Motor og kjøreegenskaper

Amerikanerne har nøyd seg med et beskjedent effektuttak fra den store dieselfireren, uten at dette fremstår som noe problem. Kjøreegenskapene preges av et typisk, amerikansk komfortoppsett.


Grand Voyager 2.8 CRD er som navnet tilsier utrustet med en 2,8-liters motor. Med et såpass stort slagvolum er det naturlig å anta at motoren har fem eller seks stempler, men den gang ei. Her har vi nemlig å gjøre med en stor rekkefirer.

Også effektuttaket er beskjedent, det voksne slagvolumet tatt i betraktning. 150 hestekrefter er ikke mer enn det for eksempel Opel henter ut fra sin 1,9-liter. Den lave toppeffekten har først og fremst sammenheng med manglende turtallsvillighet. Dieselstempler er tunge konstruksjoner, ikke minst når hver sylinder rommer 0,7 liter. Dermed har ikke Chrysler tatt sjansen på å tillate noen utskeielser når det kommer til turtall. Toppeffekten er hentet ut ved 3.800 omdreininger og automatgirkassen legger inn girskiftet allerede ved 4.000 o/min.

Takler forbikjøringer


Det betyr ikke at motoren er svak. Riktignok er ikke 360 Nm voldsomt, slagvolumet tatt i betraktning. Likevel er det ganske heftig, ikke minst når de er på plass allerede ved 1.800 omdreininger. Vi opplevde i hvert fall aldri Grand Voyager 2.8 CRD som treg, sine 1.980 kilo til tross. Gassresponsen er fullt ut godkjent og bilen evner å gjennomføre relativt hurtige forbikjøringer, også med seks passasjerer og en haug med bagasje ombord.

Godkjent akselerasjon

Av en eller annen grunn måtte vi lete svært lenge før vi klarte å ta rede på bilens akselerasjonstider. Verken den norske, svenske eller tyske importøren oppgir denne på sine nettsider. På den britiske importørens sider fant vi omsider et tall - 12,0 sekunder. Dette tallet er nok noe optimistisk, vi klarte i hvert fall aldri å komme under 14,3 sekunder. Vi mener imidlertid 14,3 sekunder er godkjent for en så stor og tung bil.

0,85 liter per mil

Også forbruket er godkjent. 0,85 liter per mil ved blandet forbruk er ikke så verst for et såpass stort og tungt kjøretøy. Takket være en 76-liters dieseltank får bilen en teoretisk rekkevidde på nærmere 90 mil. I løpet av den uken vi disponerte bilen målte kjørecomputeren et forbruk på ganske nøyaktig 1,00 liter. Det må da hensyntas at bilen var tungt lastet i store deler av perioden.

Stille kupé


I sammenheng med ansiktsløftingen sommeren 2004, fikk Grand Voyager bedre støyisolering. Kupeen fremstår nå som godt skjermet mot støy, også i tunneler. Noe dekkrumlig er det, men passasjerene skjermes effektivt mot både vind- og motorstøy.

Det betyr ikke at motoren er spesielt stillegående. Den som befinner seg utenfor bilen hører nemlig godt at det er en dieselmotor som dunker og går under det korte panseret. Det må også nevnes at motoren produserer en del vibrasjoner, hvorav noen trenger gjennom til ratt og sittepute.

Rattmontert girspak

Velger man Grand Voyager er automatgir standardutstyr, uansett om man velger bensin- eller dieselmotor. Girkassen betjenes via en rattmontert spak, noe som krever lite tilvenning. Det kan imidlertid nevnes at spaken, når denne befinner seg i drive, effektivt hindrer sikten til radioens volumknapp.

Kun fire trinn


Mange automatgirkasser spiller i dag på både fem og seks trinn, ja Mercedes-Benz har til og med utviklet en syvtrinns automatgirkasse. Chrysler nøyer seg med fire trinn, noe som fremstår som litt gammeldags. De to første girene er relativt lavt drevet, og gir seg allerede ved henholdsvis 35 og 70 kilometer i timen. Tredjegiret varer og rekker imidlertid helt til 130 kilometer i timen, mens fjerdegiret skal klare 182 km/t, som er den oppgitte toppfarten.

Aktiv momentomformer

Disse tallene viser at tredjegiret har et uvanlig stort hastighetsområde å ta seg av. Dette problemet er blant annet løst ved å ta i bruk en svært aktiv momentomformer. Momentomformeren er faktisk så aktiv at gasspådrag ikke alltid resulterer i økt turtall. Når vi befant oss oppoverbakker i 80 km/t i tredjegir, opplevde vi til stadighet at turtallet faktisk sank ved gasspådrag - fra drøye 3.000 til rundt 2.750 omdreininger. Først når vi nådde 100 km/t var turtallet kommet opp i 3.000 o/min igjen.

