Motor og kjøreegenskaper

Rodius er en stor og tung bil, og trenger krefter for å drives fremover i akseptabelt tempo. Den ruver også høyt i terrenget. Motor og girkasse har en god del Mercedes i seg og det har også bilens plattform, som er basert på luksus-sedanen Chairman - utviklet med basis i forrige generasjon Mercedes E-klasse. Med firehjulstrekk standard burde understellet greie oppgaven å holde en stor MPV på veien.


Biler av denne type og størrelse får gjerne tilnavnet "balje". Det skal bringe tankene hen på det å navigere en tung, gammel båt, duvende og vuggende, ute på det åpne hav. Vanligvis er det ikke lenger så ille - og heldigvis ei heller i SsangYong Rodius. Og det til tross for at kraftkilden byr på tilstrekkelig skyv.

Mercedes-Benz-gener

SsangYong har en lisensavtale med Mercedes-Benz og har videreutviklet deres 2,7-liters turbodieselenhet til bruk både i Rexton og Rodius. Disse bilene er således motorisert av tredje generasjon Xdi-motor, med common rail og direkte innsprøyning. Den yter 165 hestekrefter og tar ut et dreiemoment på 342 newtonmeter fra 1.800 til 3.250 omdreininger. Det ser greit ut på papiret, og er det også i virkeligheten. Rodius oppleves aldri som undermotorisert, og trekker villig vekk i det relativt smale utnyttbare registeret. Den er også i det store og hele stillegående selv om lastebilknatring gjør seg gjeldende på tomgang og med kald motor. Kreftene utnyttes bra gjennom en femtrinns automatkasse med manuell giringsfunksjon, hentet direkte fra Mercedes' delelager. Den sjalter bra og har akseptabelt med forsinkelse. Totalt sett føles bilen faktisk kvikkere enn den oppgitte akselerasjonstiden på 13,5 sekunder fra 0 til 100 skulle tilsi - tall vi mottok tidligere i år indikerte forøvrig 12,5 sekunder med automatkasse. Man kan uansett uten stress begi seg ut på forbikjøringer når det behøves - dreiemomentet er på topp gjennom hele mellomregisteret, og det merkes.

Firehjulsdrift

Rodius er i utgangspunktet bakhjulsdrevet, men er utstyrt med et såkalt TOD-system (I Tyskland unngår de antakelig det akronymet), som står for Torque on demand - dreiemoment der det er ønsket. Det betyr at 4x4-systemet ved behov automatisk overfører inntil halvparten av trekk-kraften til forhjulene. Rodius er faktisk utstyrt med krabbegir, men ikke bli overivrig og kjør ut i for ulendt terreng: Bakkeklaringen ligger mellom den på en SUV og den på en vanlig personbil. Vi prøvde systemet på svært ødelagte skogsveier med hull og dumper, og det fungerte meget tilfredsstillende - bilen kommer seg frem. I tillegg er bilen svært manøvrerbar og har en svingdiameter på under 12 meter, hvilket er veldig bra for kategorien. Med denne bilen burde de fleste hytter være tilgjengelige mesteparten av året.


Kompetent chassis - men ikke provoser

Man kan ane E-klasse-anene i bilens grunnoppbygning. Hjulopphenget er basert på dobbel wishbone foran og multilink-oppheng bak. Bilen krenger naturlig nok en del, og pumper også ved akselerasjon/nedbremsing, men ikke slik at det er til sjenanse ved normal kjøring. Bilen har en akselavstand på over 3 meter og er meget retningsstabil og god å kjøre på ordinær vei. Derimot: Er man ivrig bak rattet og man må foreta plutselige unnamanøvre vil ganske kraftige lastvekselreaksjoner kreve kjapp reaksjon ved rattet for å rette opp overstyringen som da inntreffer. Da er det antakelig nyttig at drakraften på akslene endrer seg automatisk via TOD-systemet, men ESP ville gjort det tryggere. Da er det også en svakhet at styringen ikke er mer presis og at den har høy utveksling, hvilket medfører vel mye manipulasjon. Konklusjonen må bli: Ikke kjør rally med Rodius...

Dette er generelt en bil hvor komfort og praktiske aspekter må spille en større rolle en det rent dynamiske.

Plass og komfort kan du lese om her