Plass og komfort

Svært få personbiler tilbyr kombinasjonen god benplass for syv passasjerer, masse bagasjeplass og fleksible løsninger. Chrysler Grand Voyager er en av de få.


Grand Voyager har mange sterke sider, men det er i hovedsak tre ting som utmerker seg. For det første tilbyr Grand Voyager syv fullverdige sitteplasser. For det andre disponerer man raus bagasjeplass. Og for det tredje er innredningen blant de smarteste på markedet.

To seter på andre seterad

La oss først se litt nærmere på den såkalte Stow 'n Go-løsningen. Det mest spesielle med denne løsningen er nemlig at Chrysler, i motsetning til de fleste konkurrentene, har valgt å plassere to seter på andre seterad. Det geniale med dette oppsettet er at det sikrer enkel tilgang til tredje seterad - fordi man kan bevege seg mellom de to setene på den andre.

Bred nok

Hvorfor har ikke alle de andre flerbruksbil-produsentene også satset på denne løsningen, som sørger for at man slipper å vippe ned setene på andre seterad for å få adgang til den bakre? Jo, fordi bilene deres er for smale. Som nevnt i første kapittel er nemlig Voyager hele 200 centimeter bred, noe som betyr at den er mellom 15 og 20 centimeter bredere enn sine konkurrenter. Dermed har Chrysler fått plass til to store "kaptein-seter" på andre seterad, samtidig som plassen mellom dem er bred nok til at et menneske kan passere.

Enorm benplass

Passasjerene på andre seterad har det forøvrig svært godt. Begge setene har to nedfellbare armlener og seteryggene kan legges ned i "soveposisjon". I tillegg kan de to setene justeres 10 centimeter i lengderetningen. Selv i fremste posisjon nyter passasjerene godt av hele 77 centimeter benplass (fra seterygg til forseterygg), noe som er mer enn i de fleste store familiebiler. I bakre posisjon kan man altså boltre seg med hele 87 centimeter.

Også takhøyden er god, og holder til at selv 190 centimeter høye personer slipper å stange hodet i taket. Innfellbare koppholdere på siden av setene samt oppbevaringslommer og kleskroker i forseteryggene sørger for at passasjerene på andre seterad slipper å legge drikke, lesestoff og plastposer på gulvet.

Tre håndgrep


Ikke nok med det - under føttene skjuler det seg to enorme oppbevaringsrom, store nok til å romme bager og sekker. Disse oppbevaringsrommene er så store fordi de er laget for å ta unna setene på andre seterad, noe som forøvrig er svært enkelt. Tre håndgrep er alt som skal til for å felle ned et sete, noe som resulterer i et flatt lasteromsgulv.

God benplass også bakerst

Den bakre seteraden er laget for tre passasjerer. Den midtre passasjeren har nærmest ubegrenset benplass, mens de to ytre har det helt greit så lenge passasjerene foran ikke benytter muligheten til å justere sine seter i bakre stilling. Takhøyden er noe svakere, men holder til 185 centimeter høye personer, noe som er uvanlig bra for en tredje seterad. Også disse setene har justerbar seterygg, men fordi de ikke er separate, så nyter ikke passasjerene godt av nedfellbare armlener. På sidene finner vi hele tre koppholdere og to oppbevaringsrom. Det eneste vi har å utsette på de bakre setene er den uvanlig skrå sitteputen, som blant annet vanskeliggjør festing av barneseter.

De bakre setene er delt i forholdet 70/30, og kan i likhet med setene foran legges ned i gulvet. Også her slipper man unna med tre håndgrep per sete og ender opp med et flatt lasteromsgulv.

God plass til bagasje

Med så god plass til syv passasjerer, skulle man selvsagt tro at det ikke var plass igjen til bagasje. Men også her skiller den 509,6 centimeter lange bilen seg fra de fleste konkurrenter. Bak tredje seterad finner vi nemlig et stor lasterom som i vårt tilfelle tok unna tre store kofferter samt en rekke bager og sekker. Dermed er det altså mulig å laste denne bilen opp med syv passasjerer uten å måtte kompromisse med bagasje. Det er det svært, svært få personbiler som kan. Lasterommet er i tillegg brukervennlig, blant annet fordi bakluken åpner seg høyt og fordi selve åpningen er stor.

Gode forseter

Også i forsetene har man det godt. Føreren nyter godt av elektrisk setejustering og forsetepassasjeren kan om ønskelig innta soveposisjon. Setene er store, myke og komfortable og utrustet med nedfellbare midtarmlener. Mellom forsetene finner vi en kjempestor oppbevaringsboks, med en smart, integrert mobiltelefonholder. I dashbordkonsollen finner vi to koppholdere og i taket en brilleholder. Antall 12-volt-uttak er nærmest komisk, vi lokaliserte hele fire stykker bare i forsetene.

Kvalitetsfølelse lider


Kvalitetsfølelsen er imidlertid ikke spesielt høy. Dashbordplasten er riktignok polstret og instrumentene forsøksvis eksklusive, men helhetsinntrykket blir likevel preget av simple overflater, billige materialer, gammeldagse knapper og brytere, stygge overganger samt billige og uvante løsninger.

Rattet kan for eksempel ikke justeres i dybden, mange knapper mangler lysdioder, instrumentene skjemmes ved stopp-pinner og sminkespeilene mangler belysning. Radioen har bare ett FM-bånd og fem stasjonsvalg-knapper og man må låse opp drivstofflokket manuelt. Det litt triste rattet har en rekke knapper, men samtlige er forbeholdt fartsholderen. Radioen kan med andre ord ikke betjenes fra rattet, noe som gjør det ekstra irriterende at girspaken skjuler volum-knappen. Førerens vindu har ett-trykk-funksjon kun på nedover-veien, og passasjeren mangler denne fine funksjonen fullstendig. Vi brukte også tid på å venne oss til at nøkkelen må vris ett hakk frem igjen for å få den ut av tenningslåsen.

Det må understrekes at Grand Voyager-interiøret ikke er det verste vi har sett fra USA. Likevel er kvalitetsopplevelsen minst en divisjon under det vi er vant med fra europeiske og mange japanske biler.

Brukbart utstyrsnivå


Vi har allerede nevnt at ESP glimrer med sitt fravær. Bortsett fra dette er utstyrsnivået brukbart. Elektronisk klimaanlegg med to soner samt integrert radio med CD-spiller er på plass, i likhet med elektrisk justerbart førersete, rattbetjent fartsholder, elektronisk kompass, kjørecomputer, elektrisk innfellbare speil og elektrisk betjening av de bakre vippe-vinduene. For moro skyld kan nevnes at klokken faktisk har 24-timers urverk, noe som ikke er noen selvfølge i amerikanske og koreanske biler, og at radioen har en spalte for gode, gamle kassetter.

Mangler sidekollisjonsputer

Sikkerheten ivaretas blant annet av to frontkollisjonsputer, en knekollisjonspute på førerplass og hodekollisjonsputer som dekker hele bilens lengde. Sidekollisjonsputer, som er i ferd med å bli standard selv i kompaktklassen, er imidlertid mangelvare.

Hva må du ut med for en Chrysler Grand Voyager? Og hvilke alternativer finnes? Les mer om rivalene her.