Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne SkillebækVis mer

Med surstoff og bil i Andes

Biff, vin, tango, og en gammel riksvei. Velkommen til Argentina.

Argentina blir av mange sett på som et historieløst land. Et land hvor fortiden er preget av innvandringer i stort monn, og som i dag er sammensatt av mange forskjellige europeiske kulturer. Kanskje var det lysten på argentum, som er det det latinske navnet for sølv, som fristet de første tilreisende?

Investorenes paradis

En gang i tiden var Argentina et av verdens rikeste land, men fra tidlig på 1900-tallet har det kun gått en vei. Nå har også baksmellen kommet, en formidabel inflasjon. I praksis regnes det en inflasjon på opp mot 20 % i året, og Argentina har blitt utenlandske investorers paradis. Vårt besøk i Argentina handler likevel ikke om penger eller sølv.

Vi er her for å kjøre deler av verdens mest spektakulære riksvei.

En annen spesiell 4x4-ferie - Korsika

En lang reise

Fra Frankfurt må du være klar for 15 timer i flysetet, men det er som en kjapp kaffestopp å regne i forhold til den manndomsprøven det er å kjøre den gamle riksveien som går hele Argentina på langs. Vår destinasjon er Routa 40, eller Ruta Nacional 40, som er det hele navnet på spansk. Routa 40 tråkler seg blant annet gjennom Salta, porten til Andesfjellene.

Skarpe steiner gjorde den siste biten til en nervepirrende opplevelse. Vi ønsket ikke stå på 5000 meter og skifte hjul. Foto: Fred Magne Skillebæk
Fantastiske fjellformasjoner i gamle vulkanområder. Dette er minner for livet. Foto: Fred Magne Skillebæk
Litt håndarbeid, og du kommer alltids frem. Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Rette fjell på begge sider av veien gjør turen ekstra spennende. Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Abra El Acay er det høyeste punktet i Andes hvor det er mulig å ferdes med vanlig bil. Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
En av gutta ble offer for de barske fjellveiene, men alle kom fra det uten skader. Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Det er vanskelig ikke å komme i stemning når omgivelsene er som dette. Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Etter å ha nådd 5000 meter valgte vi å kjøre litt til. Det ble en slitsom affære. Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk

Den tråkler seg også opp og ned gjennom Patagonia og Andesfjellene, i all mulig slags landskap. Valg av bil er avgjørende. Flere steder er det ren offroad, og for anledningen ratter vi en fullutstyrt Land Rover Discovery. Vi har nemlig skumle planer underveis. Dette skal bli en reise for livet.

Se bildene fra kjøreturen:

Alternativet kan være Mendoza og Routa No 7

Hvilken argentiner?

Tre navn troner på listen over de mest kjente argentinere. Av disse er det kun en som lever, fotballkunstneren Diego Armando Maradonna. Han ble født åtte år etter at landets mest kjente kvinne døde. Maria Eva Duarte de Peron var presidentens kone, men ble bare 33 år gammel. De fleste kjenner henne best som Evita. Hun er kun slått av en mann som av mange beskrives som en helgen, en frigjører, og en revolusjonær. Ernesto Guevara de la Serna ble skutt og drept i Bolivia 9. oktober 1967. I dag omtales han ofte bare som Che, som er en argentinsk form for å innhente oppmerksom på, på samme måte som ”hei, du!”. Andre mener klengenavnet Che kommer fra det spanske Cheche, som betyr intelligent, leder og direktør. Til tross for at han levde mesteparten av sitt liv utenfor Argentinas grenser ble Che kåret til landets viktigste person gjennom tidene.

Skål

Flyet vårt er i ferd med å nå Cafayate, en liten landsby i den nordvestlige provinsen Salta. Vi befinner oss ikke langt fra grensen til Chile, og er booket inn på et sted med navn El Esteco. Det viser seg å være et kombinert hotell og vinslott, og vi er selvfølgelig selvskrevne gjester når den daglige vinsmakingen før middagen finner sted. Min kollega og jeg står og diskuterer frukter og dufter, og konkluderer med at en rød Don David er favoritten. Herren som har fortalt oss alt vi ikke trenger å vite om vin kommer luntende bort mot oss. Han hever glasset, åpner munnen, og ut renner det ei glose jeg aldri kommer til å glemme. – Skål, det er alltid trivelig med nordmenn te gards. På klingende norsk!

Et stopp på Bodega Colomé er heller ikke å forakte.

