Motor og kjøreegenskaper

140-hestersversjonen av Volvos 2,4-liter gjør en god jobb. Og den spiller godt på lag med en fin femtrinns automatgirkasse.


Som Volvo S40, er også V50 tilgjengelig med to effektversjoner av Volvos 2,4-liter. Den sterkeste versjonen kalles 2.4i og yter 170 hestekrefter, mens lillebror kun yter 140. Dette er et svært forsiktig effektuttak, med tanke på at mange motorprodusenter, for eksempel Honda og Toyota, i dag tar ut 150 hestekrefter fra firesylindrede 2,0-litere.

Sterk motor

Men som mange bilinteresserte etter hvert har fått med seg, så finnes det et annet motor-parameter som er minst like interessant som hestekreftene - newtonmeter (Nm). Og når vi fokuserer på Newtonmeter blir det plutselig klart at denne 2,4-literen har mer å by på enn de nevnte 2,0-literne. Volvo-motoren yter nemlig 220 Nm ved 4.000 o/min. Dette i motsetning til Hondas og Toyotas 150-hestere, som yter 192 Nm ved samme turtall.

Fint drag


Dette betyr i praksis at Volvo-motoren oppleves som både sprekere og sterkere enn det beskjedne antallet hestekrefter skulle tilsi. Motoren trekker godt allerede fra 2.000 omdreininger og leverer et jevnt økende drag helt opp mot 4.000 o/min. Der våkner motoren litt ekstra til liv og blir enda friskere opp til turtallssperren ved 6.750 o/min. Ved høye turtall produserer rekkefemmeren et særpreget lydbilde, som oppleves som langt mer eksklusivt det som skapes av en ordinær rekkefirer.

Motoren er altså sterk, noe som blant annet resulterer i at man uten problem kan starte bilen i andre gir fra stillestående. Styrken gjør seg også utslag i at motoren ikke lar seg påvirke like mye av oppoverbakker som en toliter.

10,7 sekunder


Med manuell girkasse klarer V50 2.4 øvelsen 0 til 100 på 10,0 sekunder, med automatkasse trenger den 0,7 sekunder mer. Dette er greie tall, men betyr at den er en god del tregere enn 2.4i, som altså kan skilte med 170 hestekrefter. V50 2.4i klarer 0 til 100 på 8,3 sekunder med manuell girkasse og 9,0 sekunder med automat.

Liten forskjell i dreiemoment

Disse tallene sier imidlertid ikke noe særlig om styrke. Og hvis vi igjen kikker nærmere på dreiemomentet, viser det seg at 170-hesteren leverer 230 Nm, bare 10 Nm mer enn 140-hesteren. Ikke nok med det. Mens 140-hesteren leverer maksimalt dreiemoment ved 4.000 o/min, må 170-hesteren opp i 4.400 o/min før de 230 newtonmeterne er på plass.

I praksis betyr dette at 140-hesteren er omtrent like sterk som 170-hesteren, og at det kun er i de øverste delene av registeret at man får noen glede av de ekstra hestene. Med tanke på at 170-hesteren koster rundt 30.000 kroner mer enn 140-hesteren, er det derfor ingen selvfølge at man velger denne.

Nytelse å betjene


Vårt testeksemplar var altså utrustet med en femtrinns girkasse. Denne automatgirkassen imponerer på flere enn ett område. For det første er girspaken usedvanlig behagelig å betjene, noe som ikke bare skyldes selve spakens utforming, men også den særdeles presise sjaltegaten. Motstanden ved trinnskifte er perfekt og det er en nytelse å trekke spaken fra park til drive. I tillegg har girkassen et manuelt sjaltespor, som kan benyttes ved å skyve spaken til høyre. Også i dette sporet er girskift en nytelse, fordi motstanden er så perfekt og fordi bevegelsen er så presis.

Ekte manuell funksjon

Prikken over i'en er det faktum at girkassen faktisk kan gires manuelt, i ordets rette forstand. I motsetning til de fleste andre produsenter, som programmerer girkassene til å gire opp når motoren nærmer seg turtallsperren og ned når man gjennomfører kickdown, overlater Volvo til føreren selv å bestemme når det skal gires i manuell modus. Det betyr at V50 med automatkasse kan kjøres helt manuelt, uten at elektronikken blander seg inn og forpurrer ditt kjøremønster.

Kunne vært mer kickdownvillig


Også i automatmodus gjør girkassen en god jobb. Girskiftene er komfortable, samtidig som de er relativt kvikke. Kassen kunne imidlertid vært noe mer kickdownvillig. Nedgiring fra tredje til andregir tillates kun opp til 3.000 o/min. Hastigheten er da 75 km/t og man treffer andregiret ved rundt 5.000 o/min.

Hvis man trekker andregiret forbi rødmerkingen ved 6.500 o/min og helt opp mot turtallsperren ved 6.750 o/min, klarer bilen 105 km/t i andregir, noe som betyr at differansen er 30 km/t. Dette er noe mer enn det vi er vant til.

Girskift kunne vært raskere

Når vi først er inne på flisespikking, nevner vi også at tredjegiret ideelt sett burde vært litt lavere drevet. Dermed ville man ha truffet tredjegiret litt høyere i turtallsregisteret etter å ha dratt ut andregiret. Ideelt sett burde girkassen også reagert noe raskere ved manuell oppgiring. Denne operasjonen tar litt lengre tid enn det de aller beste automatkassene kan skilte med, noe som betyr at man må legge inn girskiftet i god tid før man treffer turtallssperren.

Flott girkasse

Når det er sagt, må det understrekes at automatkassen samlet sett er blant de bedre i klassen. Det må også nevnes at femtegiret er så høyt drevet at turtellernålen legger seg på behagelige 2.100 o/min i 100 kilometer i timen.

Fine kjøreegenskaper


Kjøreegenskapene omtalte vi sist gang vi testet V50. Vi gjentar imidlertid at V50 oppleves som forbilledlig trygg og stabil, også i høye hastigheter. Oppsettet er stramt og sportslig og bilen krenger svært lite, selv ved aktiv svingkjøring. Hjulopphenget takler de aller fleste underlag på en forbilledlig måte, men sliter litt over de aller skarpeste ujevnhetene. Bremsene produserte også denne gangen et svært godt bitt og V50 oppfører seg svært stabilt ved nødbremsing, også i sving.

Også plass og komfort fikk behørig omtale sist gang vi testet V50. Full test av V50 2.0D finner du her.

Denne gangen hopper vi derfor rett over på konklusjon og konkurrenter.