Motor og kjøreegenskaper

Bilens chassis er etterhvert velkjent i sin generelle form og gir gode kjøreopplevelser i både Ford- og Mazda-modeller. Motoren er sjenerøst dimensjonert i denne ganske kompakte stasjonsvognen.

Vis mer


Som nevnt snakker vi altså om en motor med et slagvolum på (nøyaktig) 2,4 liter. I dagens verden er dette i meste laget for en turbodiesel selv om også Fiat-gruppen disponerer en 2,4-liter. Den yter imidlertid hele 200 hester i Alfa 159. Volvos femsylindrede 2,4-liter produserer på sin side 180 hestekrefter i S40 og V50. Dreiemomentet er 350 newtonmeter fra 1.750 til 3.250 omdreininger.

Utfordrer forstillingen

Ved fullt pådrag fra stillestående merkes at det rives og slites i forakselen og så snart føret ikke er helt snustørt glipper det. At dette er kraftige saker får man ihvertfall klar beskjed om fra start. Når man er vel oppe i fart oppleves imidlertid veigrepet som godt og bilen som lettkjørt. V50 er en forutsigbar understyrer og med denne motoren blir det litt ekstra vekt på forakselen.

Femtrinns automat

Vis mer


Motoren er koblet til en femtrinns automatkasse som ikke er det ypperste i teknologi men som fungerer veldig bra med presis sjalting og tilstrekkelig motstand. Den har mulighet for å sjalte manuelt, noe vi ikke opplevde noe spesielt behov for, men som kan være nyttig for å oppnå motorbrems eller holde på et lavere gir i motbakker. I automatmodus foregår girskiftene mykt nok selv om man merker svake rykk ved igangkjøring i lavere gir. Når det gjelder akselerasjonen er den svært kraftig så snart bilen er kommet i bevegelse og 8,5 sekunder fra 0 til 100, som er det offisielle tallet, skjuler en enda sterkere akselerasjonsopplevelse i virkeligheten; særlig mellomakselerasjonene er kraftfulle og forbikjøringer er intet problem.

Dreiemoment noe under par

Skyvet fra motoren er utmerket gjennom størsteparten av registeret, og motoren oppleves som sterk og utholdende. Man kunne imidlertid ha forventet enda litt heftigere drag på det sterkeste, men det har nok litt med det å gjøre at vi blir bortskjemte, og det er nok i massevis, bevares! Imidlertid er det blitt utviklet mindre motorer som produserer mer dreiemoment enn de 350 newtonmeterne; Peugeot/Citroën har for eksempel en ny 2,2-liter som trekker med 370 newtonmeter fra 1.500 omdreininger; Toyotas 2,2 D-4D disker opp med hele 400. Når det er sagt er dette et teknologisk valg fra Volvos side for denne bilen; motoren finnes nemlig i en versjon som har et maksimalt dreiemoment på 400 newtonmeter. Uansett: Dette er motor så det rekker i lange baner for den ganske kompakte Volvo V50.

Trygg og presis

Vis mer


V50 D5 har krefter nok til at man kan bli fristet til å utfordre fysikkens lover i ny og ne. Tendensene til understyring maner i første omgang den overivrige føreren til mer måtehold, og i mer dramatiske situasjoner trår antiskrens-systemet, DSTC, til for å rette opp situasjonen. DSTC kan ikke kobles helt ut, men antispinnfunksjonen kan oppheves om nødvendig for fremkommelighetens skyld. Styringen opplevdes som presis og bilen var en fornøyelse å ratte aktivt på svingete vei. Det relativt stive oppsettet lar en viss stumphet slippe gjennom over korte ujevnheter; heldigvis parerer i stor grad de ypperlige setene for dette så komforten i stor grad blir ivaretatt.

Et lite minus på tampen er at D5-motoren høres i litt for høy grad på tomgang og i lav hastighet samtidig som vi opplevde vibrasjoner både gjennom ratt og pedaler.

Totalt sett er imidlertid både motor og kjøreopplevelse på et meget godt nivå. Bilen gir forøvrig et godt kvalitetsinntrykk og er velutstyrt i sin Summum-utførelse. (Vi henviser til tidligere test av V50- toppversjonen). Spørsmålet er da hvor interessant kjøp V50 D5 er i forhold til aktuelle alternativer.

Vår konklusjon kan du lese her.