Norske aner

Med norske aner lages det vin på Argentinas tak. Andres Høg snakker flytende norsk, hans foreldres morsmål. Foto: Fred Magne Skillebæk Vis mer


Andres forteller at foreldrene flyttet til Argentina i 1951, og han selv ble født i 1955. Foreldrene var fast bestemt på at Andres skulle lære norsk, og slik ble det. Siden har han besøkt Norge flere ganger, og han praktiserer norskkunnskapene med å skrive julebrev. 180 i antallet. Disse leser han så for seg selv for selvjustisen sin del.
Andres er glad for å ha oss som gjester, og ønsker oss alt vel. Han nærmest insisterer på en tur i hotellets Spa. Her finnes et av verdens få kurbad bestående av vin, og hvem vil vel ikke bade i vin?

Kanskje Afrika med bil frister mer?

En tønne vin, for helsa sin del

Vel antrukket i badekåpe rusler jeg inn i badet hvorpå jeg forteller damen at jeg ønsker et vinbad. – Red or white, sir? Jeg er kjapp på labben, og forsøker meg på en spøk. Jeg spør hva slags rødvin de har. –Today we have a Cabernet Sauvignon, sir. Jeg tar på meg badekåpa igjen, snur på helen, og går. Den slaskete kroppen min skal ikke få ødelegge ei hel tønne med Cabernet Sauvignon. Et kvarter senere ligger jeg i senga, angrende selvfølgelig.

Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk
Med norske aner lages det vin på Argentinas tak. Andres Høg snakker flytende norsk, hans foreldres morsmål. Foto: Fred Magne Skillebæk
Foto: Fred Magne Skillebæk

Se bilder fra Bodega El Esteco:

En dag til besvær

Argentina er verdens åttende største land i flateinnhold, og den slanke formen forteller at det blir langt fra nord til sør. Routa 40 måler 5200 km fra ende til annen, men vi skal bare kjøre deler av den. De som har kjørt hele forteller at man trenger en måned på hele ruten. Ved intens kjøring kan man klare det på 25 dager. Vi forstår etter hvert hvorfor. Time etter time åler vi oss frem. Vi krysser fjellpass, og elver. Vi befinner oss etter hvert på 3000 meter, og lufta er merkbart tynnere. Veldig merkbart, men bilene går. Noen steder klatrer vi i steinrøyser. Heldigvis er bilene bestykket med alt annet enn standard dekk. En lang dags ferd går mot natt. Vi bestemmer oss for å stoppe og finne en seng i San Antonio de los Cobres, den siste landsbyen på svært lang tid. Høydemåleren sier 3.800 meter, og den gjør seg bemerket.

Fantasifjellene

En ny dag står for døren. Første delmål er Paso Abra El Acay. Med sine 4.895 moh er dette det høyeste fjellpasset i Sør-Amerika hvor er mulig å ta seg frem med bil. Men ruten vi har lagt opp går slettes ikke enkleste vei opp. Vi tar en fjellrute som ikke er merket av på kartet. Dette skulle vise seg å gi utfordringer, selv om vi er godt utstyrt med både vinsj, laddere, og nok av reservehjul. I timesvis holder vi på. Fjellandskapet forsøker å stikke kjepper i hjulene for planene våre, og flere steder må vi rydde vår egen vei. Høyden gjør ikke arbeidet mindre anstrengende. Jeg spør meg selv om det i hele tatt er verdt det, men svaret får spørsmålet til å prelle av. Selvfølgelig er det verdt det! Alternativet ville jo være å reist som en vanlig turist. Aldri i livet.

Det er vanskelig ikke å komme i stemning når omgivelsene er som dette. Foto: Fred Magne Skillebæk Vis mer


I regnbuens farger

Bratte stup truer hele tiden med å spise oss levende. Enkelte steder teller vi meter i timen, ikke kilometer. Stå på, El kamerado, klengenavnet jeg har gitt sidemannen min. Vi har bare 1000 høydemeter igjen. Det høres litt penere ut enn 8 timer. Fargespillet i landskapet minner meg om Landmannalaugir på Island. Grønt, rødt, gult og svart. Alt i en herlig blanding. Sammenligningen med Island er ikke så fjern, for lenger ned passerte vi tvillingvulkanene Gemelos. De hadde sitt utspring julaftenen i 1930, samtidig som et kraftig jordskjelv rev ned mesteparten av byen La Poma

Bil med pustebesvær

Riktig valg av dekk har spart oss for punkteringer, men om så hadde skjedd, så vet jeg ikke hvor lang tid det ville tatt å bytte hjul. Her oppe går alt i slow-motion, til og med bilene. Før turboen slår inn higer bilen etter luft. Når man kommer opp i turtall går alt fint. Den trives best med pustehjelp fra turboen. Etter ytterligere flere timer med klatring og kjemping nærmer vi oss delmålet. Paso Abra El Acay. På passets høyeste punkt står skiltet som vitner om hvor høyt vi er, dekortert av tidligere turister, men like fullt med et budskap som ikke er til å ta feil av. Vi har nådd 4.895 meter over havet.

