En super sportsbil trenger ikke se ut som ei vrengt gjedde. Det kan faktisk ha en vakker form, som samtidig er funksjonell.  Foto: Stein Inge Stølen
En super sportsbil trenger ikke se ut som ei vrengt gjedde. Det kan faktisk ha en vakker form, som samtidig er funksjonell. Foto: Stein Inge StølenVis mer

Mesterverket: Ferrari F12

Ferrari har svart på tiltalen fra Lamborghini og deres Aventador. Svaret heter F12 Berlinetta, og er fullstappet med Formel 1 teknologi.

Bare for å sette ting i perspektiv med en gang. Ferrari F12 Berlinetta er laget for å kunne kjøres behagelig og vanlig hvis man vil. Bilen har frontmontert V12 og bakhjulstrekk, og den ser ikke spesielt superbil-aktig ut heller. Den ser mer ut som en slags Aston Martin gentlemansekspress.

Da spør jeg: Husker du McLaren F1? Det var 90-tallets suverene superbil, som sto i Guinness Rekordbok i evigheter. En bil man knapt trodde noen kunne overgå i ytelser. Vel, Ferrari F12 gjør 0-100 km/t på 3,1 sekunder. Raskere enn McLaren F1. Ferrari F12 gjør null til 200 km/t på 8,5 sekunder. Det er raskere enn McLaren F1.

Da forstår du kanskje hvilke vanvittige ytelser som skjuler seg under de elegante, men tross alt ganske diskret linjene til denne type bil å være.

LES OGSÅ: Bare ikke kjør en Porsche først

For alle typer kjøring

For å oppleve en Ferrari på ordentlig vis bør man ta turen til Maranello, Ferraris hjemby, og en by som er fullstendig gjennomsyret av bilmerkets tilstedeværelse. Her vaier flaggene fra husvinduene, og her kryr det av turister som valser rundt i de ulike utstyrsbutikkene for å kjøpe mest mulig Ferrari-effekter, eller de har tatt seg en tur innom Ferrari-World.

Se flere bilder av F12:

En super sportsbil trenger ikke se ut som ei vrengt gjedde. Det kan faktisk ha en vakker form, som samtidig er funksjonell. Foto: Stein Inge Stølen
Ferrari har tatt i bruk kanaler på panseret for å skape ekstra marktrykk. Foto: Stein Inge Stølen


Denne populariteten, denne usportsligheten blant Tifosiene, og alt det usmakelige mølet som man får kjøpt med Ferrari-logo på, gjør det vanskelig å like merket. Men allikevel kjenner jeg en kribling i kroppen idet vi ankommer Maranello. Stedet er magisk, og stemningen setter seg i kroppen.

Etter en lengre teknisk presentasjon får jeg de etterlengtede nøklene i hånda. Så er det bare å vente på grønt lys ved bommen i inngangspartiet til fabrikken, før man kan kjøre ut i den trafikkerte hovedgaten som går rett forbi fabrikken.

Ferraris 6,2-liters V12 har 740 hestekrefter, som hentes ut ved 8.250 omdreininger. Maksimum dreiemoment er 690 Nm, og hele 80 prosent av dette er tilgjengelig ved 2500 omdreininger. Så er det bare å nyte et vanvittig skyv helt opp til rødstreken på 8700 omdreininger.

Praktisk sak

12 sylindre i V-form, vakkert innpakket og omkranset av karbondetaljer. Foto: Stein Inge Stølen Vis mer


For mange er det kanskje litt overraskende at en så vanvittig potent motor er montert foran i bilen, og ikke som en midtmotor-bil. Men Ferraris ingeniører så aldri vitsen med det. En midtmotor-bil vil riktig nok få et perfekt tyngdepunkt og bedre traksjon, men for Ferraris kundegruppe vil det være katastrofalt med tanke på praktisk bruk, brukervennlighet og oversikt framover, bakover og til siden.

Kort fortalt måtte F12 Berlinetta beholde GT-preget som Ferrari gjenopplivet med 550 Maranello, etter 70-tallets Berlinetta Boxer og 80-tallets Testarossa, begge de to sistnevnte med midtmotor.

550 og 575 Maranello ble en stor suksess, og ble etterfulgt av 599 GTB. En bil som var rå for sin tid, men som nå blir stilt fullstendig i skyggen av sin etterfølger - F12 Berlinetta.

I forhold til 599 GTB er motoren senket lavere ned i chassiset, det samme gjelder dashbord og seter. Bensintanken er mindre, og en F1 dobbelkløtsj-kasse er også på plass, noe som gjør bakenden langt mer kompakt enn tidligere.

Det betyr at mer masse er innenfor den kortere akselavstanden, som igjen gir bedre veigrep. F12 er hele 70 kilo lettere enn 599, og har et 25 millimeter lavere tyngdepunkt. Den er også 4,7 centimeter kortere, 6,3 centimeter lavere og to centimeter smalere enn 599.

Alt dette er med på å gi en bil som er morsommere å kjøre, lettere å plassere og som gir langt raskere rundetider enn det forgjengeren klarte. Her hjelper det godt på med 76 prosent bedre marktrykk.

LES OGSÅ: Den viktigste Mercedesen på lenge

Se bilen innvendig:


Automat som gjelder

Men ikke tro at det blir så mye marktrykk at du aldri klarer å kjenne hva som skjer, før bakenden forsvinner opp i en italiensk hekk oppi lia. For Ferrari vet hvordan man skal signalisere videre til sjåføren hva understellet gjør. I noen krappe svinger i andre gir jeg på, og kjenner hvordan bakenden begynner å rører på seg, og slippe taket.

