagelig lydnivå. Det er bra, for ellers er støynivået ombord tidvis merkbart om ikke direkte plagsomt og har mest med rullestøy og vindstøy å gjøre.

Komfort!

Bortsett fra det er dette noe så spesielt som en komfortabel Mini. Det at bilen er større og har fått noe lengre avstand ned til asfalten har gjort det mulig å bygge inn mer kjørekomfort. Stumpheten som er et kjennetegn ved standard Mini er her til en stor grad filtrert vekk. Betyr det at Mini har valgt å ofre de spenstige kjøreegenskapene som kjennetegner merket til fordel for komfortkrav fra en aldrende kundemasse?

Her kan vi heldigvis berolige leseren.

Kjøreglad allikevel

Selvsagt er denne bilen annerledes å kjøre enn "lille-Minien", men det skulle da også bare mangle. Men ser man objektivt på typen bil dette er blitt, kan vi slå fast at den BMW-eide produsenten helt klart har hatt kjøreglede høyt oppe på kravspesifikasjonen. Styringen er finfin og presis, understyringen holdes godt i sjakk og bilen oppfører seg livlig uten overdrivelse. Det hele samtidig som de økte marginene når det gjelder fjæring altså gjør det mulig å kombinere de gode kjøreegenskapene med en helt akseptabel grad av komfort. Med andre ord: Dette er en bedre allrounder enn den "vanlige" Minien (men mon tro om det ikke er denne som etter hvert vil bli den vanlige), og den eneste fordelen Mini Hatch (offisielt for "vanlig Mini") sitter igjen med, for de som prioriterer det, er en større grad av sportslighet. Joda, tross alt.

All4

For øvrig var testbilen utstyrt med All4 firehjulsdrift som er av typen som via en elektromagnetisk kobling kan overføre krefter bakover ved behov (bilen er forhjulsdrevet i utgangspunktet). Opp til 90% av momentet kan flyttes til bakhjulene om forholdene krever det. På vinterføret vi hadde ga dette forutsigbar og lekende lettvint fremdrift, godt hjulpet av Miniens iboende gode kjøreegenskaper. Man må imidlertid ikke bli overmodig; fysikkens lover gjelder for denne som for alle andre biler. Når det slipper, slipper det...

Fin bil, dyr bil

For å konkludere: For en bil som ikke kan sies å ha noen veldig direkte konkurrent og som selger for en stor del på sjarm og image, er det vanskelig å sette fingeren på noen avgjørende svakhet ved Mini Countryman i versjonen Cooper D All4. Når det er sagt kjenner vi igjen BMWs pris- og utstyrspolitikk og den er ikke akkurat demokratisk. Vi liker bilen og den har mange gode egenskaper samtidig som den utgjør en fargeklatt i bilmarkedet. Men den koster deretter og det er best å være oppmerksom på det.

Testresultat

Mini Cooper D Countryman All4

Velproporsjonert og gjennomført design, god å kjøre, en anvendelig Mini

Støynivå over det ønskelige, diskutabel ergonomi, relativt stiv pris godt utstyrt