Motor og kjøreegenskaper

Copen overrasket positivt på veien med lekne kjøreegenskaper og tilstrekkelig med motor. Men noe mangler…

Vi skal innrømme at forventningene ikke var av den aller største sorten før testen begynte, men det tok ikke lange tiden før vi merket at Daihatsuen taklet langt mer enn cruising i lave hastigheter. Men førsteinntrykket er faktisk litt komisk. Copen er nemlig så liten at til og med småvokste sjåfører vil føle at de sitter oppå bilen. Den tynne girspaken sitter ganske langt nede, og rattet kan ikke stilles høyere enn at mange vil få problemer med å se hele instrumentpanelet.

Liten på motorvei

Men, man venner seg til det meste, og etter noen mil bak det litt store (i alle fall i forhold til bilen) sportsrattet fra Momo, glemmer man slike vansker og konsentrer seg heller om kjøringen. For vårt vedkommende var den første motorveietappen litt mer spennende enn vanlig. Ved siden av busser, lastebiler og trailere føler man seg nemlig usedvanlig liten, men også dette er en vanesak. I de fleste tilfeller vil man sette pris på den beskjedne størrelsen, ikke minst under bykjøring.

850 kilo

Vis mer
Slik ser hekken ut etter litt inspirert kjøring på støvete grusveier Vis mer


Liten er også motoren på 1,3 liter og 87 hestekrefter. Dreiemomentet er heller ikke egnet til å imponere med sine 120 newtonmeter. Disse tallene oppleves imidlertid langt mer positive i virkeligheten enn på papiret. Hemmeligheten ligger i den lave egenvekten. Copen veier nemlig bare 850 kilo og det gir et ganske brukbart vekt-effekt-forhold. 0-100 går på 9,5 sekunder og toppfarten ligger på 180 kilometer i timen.

God respons

Planter du gasspedalen i bunn, imponerer motoren med god respons og fint drag som bygger seg lineært oppover helt fra snaut 1.500 omdreininger. Selv om de 87 hestekreftene opptrer først ved 6.000 o/min, oppleves motoren som ganske trå over 5.000, og det føles naturlig å legge inn girskiftet her.

Bra girkasse

Men det er slettes ingen ulempe, for å skifte gir er noe man gjerne gjør. Den manuelle femtrinnskassen imponerer nemlig med skikkelig stramme og presise sjaltebevegelser. Så får det heller være at den korte spaken kan flyttes en del sideveis når det står i ett gir. Utvekslingen er overraskende høy, og 3.000 omdreininger i 100 kilometer i timen er ikke mer enn man må forvente i en såpass liten bil. Da er det et større problem at motoren støyer en del fra og med denne hastigheten.

Best på småveier

Nei, det er på svingete småveier Copen trives klart best. Og helst de av god kvalitet. Humper og hull takles nemlig ikke spesielt imponerende, men til Daihatsuens forsvar skal det innvendes at det er begrenset hvor god komfort en åpen bil med 222 centimeters akselavstand kan gi.

Morsom, men krevende balanse

Vis mer


Men på de fleste svingete veier fungerer Copen fint. Og det er først og fremst balansen i bilen som imponerer. Med den korte akselavstanden kunne man frykte at Daihatsu ville velge et veldig understyrt oppsett. Det er ikke tilfellet. Faktisk er det lett å fremprovosere myke og kontrollerte hekkslipp ved å gå av gassen i inngangen til svingen. Og grepet er godt, ikke minst de små hjulene tatt i betrakting. 165/50-15 gir begrenset kontaktflate mot veien, men med den lave vekten trenger Copen heller ikke mer.

Styreresponsen er ganske kjapp og den lille kupé-kabrioleten stikker villig inn i svingene. Men Daihatsuen har fortsatt litt å gå på når det kommer til både styrefølelse og –presisjon.

Ikke ESP

Størrelsesforskjell: Mercedes-Benz ML mot Daihatsu Copen Vis mer


Den morsomme balansen kommer enda tydeligere til uttrykk på løst underlag hvor hekken er svært livlig. Artig for entusiastene, men med den korte akselavstanden, skal det ikke altfor mye til før man snurrer helt rundt. Siden Copen ikke kan leveres med ESP, og heller ikke antispinn, vil nok mange oppleve toseteren som skummel på vinterføre. I 2007 er det ganske enkelt for svakt at dette livreddende sikkerhetsutstyret ikke kan tilbys, og Copen er definitivt en bil som kunne hatt behov for det.

Uproblematiske bremser

Bremsene fungerer imidlertid fint, selv om bakhjulene må klare seg kun med tromler. Likevel merket vi ingen tendenser til fading selv etter ganske mange harde innbremsinger. Lav egenvekt betaler seg også her. På tross av et litt upresist pedalsett, er det ikke noe problem å dosere bremsene korrekt.

Etter ros for kjøreglede og ris for ganske alvorlige sikkerhetsbrister, går vi over til plass og komfort. Finnes det i det hele tatt?