Ikke høyt nok

Etter å ha nådd 5000 meter valgte vi å kjøre litt til. Det ble en slitsom affære. Foto: Fred Magne Skillebæk Vis mer


Suget etter å komme seg de siste 105 høydemeterne for å bryte 5000 meter er urokkelig. Ikke alle føler seg vel, og vi enes om hvem som skal bli igjen. Å kjøre bil i dette terrenget er ikke bare å sitte rolig og vri på rattet. Det er en fysisk jobb, og dette er ikke stedet hvor man egentlig har lyst å gjøre så mye. Vi lider også av å ha klatret meterne over kort tid. Noen påstår å føle seg ”dritings”. Andre merker hodepinen komme sigende. Selv føler jeg meg bra. Takk og pris for enhver dråpe vann jeg helte innpå underveis.

Se bildekavalkade fra Buenos Aires.

Grensen skal brytes

Takket være den slakke stigningen må vi kjøre veldig mange lengdemeter på de skarpe steinene for hver høydemeter vi henter. Det ville vært et evighetsprosjekt å skifte rundt om på en så stor firehjulstrekker i denne høyden.
Fokuset er plantet to meter foran bilen, og enhver stein analyseres. Jeg innser at det er snakk om flere kilometer å kjøre før vi kommer til å nå våre 5000 moh. I det høydemåleren endelig vipper over fra 4999 til 5000 meter er det fristende å storjuble, men i så tynn luft gjør man bare ikke det. El kamerado er mest beskjeden av oss. Han nøyer seg med å trekke frem et lite smil. Vi kjører videre for å være på den sikre siden. Langt om lenge, og lenger enn langt får det holde. Høydemåleren stopper til slutt på 5.011 meter. Akkurat nå er situasjonen herlig. Utrolig herlig! Ikke bare har vi passert Sør-Amerikas høyeste fjellpass, men vi har vært langt høyere enn det også – med bil!

El kamerado

El kamerado gikk tom for luft, og måtte sutte på flaska. To minutter senere var smilet på plass. Foto: Fred Magne Skillebæk Vis mer


I gledesrus higer jeg etter enda mer. Litt for kjapt griper jeg fatt i stigen på bilen og løper opp på taket. Jeg reiser meg for å spise to ekstra høydemeter i forhold til de som står på bakken. Det svinger i topplokket over anstrengelsen. Jeg higer etter pusten og får hentet inn en smule oksygen. Jubelbildet tas, og jeg krabber ned igjen. Vel nede på bakken griper noen meg i armen. Det er El Kamerado, stiv i blikket. Leppene går i ett med det kritthvite ansiktet. Fortvilelsen i øynene er det eneste som vitner om at han fortsatt er i live, men høydesyk! Oksygenflaskene våre ligger igjen nede i passet, og de skarpe steinene hindrer oss i å rushe ned. El kamerado sitter i settet med øynene igjen. Hodet slenger fra side til side, bevisstløs, men i live. Han kaster opp.

Du trenger ikke kjøre selv. Argentina har ypperlige sjampisbusser med liggeseter.

Lønn for strevet.

Nå vet jeg hva en evighet er. Det er tiden det tok å komme seg til flaskene. Kameraten får oksygentilførsel, og etter et par minutter er smilet på plass. Denne gangen det ekte smilet. Gleden over å ha rundet 5000 høydemeter med bil tar snart overhånd, om enn litt sent, men El Kamerado jubler etter hvert som et barn. Og han er ikke alene.
På vei tilbake til sivilisasjonen blir det snakk om nye eventyr, med bil selvfølgelig. Fantasien slår ut i full blomst. Steder blir nevnt, steder hvor det aldri før har vært en bil. Vi kan bli de første som når dit, og det eneste kravet er at El Kamerado skal være med. Du hører antagelig fra oss igjen. Adios amigas y amigos.

Se også vår virtuelle reise gjennom Argentina.

Foto: Fred Magne Skillebæk Vis mer