Den aktive momentomformeren oppleves vanligvis som et positivt hjelpemiddel, som medvirker til et mykt kjøremønster. Ved forbikjøringer kan imidlertid overnevnte fenomen i en tilvenningsperiode fremkalle visse stressreaksjoner.

Lavt turtall i 100


Den relativt trege, men komfortable girkassen, kan på en måte betjenes "manuelt", i den forstand at føreren kan velge mellom Drive, 3 og Low. Ved å velge de to sistnevnte trinnene låses girkassen oppad i henholdsvis tredje- og andregir. Med girspaken trygt plassert i Drive, vil man imidlertid oppleve at turtellernålen legger seg på komfortable 2.200 omdrininger i 100 kilometer i timen.

Komfortabel på amerikansk vis

Chrysler Grand Voyager er en typisk amerikansk konstruksjon, noe som skinner spesielt tydelig gjennom når det kommer til kjøreegenskaper. Ved normal kjøring på alminnelige veier fremstår bilen som svært komfortabel, der den duver avgårde.

Denne komforten skyldes imidlertid en mykt hjuloppheng, noe man raskt oppdager når bilen utsettes for større utfordringer. Hjulopphengets evne til å forsere hull og smådumper er nemlig ikke spesielt imponerende, noe som går på bekostning av komforten. Hvis man i tillegg rører bremsepedalen i sammenheng med passering av hull i asfalten, blir resultatet ofte at fordemperne bunner. Man bør også ta det rolig over fartsdumpene, den relativt høye bakkeklaringen til tross.

Voldsom krenging


Heller ikke aktiv svingkjøring er noe for Grand Voyager. Blant annet skinner karosseriets manglende vridningsstivhet raskt i gjennom. Dette, kombinert med manglende svingvillighet og voldsom krenging, legger en effektiv demper på kjøregleden.

Den kanskje mest alvorlige innvendingen mot Grand Voyager er imidlertid fraværet av elektronisk stabilitetsprogram (ESP). En så typisk familiebil med såpass svake kjøreegenskaper burde absolutt hatt et slikt sikkerhetsnett.

Trygge egenskaper

Når det er sagt må det understrekes at bilen oppfører seg pent så lenge føreren ikke tøyer grensene. På tørr asfalt fikk vi følelsen av at hjulene begynte å pipe allerede før vi innledet svingen, noe som gir tydelige signaler om at føreren skal ta det rolig. Den forhjulsdrevne bilen er i tillegg en typisk og utpreget understyrer, både med og uten gasspådrag. Fordi bilen understyrer så tidlig, varsles føreren i god tid før situasjonen blir farlig.

Burde hatt ESP

Overstyring er i utgangspunktet ikke noe problem, i hvert fall ikke på sommerføre. På tørr asfalt er det nærmest umulig å fremprovosere bakhjulsskrens. På snøsubstituttet grus fant vi ut at bilen kommer med hekken når traksjonen blir svak, men at dette skjer på en rolig og forutsigbar måte. Det samme gjelder når man brått går av gassen i sving. Lastvekselreaksjonen er der, men oppleves ikke som dramatisk.

Likevel, på skikkelig glatt vinterføre ville denne bilen åpenbart hatt stor nytte av ESP.

Kraftkrevende bremsepedal


Bremsene gjør en god jobb, selv om vi syntes vi måtte bruke mer kraft enn ønskelig for å oppnå full bremsekraft. Den elektroniske bremsekraftfordeleren (EBD) fungerer godt og bilen opptrer stabilt ved nødbrems både på rette strekninger og i sving. Vi nevner imidlertid at bilen er utrustet med fotbrekk og at akustisk fotbrekkvarsler glimrer med sitt fravær.

Komfortabel også i byen

Chrysler Grand Voyager får altså problemer over hull, smådumper og fartsdempere. På godt underlag er imidlertid bilen et komfortabelt bekjentskap, også i bytrafikk. Den høye sitteposisjonen og de store vindusflatene gir svært god oversikt over trafikkbildet og automatkassen sørger for at føreren slipper å tenke på giring. God sikt ut bakruten gjør bilen relativt grei å rygge, de 509,6 centimeterne til tross. Hvis vi skulle ha kjøpt oss en Grand Voyager, ville vi imidlertid ha unnet oss parkeringssensorer.

Men hvordan fungerer Stow 'n Go-systemet? Hvor mye får man plass til i en Grand Voyager? Og hva slags utstyr får man med på kjøpet? Vi gir deg svarene i neste kapittel.