Motor og køreegenskaper

75 hestekrefter i en småbil, det pleide å holde i massevis. Slik er det ikke lenger. Småbiler hadde en tendens til å være litt ugne ved aktiv kjøring, med tendenser til manglende stabilitet. Slik er det heller ikke lenger- nødvendigvis.

Vis mer
Vis mer


Renault har kalt denne motoren 1,2 men skal man spikke litt fliser så er det nærmere en 1,1 (slagvolumet er 1.149 ccm). Den utvikler 75 hestekrefter ved 5.500 omdreininger og et relativt beskjedent dreiemoment på 105 newtonmeter som i tillegg ligger ganske høyt oppe i registeret, på 4.250 omdreininger.

Mangler pepp

Clio har som nevnt vokst en god del; den har også lagt betraktelig på seg, og de nær på 200 kiloene ekstra som motoren har å dra på merkes godt. For å holde god flyt i trafikken er det rett som det er nødvendig å gire ned da det drar heller dårlig på lave turtall og i mellomregisteret. Selve akselerasjonstiden fra 0 til 100, som er oppgitt til 13,4 sekunder, er forsåvidt grei nok på en slik bil, men vi skulle gjerne hatt litt mer disponibilitet fra motorens side ved "normal" kjøring.

Mangler et sjette gir

Renault har heldigvis gitt girkassen en utveksling som gjør det mulig å bruke de beskjedne ressursene optimalt. Første gir gir seg før 45 kilometer i timen, og annet gir trekker ikke til over 80. Da bråker motoren infernalsk oppe i rødsonen (mellom 6.000 og 6.500 omdreininger), og minner om at den ikke er spesielt begeistret for høye turtall. Den lavt drevne girkassen har fem trinn, og turtallet i norsk motorveihastighet ligger på høye 3.200 omdreininger. Selv om støydempningen i Clio er god så motorlyden i slike hastigheter ikke er plagsom, hadde et sjette gir vært velkomment. Girkassen sjalter forøvrig greit og presis, men - som vi har erfart med Renault tidligere - oppleves manøvrering av girspaken som litt "gummi-aktig".

Vis mer


Uvant styring

Allerede under lanseringen av nye Clio kommenterte vi den elektriske servostyringen som føles uvant og som vi mener andre produsenter har lykkes bedre med. Det er særlig rundt nullpunktet at den oppleves som upresis; som om en slags pendel-effekt ville dra den tilbake mot midten. I praksis under kjøring er dette på grensen til irriterende den første tiden - etter noen dager tenkte vi ikke over det lenger - men ikke skummelt på noen måte. Litt synd, for Clio har et understell som gjør den til en fornøyelse å føre gjennom tette og krappe svinger.

Gode kjøreegenskaper

Som nevnt er ikke Clio 1,2 noen kruttønne, langt derifra. Selv med den mest mulig aktive kjøringen var vi langt fra å sette kjøreegenskapene på noen alvorlig prøve. Det er tydeligvis blitt jobbet grundig med understellet, og hjulpet av dekk av typen Continental Premium 185/60 på 15-toms lettmetallfelger (ekstrautstyr), lå bilen som klistret til veien - vi tillater oss å bruke et litt forslitt uttrykk som her passer bra - og utviste balanse og forutsigbarhet som man inntil nylig måtte opp en klasse eller to for å finne. Den lette tendensen til understyring passer bilen godt og karrosseriets bevegelser ved slipp av gassen eller bremsing i sving er lette å kontrollere. Vi skulle allikevel gjerne ha sett at bilen var utstyrt med ESP som standard; elektronisk stabilitetskontroll kan være den reddende faktor i ekstreme situasjoner på vanskelig føre. Når det gjelder bremsene, så "biter" de meget kontant og bra og utviser god stabilitet ved nødbrems. Clio overbeviser altså på veien. Samtidig har ikke Renault gått på akkord med komforten. Den, samt plassforholdene ombord, kan du lese om her.