Helt uten dramatikk, men på en morsom måte. Girkassen er superrask, men det går egentlig kjappere å sette den i raceprogram og la den gire selv framfor å bruke hendlene bak rattet.

I vanlig automatmodus er responstiden litt treg, men til gjengjeld er det fint for cruising. Denne bilen er nemlig i stand til alle typer kjøring. Rolig cruising langs rivieraen, sprintkjøring langs motorveien og effektiv kurvekjøring i racemodus.

Aerodynamisk kanal

Ferrari lærer via Formel 1, og er det én ting som er viktig i motorsportens kongeklasse, så er det aerodynamikk. Her kommer den såkalte Aero Bridge inn i bildet. På hver side av panseret er det en aerodynamisk kanal. Disse passerer gjennom en ”bro” i området mellom den fremre hjulbuen og bunnen av A-stolpen, og retter så luftstrømmen inn i scoop på hver flanke hvor den blander seg med strømmen fra hjulhusene for å redusere luftmotstanden.

Dette er vel første gangen noen har klart å bruke panseret for å øke marktrykket, og viser hvor viktig Ferraris erfaring med formel 1 er for å lage den ultimate sportsbil.

Den bakre diffusoren og en nærmest helt flat underside er også elementer som er på plass via lærdom i motorsportens ypperste divisjon.

Men det stopper ikke der. Egentlig kunne man skrevet en hel bok om formel 1-innflytelsen, men for enkelhets skyld legger jeg til E-diff (elektronisk differensial som er integrert med girkassen), Traction Control, Stability Control, bremsesystemer (karbonkjeramiske skiver med aktiv bremsekjøling), fjærer, dempere (med elektronisk kontrollerte magnetiske felt som forandrer viskositeten til væsken inni demperne), hjul, felger og ratt (Manettino-systemet lar deg velge mellom ulike innstillinger som for eksempel racemodus og CT-off).

Ferrari har tatt i bruk kanaler på panseret for å skape ekstra marktrykk. Foto: Stein Inge Stølen Vis mer


Valgets kval

En Ferrari F12 Berlinetta er et stykke superavansert sportsbil. Verken Aston Martin, Lamborghini eller Porsche har biler som er i nærheten av så sofistikert, racingutviklet teknologi som det Ferrari har. Men noe sier meg at de vet det godt selv, og at de derfor satser på andre områder.

Den mest opplagte konkurrenten til F12 er Lamborghinis Aventador. Etter å ha kjørt Lamborghinien en hel dag, kan jeg konstatere at Ferrarien er langt mer lettkjørt, og innbyr til mer inspirert kjøring.

Man føler seg rett og slett tryggere og mer veltilpass i Ferrarien. Ytelsesmessig er de omtrent helt like, også i akselerasjonen fra null til 100 og null til 200. Kun 0,2 sekunder skiller fra 0-100, i favør Aventador, men de 0,2 sekundene føles som 2,0 sekunder - rett og slett fordi Ferrarien på mange måter er for bra.

Girskiftene fra den superavanserte F1 dobbelkløtsj-kassen er så effektive som det kan bli, men det går på bekostning av den teatralske verdien. For i Aventador er hvert girskifte hinsides brutalt, og man blir røsket bakover i setet.

Ingen ting å utsette

Herunder ligger Ferrariens problem. Den er objektivt sett en tilnærmet perfekt kjøremaskin. Man kan ta den til grensen og litt til, uten at det føles skummelt. Fartsressursene er overveldende. Ingeniørarbeidet bak er fremragende. Selv materialkvaliteten og den generelle komforten er glimrende. Det er derfor ingenting vesentlig å utsette på bilen.

Men jeg vet at hadde jeg fått valget mellom F12 eller Aventador, hadde jeg tatt den langt mer karikerte og outrerte Lamboen. Av samme grunn som jeg heller ser en konsert med Rammstein enn en hvilken som helst jazzkonsert. Objektivt sett er jazzgutta mye bedre musikere, men jeg vil ha show og teater med pyro og trøkk.

Derfor velger jeg heller Lamborghinien enn Ferrarien. Comprende?

Men når det er sagt har jeg hatt en aldeles herlig dag bak rattet på Ferrarien. Det er en fabelaktig kjøremaskin, og jeg har smilt mye mens jeg har trommet opp og ned alskens svingete veier.

En bedre kjøremaskin er det vanskelig å forestille seg, og hvis du prissetter ingeniørkunst hentet fra den magiske verden som kalles Formel 1, er det ingenting som kommer i nærheten.

Det aller beste har imidlertid ingenting med motorsport å gjøre, men er et godt eksempel på hvor bra Ferrari er blitt kvalitetsmessig. Sju års gratis service er nemlig inkludert i prisen, og dekker all vanlig vedlikehold. Når man vet prisen på en Ferrari-service utgjør dette en god slump penger, samtidig som du kan sette bilen din bort til faglig kvalifisert personell.

Testresultat

Ferrari F12

Enda et mesterstykke fra Maranello.

Kun personlige preferanser.


Ferrari F12 Berlinetta
  
Motor:V12, 6,2-liter
Effekt @ o/min:740 hk @ 8.250
Dreiemoment @ o/min:690 Nm @ 6.000
0-100 km/t:3,1 sek.
Toppfart:340 km/t
Forbruk:1,5 l/mil
CO2-utslipp:350 g/km
LxBxH (cm):462 x 194 x 127
Vekt:1.630 kg
Bagasjerom:320 liter