Motor og kjøreegenskaper

Søla skvetter. Firehjulsdriften jobber under de verst tenkelige forhold og vi utnytter hver eneste Nm av de 260 vi har til rådighet.

[Ugjyldig objekt (NAV)]

Vi er i en stridsvognløype et sted på østlandet. Foran oss ligger det en bakke som vi ville hatt problemer med å forsere til fots. Underlaget er sand og vi skal ned…

HDC

Land Rover har utstyrt Freelander med et system de kaller HDC (Hill Descent Control). Systemet virker ved å bremse individuelle hjul og utnytte motorbrems slik at hastigheten holder seg på krypefart uansett hvor bratt bakken er. Derfor kobler vi inn HDC, legger inn første gir og triller utfor. Vi rører ikke så mye som en pedal, farten øker – men så kobles bremsene på. Sakte, og helt udramatisk, når vi bunnen av bakken.

God i gjørma

Etter en hel formiddag blant gjørme, sand, trær og mose kan ikke vi si noe annet enn at vi er imponert over Land Rover Freelander sine egenskaper i uveisomt terreng. Opp bakker, gjennom gjørme, ned bakker og over kuler. Med ett hjul i luften og tre på bakken, tygger Freelanderen seg nærmest upåvirket gjennom påkjenningene den blir utsatt for. Den har, trass sitt enkle firehjulsdriftssystem med viskosekobling på mellomakselen, terrengegenskaper nesten som en fullblods terrengbil. Det som skiller er at Freelander ikke har lavgir, og dermed må gi opp dersom mulighetene for tilfart er begrensede eller at du setter deg fast. En annen ulempe er at hastigheten i humpete terreng kan bli litt vel høy til tider.

Sterk når det gjelder

Nå skal det nok også sies at suksessen i terrengløypa, som simulerer den verst tenkelige hyttevei, nok også må tilskrives motoren. For dieselmotoren, som stammer fra BMW, er sterk. Fra sine fire sylindere, med et totalt slagvolum på to liter, henter Land Rover ut 112 hester og et dreiemoment på formidable 260 Nm ved lave 1.750 omdreininger i minuttet. Ikke bare er motoren fleksibel, den er også med på å gjøre Freelander til en rask bil. Akselerasjon i fart er bra, og på landeveiskjøring er behovet for å gire ned dersom en motbakke skal forseres minimalt.

Gjerrig er motoren også, vi målte et forbruk på 0,83 liter per mil ved blandet kjøring. Det er noe mer enn de 0,76 literne per mil fabrikken oppgir, noe som kan skyldes at terrengkjøring er bakt inn regnestykket.

Dårlig girkasse

I Freelander TD4 skjer kraftoverføringen ved hjelp av en fem-trinns manuell girkasse. Vi ble skuffet over presisjonen. Girskiftene er hakkete og sjalteveiene lange. Dessuten hadde ikke girspaken noe markert stopp når giret var lagt inn.

Ikke best på landeveien

Trass i at både motor og drivverk gjør at Freelander trives på veier der de fleste biler må si seg slått av elementene, er det nok ikke til å legge skjul på at de fleste Freelanderne nok er å finne i byens jungel eller langs sirlig asfalterte veier. Med sitt høye tyngdepunkt og sine dekk som er mer høyprofil enn lavprofil sier det seg selv at Freelander neppe er bilen som du tar den lengste veien hjem med. Og det er lett å merke når svingene kommer tett. Da luter Freelander seg som en båt i høy sjø. Likevel er kjøreegenskapene forutsigbare. Her er det understyring som gjelder, men kraftig krengning får de fleste til å redusere farten lenge før grensene tangeres – trass i at styrefølelsen ikke er den beste.

Les om Freelander sine konkurrenter her.