Plass og komfort

En sølvfarvet dashbordkonsoll. Det var alt Ford klarte å finne på da de skulle oppgradere Maverick-interiøret. Dermed er alt like trist som før.


Det er ikke mange interiører vi har vært borti som ville hatt større nytte av en oppfriskning enn Maverick-interiøret. Likevel er altså alt ved det gamle. Det betyr at setevarmeknappen fortsatt befinner seg håpløst plassert nede på siden av forsetene. Tettematerialet mellom frontrute og dahsbord er synlig og plasten fortsatt like hard og billig. Knappene for speiljustering, frontlyktjustering og instrumentbelysning er umulige å finne i mørke - og også rattknappene mangler belysning. Brilleholderen i taket er like billig som før og solen skinner tvers gjennom den delen av frontruten som befinner seg mellom solskjermene, til tross for at det tilsynelatende er gjort et forsøk på å skravere området.

Håpløs seteryggjustering


Også denne gangen var det en lidelse å justere seteryggen, fordi fjæren som skal dytte seteryggen fremover er altfor svak. Rattet kan fortsatt kun justeres i høyden, de bakre sidevinduene åpnes bare halvveis og en akustisk håndbrekkvarsler glimrer med sitt fravær. Nøkkelløsningen er fortsatt like patetisk. Ford har ikke klart å integrere fjernkontrollenheten i nøkkelen, og denne er derfor plassert i en egne liten boks. I tillegg må bensinlokket låses opp med nøkkel. Men du kan ikke bruke tenningsnøkkelen. Nei, du må bruke en separat liten metallnøkkel.

Duggproblemer


Motorpanseret er blant de tyngste vi noen gang har vært borti og motorrommet bærer preg av at orden og design ikke akkurat sto høyt på dagsorden den gangen bilen ble utviklet. Den stive og gammeldagse stålantennen på venstre forskjerm formelig trygler om å bli bøyd eller knekt og kun førervinduet har ett-trykk-funksjon - på nedoverveien. Denne gangen oppdaget vi også to svakheter vi ikke merket sist gang, nemlig at skinnsetene etter noen timer ble klamme og at det stadig oppsto duggproblemer på innsiden av frontruten.

Svakt utstyrsnivå


Heller ikke utstyrsnivået er mye å skryte av, prisen tatt i betraktning. Riktignok gir skinnsetene et ferniss av eksklusivitet. Og i rettferdighetens navn må det nevnes at rattbetjent fartsholder, alarm, integrert radio og alufelger er på plass. Samtlige fire sidevinduer kan betjenes elektrisk, bakruteviskeren har to hastigheter, sminkespeil skjuler seg bak solkjermene og takskinner med tverrstenger følger med på kjøpet.

Mangler utetemperaturmåler


Likevel, når utstyr som ESP, elektronisk styring av klimaanlegget og kjørecomputer mangler, kan det aldri påstås at denne bilen er velutstyrt. Ja, til og med utetemperaturmåler, oppvarmede sidespeil og lyktespylere er mangelvare. Riktignok har bilen etter hvert omsider fått seks kollisjonsputer, men aktive hodestøtter mangler, i likhet med dødvinkelsone i sidespeilene.

Stoler ikke på egen løsning


Ford har utstyrt Maverick med et system som på grunnlag av vektsensorer skal koble ut passasjerkollisjonsputen når et barnesete er plassert i fremre passasjersete. Ford ser imidlertid ikke ut til å stole på sin egen løsning, i brosjyren understrekes det i hvert fall at man ikke må finne på å plassere et bakovervendt barnesete i fremre passasjersete.

God plass

Som nevnt i tidligere tester er Maverick en romslig bil, spesielt er plassen i baksetene svært god. Fordi bilen er hele 182,5 centimeter bred, er plassfølelsen god også i forsetene. Lasterommet er ikke voldsomt stort, men kan raskt forstørres ved å vippe frem sitteputer og seterygger. Innvendige lukkehåndtak er på plass og bakruten kan åpnes separat.

Likevel, bilens positive sider er verken mange eller tungtveiende nok til å oppveie alle svakhetene. Les vår dom over den ansiktsløftede Maverick her.