Motor og kjøreegenskaper

Importøren snakket om 78 hestekrefter mens jeg av ren høflighet undertrykte et søvnig gjesp. De to sylinderne i Monster 900 ristet imidlertid fort trøttheten av meg.

Bare lyden fra L-twin motoren til Monster er et kapittel for seg selv. Den starter med et smell, og dunker taktfast videre i rolig tomgang.

Lyd

Og for en lyd. Den buldret i vei som en nær slektning av selveste Harley Davidson. Ved å servere motoren litt mer gass nådde støynivået grensen for det lovlige. Eller kanskje over? Dette kan da ikke være standard lyddempning?

Nei, den gang ei. Importøren hadde rigget sykkelen opp med et par minimalistiske potter. For å imponere journalister eller irritere sarte trafikkanter? Hva vet jeg. Oppmerksomhet får du i hvert fall, men samtidig hørselskader etter noen timer på motorveien.

Bunndrag som kjennes

Motorsykkel bør gjerne være litt mer enn lyd. Og Monster har mer å by på. For inne i de to buldrende sylinderne dunker stemplene, hjulpet av elektronisk innsprøytning, frem så vel et frydefylt bunndrag som nyreløsende vibrasjoner. Sykkelen akselererer kontant opp til 90 km/t. Da viser turtelleren 9.000 o/min, og turtallssperren setter inn.

Gir til glede og til bry

Da er det bare å gire. Den sekstrinns girkassen fungerer godt. Girskifte går som en drøm, selv om turtallet er høyt. Sjettegiret har høy utveksling, noe som demper turtallet til nærmere 3.500 o/min ved 100 km/t. Med lavt turtall forsvinner også mye av støyen, og ikke minst vibrasjonene. Dermed lar sykkelen seg også bruke på motorveien. Selv om Monster 900 definitivt ikke er langturentusiastens førstevalg, trives den også i andre miljøer enn på den lokale rånestripa.

En av de tingene jeg setter stor pris på med en 900-kubikker er at jeg slipper å gire hver gang jeg skal øke farten med 10 km/t. Etter hvert som vi kjørte Monster inn på mer krevende veier avslørte motoren rett og slett svakhet. Et dreimoment på 73 Nm blir for knapt for de helt store kjøreegenskapene. Hvorfor Ducati ikke har tatt ut mer, både dreimoment og effekt, er en gåte.

Mot 200 km/t

”Hva skal man med en sykkel som er kapabel for 300 km/t i Norge”, var et av importørens salgsargumenter for Ducati Monster 900. ”Du mister bare førekortet allikevel.” Jo da, vi kjøper den. Men nå sitter ikke ”lappen” trygt som i banken med en Monster 900 heller. Selv om Monster ikke er en høyhastighetssykkel, dro den uten å mukke opp i 190 km/t på vårt lukkede området. Lovens lange arm reagerer på slike hastigheter også. Med speedometernålen hvilende rett under 200 mistrives imidlertid Monster: Styringen blir nervøs og du kjenner vindpresset godt både i lårene og brystet allerede fra 150 km/t. der du sitter på den nakne italieneren.

Svingte veier

Under kurvekjøring viste Monster 900 kjøreegenskaper som kan sammenlignes med det beste fra Japan. Den hang godt med i svingene og oppførte seg forutsigbart hele veien.

Gode bremser

Bremsene på Ducati Monster 900 er heller ikke et stykke dårlig teknologi. To 320 mm bremseskiver på forhjulet sørger for jevn og sikker nedbremsning. Ved rask nedbremsing merker du at dempingen er hard. En god egenskap ved hard kjøring, men gir sykkelen et stivt preg i lavere hastigheter og på ujevnt underlag.

Sjarmerende og lettkjørt sykkel

Dagene og kilometerne i selskap med den største Monster-modellen lærte meg å kjenne en motorsykkel, hvor sjarm og kjøreglede er mer fremtredende enn toppfart, effekt og strømlinjeformede kjøreegenskaper. Men sykkelen er ikke vanskelig å kjøre, heller tvert imot -- Monster 900 er like lettkjørt som den er vakker. Dermed egner den seg både for nybegynnere og de som er gått lei av japansk perfeksjonisme.